NIM har vurdert noen menneskerettslige spørsmål som reises i forbindelse med revideringen av krisesenterloven. NIM har også påpekt at flere av utfordringene i krisesentertilbudet ikke kan løses ved lovgivningstiltak alene, men at man også bør se på andre typer tiltak.
NIM støtter forslaget om å lovfeste et krav til likeverdige alternative botilbud for brukere som ikke kan benytte seg av botilbudet ved krisesenteret, der tilrettelegging ikke er mulig. NIM mener imidlertid er bruken av ordet «butilbod» i lovforslaget noe uheldig. Vi foreslår isteden å vurdere å bruke ordet «krisesentertilbod», for å tydeliggjøre innholdet i tilbudet.
Etter NIMs vurdering etterlater formuleringen «så langt råd er» i krisesenterlova § 3 for stor grad av skjønn til kommunene i ivaretakelsen av voldsutsatte som tilhører sårbare grupper. NIM foreslår i stedet å harmonere bestemmelsen med tilsvarende bestemmelser i likestillings- og diskrimineringsloven.
NIM tar ikke stilling til spørsmålet om forskriftskrav om kompetansen til krisesenteransatte, men støtter en styrking av kompetansen i hjelpeapparatet på flere områder. Vi støtter også departementets forslag om å gi forskriftshjemmel til å sette krav til fysisk utforming av krisesenterbygg.
NIM støtter departementets forslag om å synliggjøre samer som gruppe i krisesenterloven.
NIM tar ikke stilling til hvorvidt myndighetene bør videreføre kjønnsdelingen av tilbudet, og anser at begge løsninger vil ligge innenfor statens menneskerettslige handlingsrom. Uavhengig av løsningen departementet velger, må den ivareta forpliktelsene til å sørge for et trygt og sikkert tilbud som når ut til ofrene på en proaktiv måte. Videre bør valget bygge på et oppdatert kunnskapsgrunnlag.
NIM støtter forslaget om å tydeliggjøre ansvarsfordelingen mellom krisesentre og andre deler av det kommunale tjenestetilbudet i krisesenterloven. NIM mener også at det er behov for øvrige tiltak for å tydeliggjøre ansvarsforhold i reetableringsfasen.
NIM har gitt innspill til Justis- og beredskapsdepartementets forslag om endringer i utlendingsloven – familiegjenforening med barn som har fått beskyttelse i Norge. NIM er enig med departementet i at det bør presiseres at familiegjenforening skal være til barnets beste, men uttrykker også bekymring for at enkelte av forslagene ikke tilstrekkelig ivaretar dette hensynet og/eller bør vurderes nærmere.
NIM har avgitt en høringsuttalelse om en ny lovhjemmel for erstatning for menneskerettskrenkelser. NIM har lenge etterlyst en hjemmel for erstatning for menneskerettsbrudd, og er derfor positive til forslaget. NIM mener også at utredningen er grundig og god, men har noen innspill til departementet i det videre arbeidet. NIM ber blant annet departementet om å vurdere om også brudd på andre menneskerettskonvensjoner enn EMK og SP bør kunne utløse krav på erstatning, og det samme gjelder Grunnloven. NIM mener også at berørte må sikres en effektiv tilgang til domstolene, samt at også forvaltningen bør kunne yte erstatning i visse tilfeller uten at en skadelidt må gå veien om domstolene.
NIM har avgitt en høringsuttalelse som berører utvalgets arbeid med motorferdsel i utmark, med fokus på menneskerettigheter knyttet til urfolk og funksjonshemmede. NIM mener at utvalget har gjort grundige vurderinger knyttet til de menneskerettslige aspektene ved motorferdsel i utmark. NIM støtter at hensynet til samisk kulturutøvelse inkluderes i lovens formålsparagraf.
Når det gjelder funksjonshemmedes rettigheter, påpeker NIM at FNs konvensjon om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) forplikter Norge til å legge til rette for likestilling i fritidsaktiviteter. Utvalgets forslag om å unnta eldre med aldersbestemte funksjonsnedsettelser fra utvidet adgang til motorferdsel, reiser imidlertid spørsmål om diskriminering. NIM stiller seg kritisk til hvorvidt en slik forskjellsbehandling er saklig og legitim, og anbefaler at forholdet til likestillings- og diskrimineringsloven og CRPD vurderes grundigere.
