Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) behandler klager mot stater om brudd på menneskerettighetene. Med 47 medlemsstater og 800 millioner innbyggere har domstolen en viktig rolle i Europa.

Den europeiske menneskerettsdomstolen

Foto: ©ECHR-CEDH Council of Europe

EMD – en felleseuropeisk menneskerettsdomstol
Hvordan klage til EMD?
EMDs avgjørelser mot Norge
EMDs betydning for norsk rett

EMD – en felleseuropeisk menneskerettsdomstol

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) er en internasjonal domstol som dømmer i saker der stater blir innklaget for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Domstolen, som har sitt sete i Strasbourg, ble opprettet i 1959, seks år etter at konvensjonen trådte i kraft. Både EMD og EMK er en del av Europarådet.

Siden opprettelsen i 1959 har EMD utviklet seg til å bli en sentral rettsstatsinstitusjon i Europa. Domstolen dekker i dag alle de 47 medlemslandene i Europarådet, med over 800 millioner innbyggere, og har i løpet av sin levetid avsagt rundt 20.000 avgjørelser. En av grunnene til at domstolen er en slagkraftig institusjon, er at avgjørelsene er bindende for statene. Her skiller EMD seg fra for eksempel FNs menneskerettsorganer, som bare kan gi anbefalinger til statene. Europarådets ministerkomité, som er organisasjonens utøvende organ, overvåker at statene følger opp EMDs avgjørelser.

En annen grunn til at EMD er et viktig organ og får mye oppmerksomhet, er at menneskerettsbestemmelsene i EMK er relativt åpent og generelt formulert. Det gjør at de i møte med ulike konkrete, faktiske situasjoner gir et stort rom for tolkning. Ettersom EMD er den siste og autoritative fortolker av EMK, gir dette domstolen en viktig rettslig maktposisjon. I sin praksis har EMD utviklet to viktige prinsipper for tolkningen av EMK, nemlig at konvensjonen er et levende instrument og at medlemsstatene har en viss skjønnsmargin.

At konvensjonen er et levende instrument betyr at den må tolkes i lys av skiftende samfunnsforhold, og at innholdet i rettighetene dermed kan utvikle seg over tid. Et illustrerende eksempel er dommen Christine Goodwin mot Storbritannia fra 2002. Her kom EMD til at det var i strid med retten til privatliv etter artikkel 8 å nekte å utstede en ny fødselsattest til en kvinne som hadde gjennomgått en kjønnsoperasjon. Noen år tidligere hadde imidlertid domstolen akseptert det britiske regelverket. Artikkel 8 hadde vært den samme hele veien, men EMD mente at når synet på transseksualitet rent faktisk hadde endret seg så markant både internasjonalt og i Europa, måtte også den rettslige tolkningen av dette spørsmålet bli annerledes.

Statenes skjønnsmargin handler om at EMD gir nasjonale myndigheter et visst rom for å utøve politisk skjønn om hvordan EMKs rettigheter best ivaretas og balanseres mot andre individuelle rettigheter eller kollektive samfunnsbehov nasjonalt. Nasjonale myndigheter kan nemlig gjøre begrensninger i en del av EMK-rettighetene, forutsatt at begrensningen har hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål og er forholdsmessig. Disse vurderingene er skjønnsmessige. Tanken bak skjønnsmarginen er at EMD ikke skal overprøve myndighetenes vurderinger i detalj, dersom myndighetene har foretatt en samvittighetsfull avveining av relevante EMD-kriterier nasjonalt. Hvor vid skjønnsmargin EMD gir statene, avhenger blant annet av hva slags rettighet det er snakk om, hvor tyngende inngrepet i rettigheten er og om nasjonale myndigheter har hatt en grundig prosess – om de har gitt fyllestgjørende begrunnelser for sin maktutøvelse over borgerne.

EMDs rolle blir stadig vekk diskutert i flere europeiske land, også i Norge. Noen hevder at domstolen går for langt i sin dynamiske fortolkning av konvensjonen, mens andre frykter at domstolen lar seg påvirke av enkelte medlemsstaters misnøye med domstolens praksis. Det som uansett er sikkert er at saksmengden for domstolen har steget kraftig de senere årene, og at dette skaper utfordringer. Flere reformer har vært gjennomført, og det pågår også for øyeblikket reformarbeid for å gjøre domstolen mer effektiv og å få ned den lange saksbehandlingstiden.

Hvordan klage til EMD?

Det er først og fremst individer, bedrifter eller andre private parter som klager inn stater for EMD. I utgangspunktet kan en medlemsstat klage inn en annen medlemsstat, men denne muligheten brukes sjelden.

