Plikten til å respektere og sikre menneskerettighetene
Menneskerettigheter i Grunnloven
Internasjonale menneskerettigheter
Betydningen av grundige nasjonale prosesser
NIMs rolle
Plikten til å respektere og sikre menneskerettighetene
På et overordnet nivå har menneskerettighetene en sterk stilling i Norge. En rekke menneskerettigheter er forankret i Grunnloven og i internasjonale menneskerettskonvensjoner som Norge er tilsluttet. Spørsmålet om gjennomføring av menneskerettighetene dreier seg om hvordan disse rettighetene faktisk ivaretas. Noe forenklet kan man si at det å vedta menneskerettigheter bare er halve delen av arbeidet: Det som virkelig teller er hvordan myndighetene gjennomfører og etterlever rettighetene i det daglige.
Utgangspunktet for spørsmålet om gjennomføring, er at myndighetene er forpliktet til å respektere og sikre menneskerettighetene.
At myndighetene må respektere menneskerettighetene betyr at de selv må unngå å krenke dem. Kravet om å sikre menneskerettighetene betyr at myndighetene må treffe tiltak som ivaretar rettighetene. For eksempel innebærer plikten til å respektere forsamlingsfriheten at myndighetene i utgangspunktet ikke kan forby en demonstrasjon. Plikten til å sikre forsamlingsfriheten medfører i tillegg at myndighetene må iverksette tiltak for at demonstrasjonen kan gjennomføres, for eksempel ved å ha systemer for å påse at demonstrasjonen går fredelig for seg og for å holde eventuelle motdemonstranter på rimelig avstand.
Menneskerettigheter i Grunnloven
I forbindelse med Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014 ble flere menneskerettigheter tatt inn i Grunnloven. Nå har Grunnloven et eget kapittel om menneskerettigheter, som inneholder alt fra forbud mot dødsstraff via barns rettigheter til vern om den samiske folkegruppen. I tillegg har kapitlet en generell bestemmelse i § 92 som sier at statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene i Grunnloven og internasjonale menneskerettstraktater som Norge er tilsluttet.
Oppdateringen av Grunnloven bidro til å synliggjøre at menneskerettighetene er en grunnleggende rettsstatsverdi i Norge. I tillegg styrket grunnlovsfestingen menneskerettighetenes stilling i norsk rett.
Grunnloven er den høyeste rettskilden i norsk rett, og grunnlovsbestemmelsene troner derfor øverst i det norske lovhierarkiet. Dette vil for det første si at dersom det oppstår motstrid mellom en lov eller en forskrift og Grunnloven, er det Grunnloven som har forrang. For det andre er det særlig strenge krav til hvordan Grunnloven kan endres. Etter § 121 kreves to tredels flertall i Stortinget, og at avstemningen først skjer etter at et stortingsvalg har funnet sted. På denne måten skal folket indirekte få anledning til å si sin mening. Kombinert gjør disse to forholdene at menneskerettighetene i Grunnloven er slagkraftige og robuste rettigheter. De setter skranker for hva politikerne kan beslutte, og for myndighetenes handlingsrom når de gjør inngrep i menneskerettighetene. I tillegg tjener de som styrende retningslinjer for hvordan lover og forskrifter skal tolkes.
Internasjonale menneskerettigheter
Norske myndigheter er også forpliktet til å respektere og sikre menneskerettighetene i de internasjonale konvensjonene Norge har sluttet seg til. Forskjellen mellom grunnlovsrettighetene og internasjonale menneskerettigheter er at de sistnevnte tilhører folkeretten, altså de reglene som gjelder mellom stater. Norsk statsrett bygger på det man kaller for det dualistiske prinsipp, noe som betyr at den nasjonale retten og folkeretten er to adskilte systemer. Derfor må myndighetene, etter å ha sluttet seg til en konvensjon, gjennomføre konvensjonsforpliktelsene i norsk rett. Dette kan skje ved at Stortinget vedtar en såkalt inkorporeringslov, eller sagt med andre ord: at Stortinget innlemmer konvensjonen i norsk lov. Andre lover må dermed tolkes i lys av denne. Dersom Stortinget ikke vedtar en slik lov, kan det i stedet velge å tilpasse eksisterende norske lover.