NIM har i et brev til Justis- og beredskapsdepartementet og namsmannen fremmet anbefalinger om endringer i regelverket for bruk av makt mot barn under tvangsfullbyrdelse. Bakgrunnen er at NIM mener at dagens regelverk ikke tilstrekkelig ivaretar barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon.
Dagens regelverk er ikke tilstrekkelig
Etter dagens regelverk kan namsmannen bruke makt mot barn når de hentes for å tvangsfullbyrde en rettsavgjørelse om foreldreansvar eller fast bosted etter barneloven. NIM mener det mangler reguleringer som sikrer at namsmannen gjør en selvstendig vurdering av om å bruke makt for å hente barnet vil være forholdsmessig og til barnets beste. Det er en høy terskel for bruk av makt mot barn, og regelverket må være klarere for å beskytte barn fra unødvendig maktbruk.
Anbefaler konkrete endringer
NIM anbefaler flere konkrete endringer for å sikre at barns rettigheter ivaretas bedre i slike situasjoner:
Selvstendig vurdering: Namsmannen må gjøre en selvstendig vurdering av om maktbruk vil være uforholdsmessig og derfor ikke kan iverksettes.
Barnas beste inn i loven: Tvangsfullbyrdelsesloven bør endres slik at det kommer frem at barns beste skal være et grunnleggende hensyn ved tvangsfullbyrdelse.
Klarere retningslinjer om adgangen til bruk av makt: Politiets nasjonale rutine for tilbakelevering av barn bør klart regulere når det er adgang til bruk av makt, og når tvangsfullbyrdelsen bør avbrytes eller utsettes av hensyn til barnets beste.
Menneskerettslige rammer
Etter menneskerettighetene har staten en plikt til å sikre at rettskraftige avgjørelser om bosted og foreldreansvar blir gjennomført, men dette må skje på en måte som ikke skader barnets fysiske eller psykiske helse.
Etter FNs barnekonvensjon og EMK gjelder det generelt en svært høy terskel for maktbruk ovenfor barn, fordi de er særlig sårbare, og kan ta alvorlig skade av det. Maktbruk mot barn må derfor være siste utvei, etter alle andre virkemidler har blitt forsøkt, og kan aldri iverksettes hvis det kan skade barnet psykisk eller fysisk.
NIM har sendt brev til Justis- og beredskapsdepartementet og namsmannen om bruk av makt mot barn når rettskraftige avgjørelser om blant annet hvor barnet skal bo fast tvangsfullbyrdes. NIM mener regelverket som regulerer dette ikke i tilstrekkelig grad sikrer en betryggende oppfyllelse av barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon. Dette skyldes at reguleringene ikke i tilstrekkelige grad sikrer at namsmannen gjør selvstendige og konkrete vurderinger av om maktbruk ved henting av barn vil være forholdsmessig. NIM anbefaler derfor at regelverket endres for å bedre beskytte barn mot uforholdsmessig maktbruk i slike saker.
Det finnes en rekke svakheter i hvordan menneskerettighetene ivaretas i norsk eldreomsorg. Her kan du lese om noen av utfordringene.
Tvungen helsehjelp
Praktiseringen av tvungen helsehjelp overfor eldre synes i flere tilfeller å ikke være i tråd med menneskerettslige krav, særlig retten til privatliv. Helsetilsynet presenterte i april i 2023 resultatene fra et landsomfattende tilsyn der de fant at regelverket om tvungen helsehjelp ikke er tilstrekkelig forstått og innarbeidet i tjenestene, og identifiserte en rekke lovbrudd. Funnene sammenfaller med mange av konklusjonene fra et tilsvarende tilsyn som fant sted ti år tidligere, i 2013. Det er for eksempel varierende kunnskap blant helsepersonell om hvordan samtykkekompetanse skal vurderes, og hva som utgjør motstand fra pasienten. I tillegg er vedtakspraksisen i flere tilfeller mangelfull.