Dersom man ønsker å klage inn en stat for EMD, må man sende en klage. Klageskjema er tilgjengelig på domstolens hjemmesider. For at EMD skal ta klagen til behandling må noen vilkår være oppfylt. Derfor er det viktig å huske på følgende før man sender inn en klage:

  • Man må ha uttømt alle nasjonale klagemidler. Det vil si at man først må ta saken gjennom de forvaltningsmessige klageordninger som finnes, eller, der de ikke finnes, rett inn for en vanlig norsk tingrett, og eventuelt anke saken til lagmannsretten og Høyesterett. Det er først dersom man ikke får medhold av, eller får avvist ankebehandling i norske domstoler at man kan bringe saken inn for EMD.
  • Klagen må leveres til EMD senest innen seks måneder etter den endelige avgjørelsen i norske domstoler.
  • EMD vurderer kun om staten har krenket en eller flere av menneskerettighetene i EMK. Det vil si at man må påberope seg en av rettighetene i EMK for at domstolen skal vurdere å behandle klagen.

Det første EMD vil gjøre når de har mottatt klagen er å ta stilling til om vilkårene for å behandle saken er oppfylt. I tillegg til å vurdere de vilkårene som er nevnt over, vil domstolen også avvise klager den anser som åpenbart grunnløse. I 2016 mottok domstolen om lag 50.000 klager, og avviste rundt 80 prosent av sakene. Når det gjelder norske saker, ble 87 av 90 klager avvist i 2016. Den høye avvisningsprosenten viser at det kan være lurt å få hjelp av en advokat før man sender inn en klage.

Som hovedregel vil EMD først treffe en beslutning om vilkårene for å behandle saken er oppfylt, og så vurdere selve spørsmålet om menneskerettsbrudd på et senere tidspunkt. Når saken tas under behandling, er prosessen som regel skriftlig. Det vil si at partene ikke møter fysisk i domstolen og argumenterer muntlig for sitt syn på saken.

EMD har laget instruksjonsvideoer på engelsk om vilkårene for å ta klagen til behandling og om hvordan man sender inn en klage. Disse filmene kan du se her og her.

EMDs avgjørelser mot Norge

EMD har gjennom årene mottatt rundt 1.600 klager mot Norge, og av disse er 44 saker tatt opp til behandling. Den første dommen ble avsagt i 1990 og den foreløpig siste i oktober 2017. I 29 av sakene kom domstolen til at norske myndigheter hadde krenket menneskerettighetene. Dette er forholdsmessig lave tall sammenlignet med de fleste andre stater.

Retten til en rettferdig rettergang er den rettigheten som har blitt prøvd flest ganger i saker mot Norge. Det er generelt denne sakstypen som oftest blir prosedert for EMD. I tillegg har en del saker mot Norge handlet om ytringsfrihet, de fleste av disse har Norge tapt. Flere saker har handlet om retten til familieliv. De har særlig dreid seg om utvisning av utlendinger og barnevernets virksomhet. For øyeblikket er åtte saker om påstått brudd på retten til familieliv i norske barnevernssaker oppe til behandling.

I 2016 mottok domstolen 90 klager mot Norge, mens det eksempelvis kom inn 47 og 138 klager mot henholdsvis Danmark og Sverige. De landene som fikk flest klager mot seg var Ukraina (8.658), Tyrkia (8.308) og Russland (5.591). Russland var det landet som ble felt flest ganger, med 222 avgjørelser mot seg.

Mer informasjon om Norge og EMD finner du på domstolens hjemmesider.

EMDs betydning for norsk rett

Den europeiske menneskerettskonvensjonen gjelder som norsk lov, etter menneskerettsloven § 2. Ved motstrid med andre lover skal EMK gå foran. Høyesterett har uttalt at når norske domstoler skal tolke EMK, skal de bruke samme tolkningsprinsipper som EMD. Det vil si at EMDs praksis får stor betydning når EMK skal anvendes i norsk rett.

EMDs fortolkning av EMK kan også få betydning for tolkningen av menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven. Ikke fordi det er EMDs oppgave å tolke norske grunnlovsbestemmelser, men fordi i hvert fall de grunnlovsrettighetene som ble vedtatt i 2014 hadde EMK og andre internasjonale konvensjoner som inspirasjonskilder.  Stortinget fremhevet dette, og at de internasjonale inspirasjonskildene skulle ha betydning for tolkningen av grunnlovsbestemmelsene. Høyesterett har derfor uttalt at for eksempel Grunnloven § 102 om privat- og familieliv skal tolkes i lys av den tilsvarende bestemmelsen i EMK artikkel 8.

Menneskerettighetene binder ikke bare domstolene, men alle statens myndigheter. Ikke bare domstolene, men også Stortinget som lovgiver og forvaltningen som utøvende makt må derfor forholde seg til praksis fra EMD. Det er en tendens fra EMD sin side at jo grundigere nasjonale myndigheter har vurdert relevante kriterier fra domstolens praksis, jo videre blir skjønnsmarginen for myndighetene – og jo mindre intens blir overprøvingen i EMD.