I Norge er flere internasjonale menneskerettskonvensjoner gjennomført ved inkorporasjon. Et viktig eksempel er menneskerettsloven, som sier at fire konvensjoner gjelder som norsk lov: barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen, konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Ved motstrid mellom konvensjonsbestemmelsene og vanlig lovgivning skal menneskerettighetene ha forrang. I tillegg har sentrale lover som straffeloven, straffeprosessloven og tvisteloven egne bestemmelser som sier at lovene må anvendes i tråd med folkeretten, herunder menneskerettighetene.
Det er også flere eksempler i norsk rett på at internasjonale menneskerettigheter er gjennomført ved transformasjon. I slike tilfeller vedtar Stortinget en ny lov som er i samsvar med den internasjonale rettigheten, i stedet for å endre eksisterende lover. Et eksempel er straffeloven § 174 om tortur, som gjennomfører Torturkonvensjonen.
Betydningen av grundige nasjonale prosesser
For å sikre at menneskerettighetene faktisk blir ivaretatt, er det viktig å ha gode beslutningsprosesser. Dette gjelder blant annet når regjeringen og Stortinget skal forberede lovendringer. Dersom myndighetene for eksempel skal vedta en lovendring som får betydning for barn, må de sørge for en grundig vurdering av om endringene er i tråd med barnekonvensjonen.
Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) viser at dersom myndighetene har foretatt grundige vurderinger av menneskerettslige spørsmål, vil domstolen være mer tilbakeholden med å overprøve nasjonale lover og beslutninger. Da tilkjenner domstolen staten en vid skjønnsmargin – noe som vil si at den politiske frihet staten har innenfor de menneskerettslige grensene er ganske stor. Motsatt vil domstolen lettere konstatere menneskerettsbrudd dersom myndighetenes vurderinger har vært overfladiske og lettvinte. Dette illustrerer betydningen av at politisk maktutøvelse begrunnes godt, og dermed viktigheten av at nasjonale prosesser holder høy menneskerettslig standard.
Når myndighetene skal treffe nye tiltak, må de følge utredningsinstruksen for å sikre at de har skaffet seg et godt beslutningsgrunnlag. Et eksempel på slike tiltak kan være endring av regler. Utredningsinstruksen sier blant annet at lov- og forskriftsforslag normalt skal legges ut på høring, at høringsfristen normalt er tre måneder, og at den som et klart utgangspunkt ikke skal være mindre enn seks uker. NIM har anbefalt at instruksen bør endres, slik at plikten til å utrede menneskerettslige spørsmål fremgår eksplisitt. I dag følger ikke dette direkte av instruksen. I tillegg har vi påpekt at det er uheldig at myndighetene ved flere anledninger ikke har sendt viktige saker på høring, og at det i en rekke tilfeller er gitt en kort høringsfrist. Du kan lese mer om dette på side 20 i vår årsmelding for 2016.
NIMs rolle
NIM har etter NIM-loven § 3 som oppgave å bidra til å styrke gjennomføringen av menneskerettighetene. FNs generalforsamling har anbefalt statene å ha en uavhengig menneskerettsinstitusjon nettopp for å sikre at menneskerettighetene blir gjennomført nasjonalt. NIM jobber blant annet med å overvåke og rapportere om menneskerettighetenes stilling i Norge og å gi råd til offentlige myndigheter og private aktører om hvordan menneskerettighetene bør gjennomføres.
En viktig del av vårt arbeid er å delta i høringsrunden når regjeringen legger frem nye lovforslag. Her finner du en oversikt over alle våre høringsuttalelser.