Vold og overgrep
Flere studier og rapporter tyder på at vold og overgrep mot eldre ikke blir avdekket og håndtert tilstrekkelig. Det er fortsatt mangel på strategier, tiltak og kunnskap på området. Voldsutsatte eldre nevnes også i liten grad i handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, og det mangler kunnskap om forskning om tematikken. Dette kan utfordre rettigheter etter Istanbulkonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
Underernæring og uheldig legemiddelbruk
Mange eldre på sykehjem og hjemmeboende er underernærte og utsettes for uheldig legemiddelbruk i eldreomsorgen. Det er også varierende i hvilken grad eldre pasienter kartlegges for risiko for underernæring eller om de får gjennomgang av egen legemiddelbruk. Dette kan utfordre retten til helse i FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), samt rettigheter i EMK.
Digitalt utenforskap
Mange eldre opplever manglende tilgang eller mulighet til å bruke digitale tjenester som er nødvendige for å få innfridd sine rettigheter. Ifølge Digitaliseringsdirektoratet er 850 000 personer i Norge digitalt sårbare i møte med offentlige tjenester. De som risikerer å falle ut kjennetegnes av høy alder, funksjonsnedsettelser, lavt utdanningsnivå, eller det å ikke være i utdanning eller arbeid. Dette har en side til ytringsfriheten som både omfatter retten til å motta informasjon og retten til å ytre seg. Digitalisering av nødvendige tjenester som ikke tar høyde for digital sårbarhet, kan utfordre slike rettigheter.
Hva gjør NIM på dette området?
NIM har gjennomgått situasjonen for eldres menneskerettigheter i Norge i to rapporter, publisert i 2019 og 2023. I rapporten «Eldres menneskerettigheter – Syv utfordringer» fra 2019 identifiserte NIM en rekke områder der eldres menneskerettigheter utfordres. I rapporten «Eldres menneskerettigheter – På stedet hvil?» fra 2023, gjorde NIM en oppdatert vurdering på tre av disse områdene: vold og overgrep, tvangsbruk, og underernæring og uheldig legemiddelbruk, og fant at utfordringene vedvarer.
NIM bidrar også til å løfte dette temaet i den offentlige debatten, gjennom artikler og andre medieutspill og gjennom deltakelse på arrangementer. NIM har avgitt flere anbefalinger til myndighetene om hvordan eldres menneskerettigheter kan sikres bedre, i rapportene og i årsmeldingen og gjennom møter og relevante høringsinnspill.
I perioden 2019–2024 har NIM fremmet en rekke anbefalinger til myndighetene for å bedre menneskerettighetssituasjonen for sårbare eldre. Her er en oversikt.
Vold og overgrep
Flere studier og rapporter tyder på at vold og overgrep mot eldre ikke blir avdekket og håndtert tilstrekkelig. Det er fortsatt mangel på strategier, tiltak og kunnskap på området. Voldsutsatte eldre nevnes også i liten grad i handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, og det mangler kunnskap om forskning om tematikken. Dette kan utfordre rettigheter etter Istanbulkonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
I rapporten «Eldres menneskerettigheter – På stedet hvil?» anbefalte NIM (2023):
Myndighetene må styrke sitt arbeid for å beskytte eldre mot vold og overgrep, både overfor hjemmeboende eldre og eldre på institusjon. Dette inkluderer blant annet å:
sørge for nødvendig forskning
sørge for utvikling og implementering av verktøy for å forebygge, avdekke og beskytte mot vold og overgrep
sikre at det finnes relevante, overordnede strategier og handlingsplaner mot vold og overgrep mot eldre
sørge for nødvendig kunnskap om voldsutsatte eldre hos relevant helsepersonell
I rapporten «Eldres menneskerettigheter – Syv utfordringer» anbefalte NIM (2019):
Myndighetene bør iverksette tiltak på systemnivå for å forebygge og forhindre at hjemmeboende personer over 65 år og personer på sykehjem utsettes for vold og overgrep, inkludert seksuelle overgrep, herunder å styrke kompetansen til helse og omsorgspersonell.
Kommunene bør utarbeide og iverksette handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Planene bør ha et livstidsperspektiv og inneholde konkrete og egnete tiltak rettet mot gruppen eldre.
I NIMs årsmelding for 2019 anbefalte NIM (2020):
Den varslede handlingsplanen mot vold i nære relasjoner bør identifisere sårbare grupper og inneholde kunnskapsbaserte tiltak som sikrer koordinert og effektiv beskyttelse av disse gruppene. Det er særlig viktig å etablere tiltak knyttet til barn og eldre, slik det skal gjøres for urfolk. Kommunenes rolle og ansvar bør reflekteres i planen.
Tvungen helsehjelp
Praktiseringen av tvungen helsehjelp overfor eldre synes i flere tilfeller å ikke være i tråd med menneskerettslige krav, særlig retten til privatliv. Helsetilsynet sine landsomfattende tilsyn har vist at regelverket om tvungen helsehjelp ikke er tilstrekkelig forstått og innarbeidet i tjenestene, og har identifisert en rekke lovbrudd.
I rapporten «Eldres menneskerettigheter – På stedet hvil?» anbefalte NIM (2023):
Myndighetene må sikre at all tvungen helsehjelp utøves innenfor menneskerettslige rammer. Dette innebærer blant annet at helsepersonell får økt kunnskap om menneskerettslige normer, at sentrale rettssikkerhetsgarantier ivaretas og at man vurderer eventuelle endringer i eksisterende lovverk.
I rapporten «Eldres menneskerettigheter – Syv utfordringer» anbefalte NIM (2019):
Helsetilsynet bør iverksette landsomfattende undersøkelser for å kartlegge hvordan tvungen helsehjelp utføres på sykehjemmene.
Myndighetene må sikre at helsepersonell på sykehjem har tilstrekkelig kunnskap om de menneskerettslige normene, herunder hvordan de skal vurdere samtykkekompetanse, hva som er et gyldig samtykke, og hva som skal til for å ivareta det minste inngreps prinsipp.
Myndighetene må sikre at sentrale rettssikkerhetsgarantier ivaretas, herunder god vedtaks- og dokumentasjonspraksis.
I NIMs årsmelding for 2019 anbefalte NIM (2020):
For å sikre at bruken av tvang i helse- og omsorgstjenesten ikke praktiseres i større grad enn menneskerettighetene tillater, bør det foretas lovendringer, herunder innføres et beslutningsstøttesystem, samt foretas grundige vurderinger av kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandlingstiltak. Det må også sikres at den som utøver tvang, har tilstrekkelig kunnskap om menneskerettslige krav.
I NIMs årsmelding for 2023 anbefalte NIM (2024):
Stortinget bør be regjeringen om å iverksette tiltak for å sikre at all tvungen helsehjelp i eldreomsorgen utøves i tråd med de rammene menneskerettighetene setter.
Stortinget bør derfor be regjeringen vurdere behovet for midlertidige endringer i eksisterende regelverk, og om å fremskynde arbeidet med tvangsbegrensningslovgivningen. Det er også viktig at helsepersonell får økt kunnskap om menneskerettslige krav, og tilstrekkelige ressurser og kompetanse til å ivareta sentrale rettssikkerhetsgarantier.
Vergemål
Mange eldre har behov for støtte, blant annet til å treffe beslutninger om økonomi eller rettsforhold. Vergemål er en hovedsakelig frivillig ordning som mange har god nytte av. Likevel opplever mange at de umyndiggjøres eller ikke blir sett og hørt. NIM mener at det gjennom lovgivningen bør legges større vekt på retten, som følger av CRPD, til beslutningsstøtte.
I rapporten «Eldres menneskerettigheter – Syv utfordringer» anbefalte NIM (2019):
Myndighetene bør sørge for at vergemålsloven endres slik at rettsikkerheten styrkes for personer uten samtykkekompetanse, enten de motsetter seg vergemål eller ikke.
Myndighetene bør sørge for at loven tolkes og praktiseres slik at den enkeltes selvbestemmelsesrett respekteres i størst mulig grad. Som en del av dette bør de sørge for individtilpassede vergemål. Dette bør også gjelde for personer uten samtykkekompetanse.
I NIMs årsmelding for 2020 anbefalte NIM (2021):
NIM mener vergemålsinstituttet bør avvikles og erstattes med et system for beslutningsstøtte, slik at retten til selvbestemmelse og personlig autonomi i størst mulig grad kan ivaretas for alle, i tråd med det paradigmeskiftet som FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) har markert.
Underernæring og uheldig legemiddelbruk
Mange eldre på sykehjem og hjemmeboende er underernærte og utsettes for uheldig legemiddelbruk i eldreomsorgen. Det er også varierende i hvilken grad eldre pasienter kartlegges for risiko for underernæring eller om de får gjennomgang av egen legemiddelbruk. Dette kan utfordre retten til helse i FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), samt rettigheter i EMK.
I rapporten «Eldres menneskerettigheter – På stedet hvil?» anbefalte NIM (2023):
Myndighetene må sørge for effektive og tilstrekkelige tiltak for å redusere underernæring og uheldig legemiddelbruk i eldreomsorgen.
LHBT+
Det er indikasjoner på at mange LHBT+-personer har dårligere helse enn andre og opplever særskilte utfordringer i møte med helsevesenet. Dette antas å forsterkes i møte med eldreomsorgen, hvor det mangler systematisert kunnskap. NIM mener at dette kan føre til at LHBT+-personer ikke får den helsehjelpen de har behov for.
I rapporten «Eldres menneskerettigheter – Syv utfordringer» anbefalte NIM (2019):
Myndighetene bør sikre økt kunnskap om eldre LHBT+-personers møte med helse- og omsorgstjenesten.
Kronikk av Anine Kierulf, for tiden konstituert dommer Borgarting lagmannsrett og spesialrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 7. september 2024.
Nei. Ord er ikke noe i seg selv. Ord er noe i kraft av hva de brukes til.
Ord som «skyt» og «Brann!!» kan være direkte dødelige, uttrykt på en eksekusjonspelotong eller av en oppvigler i et overfylt teater. Men i seg selv er de ikke farlige. Det vet alle som har sett en fotballkamp i Bergen.
«Neger» kan selvsagt være dønn rasistisk. Ordet er uansett så belastet, og så rystende for mange at det ikke bør brukes uten god grunn.
Hva ord betyr, kommer an på hva de brukes til. Ord forutsetter innlevelse i menneskelig samhandling for å være noe mer enn bare bokstaver på et papir eller lyder fra en munn. I kontekst kan de bli rasistiske og truende. Ikke uten.
Hvorfor? Fordi det er sammenhengen som gjør det mulig å forstå hvilken funksjon ordene har, der de er. Funksjonen av ordet «neger» ropt av en ilter gjest stanset av en mørkhudet dørvakt i en nattklubbkø, er åpenbart sjikanøs, og rasistisk. Funksjonen av det samme ordet i et forklarende dikt er like åpenbart ikke det. Heller ikke åpen diskusjon av antirasistiske tekster i en skoletime. Ordet skaper ubehag uansett, men på ulike måter, av ulike grunner og med ulike intensjoner – det fungerer ulikt.
Ikke engang «jævla neger» er rasistisk i seg selv. Var det voldsomt å lese? Det skjønner jeg, det var voldsomt å skrive. Men ordene er ikke rasistiske per se, og det sier jeg ikke bare fordi jeg er en hvit, privilegert person.
For uansett hvilken hudfarge hen hadde: Påtalejuristen som innstilte på tiltalen «Lørdag 15. august 2015 kl. 02.24 på Torget i X, i påhør av andre, kalte han D ‘jævla svarting’ og/eller ‘jævla neger’» opptrådte ikke rasistisk. Poenget var jo å beskrive hva tiltalte faktisk sa. Tiltalen kunne ikke vært tatt ut uten. Ikke pådømt heller. De som i sin funksjon som dommere i Høyesterett skrev ordene «jævla neger» for å vurdere om mannen kunne straffes, gjorde heller ikke noe rasistisk. De gjorde jobben sin.
Jeg kan ikke opplyse journalister om hvorfor gjesten i nattklubbkøen ble straffet, hvis jeg ikke kan referere hvilke ord Høyesterett dømte ham for å ha brukt. Hvordan skulle folk få vite hva som var straffbart da? Ikke kan jeg lære jusstudentene hva som faller innenfor straffebud mot ytringer heller. Og det nytter ikke om jeg omsorgsfullt omskriver med «n-ordet»– ingen blir dømt for å bruke «n-ordet». Det enkelte, i noen særlige sammenhenger er blitt dømt for, er bruken av ordet «neger».
Studentene mine skjønner dette, og jeg bruker tid på å forberede dem. Men det er ubehagelig hver gang. Ikke fordi jeg frykter å bli kalt rasist, urimelige påstander sier mest om dem som fremmer dem. Det er ubehagelig fordi jeg – som lærer, og medmenneske – vil gjøre det jeg kan for å unngå å bidra til utenforskap eller legge sten til byrder jeg ikke aner noe om. Mitt ubehag er uansett ingen ting i forhold til det de med rasistiske erfaringer opplever i møte med ordet «neger».
Er det så farlig om noen urettmessig kaller andre for rasister? Er det ikke uansett verre å bli kalt «neger»? Det er milevis verre. Og rasisme og rasister finnes, dessverre i mye større monn enn mange tror.
Problemet med løstsittende rasismeanklager er at de vanskeliggjør den dialog og perspektivutveksling som kan skape innsikt i andres erfaringer og sårbarhet. De sementerer folk i hudfarger som uansett ikke kan forstå hverandre. Så hvorfor prøve da? De som tjener på dette, er de reelle rasistene. Hvor ille er det å være rasist i 2024 når du er i selskap selv med katedralskolelærere? Rause rasismeanklager stilner primært de samvittighetsfulle. De som prøver å skape demokratiske borgere av skoleelever, eller bare å forstå. Rasistene hånler uansett.
Du synes kanskje denne teksten er feil? Det går fint, uenighet er viktig. Men heller ikke den uenigheten hadde vi kunnet diskutere, om jeg ikke hadde skrevet dette.
NIM har sendt brev til Justis- og beredskapsdepartementet om plikten til å gjøre periodiske vurderinger av enslige mindreårige asylsøkeres omsorgssituasjon på mottak.
Barn har en grunnleggende rett på omsorg. Dette er nedfelt i flere av barnekonvensjonens bestemmelser.
I Norge er omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere delt mellom ulike myndigheter. Utlendingsdirektoratet har omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak, mens Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) har omsorgen for de som bor på omsorgssenter. Skillet innebærer både forskjeller i kvaliteten på omsorgen, men også forskjeller knyttet til hvor ofte og hvor inngående barna får vurdert omsorgssituasjonen sin.
Det er retten til periodiske vurderinger for enslige mindreårige på asylmottak som er tema for brevet vi har sendt til Justis- og beredskapsdepartementet.
Brevet finner du her:
Barn under statens omsorg har en rett til periodiske vurderinger etter barnekonvensjonen. Periodiske vurderinger er en viktig rettssikkerhetsgaranti, som skal sikre at man jevnlig sørger for at barns rettigheter etter konvensjonen er oppfylt. Dersom omsorgssituasjonen til et barn forverres, er det periodiske vurderinger som kan sørge for at dette oppdages og korrigeres.
Hva må myndighetene gjøre og hvorfor?
Det er NIMs vurdering at regelverket for enslige mindreårige på mottak ikke fullt ut oppfyller kravene i barnekonvensjonen artikkel 25.
For det første er det etter NIMs vurdering nødvendig med flere og hyppigere tilsyn med enslige mindreårige på mottak enn i dag, for å ivareta retten til periodiske vurderinger.
Statsforvalteren fører tilsyn med mottakene der det bor enslige mindreårige asylsøkere.
For det store flertallet av mottakene er det altså ikke gjennomført tilsyn, og disse barna har dermed ikke fått statsforvalterens vurdering av omsorgssituasjonen ved mottaket. Til sammenlikning gjelder det et minimumskrav om tilsyn to ganger i året ved barnevernsinstitusjoner.
For det andre mener NIM at dagens regelverk ikke i tilstrekkelig grad sikrer at det foretas individuelle vurderinger for den enkelte enslige mindreårige asylsøker.
For de aller fleste av mottakene der UDI har omsorgsansvaret, gjennomføres det ikke tilsyn av statsforvalterne. Det betyr at andre oppfølgingstiltak som staten har, blir særlig viktige. Slik NIM forstår regelverket, er det mottaket selv som skal følge med på barnas omsorgssituasjon. Regelverket for barn i omsorgssentre, som Bufetat har ansvaret for, oppfyller plikten til periodiske vurderinger bedre.2Når det gjelder asylbarn på omsorgssentre, skal Bufetat følge barnets utvikling nøye. Bufetat skal også treffe oppfølgingsvedtak dersom barnets behov endrer seg vesentlig. UDI treffer derimot ikke slike oppfølgningsvedtak for asylbarna de har omsorgen for.
Kjernen i artikkel 25 er at et organ, uavhengig av institusjonen selv, skal vurdere barnets omsorgssituasjon i institusjonen. Konkret mener vi at regelverk og retningslinjer mangler et krav om at UDI (eller andre) skal gjøre uavhengige og jevnlige vurderinger av den omsorgen asylmottaket gir den enslige mindreårige.
Når det gjelder enslige mindreårige over 15 år, gjentar vi NIMs anbefaling om å sikre at denne gruppen får et omsorgstilbud som både kvalitativt og rettighetsmessig er likeverdig med det tilbudet som gis til enslige mindreårige asylsøkere under 15 år og øvrige barn som det offentlige har omsorgen for. Å flytte omsorgsansvaret til Barne-, ungdoms- og familieetaten vil både løse utfordringene med ulovlig forskjellsbehandling, og sikre at kravet til periodiske vurderinger etter barnekonvensjonen artikkel 25 ivaretas for denne gruppen.
Hvordan gjennomføre periodiske vurderinger?
Artikkel 25 handler om å sikre tilstrekkelig omsorg gjennom periodiske vurderinger.
Bestemmelsen gir ikke selvstendig veiledning med hensyn til hvem som bør gjennomføre vurderingen, eller på hvilken måte. Statene har derfor en skjønnsmargin. Imidlertid er det tatt til orde for fire minimumskrav til gjennomføringen av vurderingen:3John Tobin, «UN convention on the rights of the child. A commentary» Oxford University press, (2019), s. 979. Barnekomitéen tar blant annet til orde for et uavhengighetskrav i Rapport etter barnekomitéens førtiende sesjon (17. mars 2006) CRC/C/153, avsnitt 684.
Tilsynet skal gjennomføres av noen som er uavhengig fra institusjonen barnet er plassert på.
Personene som gjennomfører gjennomgangen, skal være tilstrekkelig kvalifiserte. De skal være i stand til å vurdere nødvendigheten og egnetheten av plasseringen.
Gjennomgangen skal involvere barnet og alle relevante personer i barnets liv.
Funnene fra gjennomgangen skal etter nasjonale regler kunne håndheves.
Hvordan har NIM jobbet med enslige mindreårige?
NIM har gjennom flere år jobbet for endringer i enslige mindreåriges omsorgssituasjon, slik at barn over 15 år får et likeverdig omsorgstilbud som andre barn under offentlig omsorg.
NIM har i rapporten Omsorgssituasjonen for enslige mindreårige asylsøkere gjennomgått forpliktelsene etter barnekonvensjonen overfor denne gruppen, og konkludert med at de ikke ivaretas.
Enkelte forbedringer er gjort, men NIMs vurdering er fremdeles, som også fremholdt overfor Stortinget, at enslige mindreårige asylsøkere fortsatt utsettes for ulovlig forskjellsbehandling holdt opp mot andre barn under statens omsorg.
