Klima og menneskerettigheter: Syv spørsmål og svar - Norges institusjon for menneskerettigheter

Innhold på denne siden

Lurer du på hva sammenhengen er mellom klima og menneskerettigheter er? I denne artikkelen har vi samlet syv ofte stilte spørsmål med svar om dette temaet.

1. Hvorfor er klimaendringene en av de største truslene mot menneskerettighetene?

2023 var det varmeste året som noen gang er registrert på jorda. FNs klimapanel advarer om at vi er på vei inn i ukjent farvann og at beslutningene om klima som tas dette tiåret vil få betydning i tusenvis av år.

Ifølge FNs klimapanel fører menneskeskapte klimaendringer allerede til flere og mer intense ekstremværhendelser, som hetebølger, ras, flom, tørke og oversvømmelser.¹ Klimaendringene får derfor alvorlige negative konsekvenser for rettigheter som retten til et levelig miljø, liv og helse, eiendom og privatliv. Dette vil forverres dersom man ikke får til omfattende og umiddelbare kutt i klimagassutslipp. FNs klimapanel anslår at mellom 3,3 og 3,6 milliarder mennesker er svært sårbare for klimaendringene.²

Norge og 160 andre land har på bakgrunn av dette anerkjent at klimaendringene er en av de største truslene mot realisering av menneskerettighetene i FNs generalforsamling.³ Flere i FN omtaler til og med klimakrisen som den største trusselen mot realiseringen av menneskerettigheter.⁴

Et eksempel som kan illustrere dette, er striregnet i Pakistan sommeren 2022, som ifølge forskere i visse perioder var opp mot 50 prosent verre på grunn av klimaendringene.⁵ Regnet førte til en enorm flom som la en tredjedel av Pakistan under vann. Dette førte til at 1,7 millioner mistet sine hjem, infrastruktur som skoler og sykehus ble ødelagt, og minst 1500 mennesker mistet livet. Disse strukturelle og svært omfattende konsekvensene for retten til liv, hjem, helse, et levelig miljø og utdanning oppstod allerede på dagens nivå med omtrent 1,2°C oppvarming.

Uten et stabilt klima blir det altså svært vanskelig å realisere mange av menneskerettighetene.

2. Hvorfor er klimaendringene en menneskerettslig trussel i Norge?

Vi i Norge opplever også allerede klimaendringer.⁶ Noen eksempler er at:

Klima-, natur- og miljøendringer er en av de største truslene mot folkehelsen i Norge, ifølge Folkehelseinstituttet (FHI). Klimaendringene kan påvirke den psykiske og fysiske helsen i befolkningen på flere måter: alt fra luftveis- og hjerte- og karsykdom, allergi, til skader og død knyttet ekstreme værhendelser. De mener konsekvensene særlig er tydelige for barn, blant annet gjennom redusert «livskvalitet som følge av ekstremvær» og «en eksistensiell uro for fremtiden».⁷
Myndighetenes arbeid med klimatilpasning er kritisert av Riksrevisjonen. Riksrevisjonen har kommet med alvorlig kritikk til myndighetene fordi de ikke har god nok oversikt over hvor det kan bli mer flom og skred i årene fremover.⁸ Konsekvensene kan bli at vi ikke vet hvilke bygninger som må sikres, og at det bygges nye boliger i utsatte områder hvor det kan bli økt fare for flom eller skred, som igjen går ut over folks sikkerhet og rettigheter.
Mellom 1991 og 2016 kunne 46,1 prosent av heterelaterte dødsfall i Oslo tilskrives klimaendringene, om lag 158 personer.⁹ Samtidig hadde Oslo i 2022 gjennomsnittlig fire ganger så mange hetebølger som i 1992.¹⁰
De nordligste områdende av Norge, og spesielt Arktis, er svært utsatt for klimaendringene. Her går oppvarmingen tre til fire ganger raskere enn det globale gjennomsnittet.¹¹ En konsekvens er at beitekriser i samisk reindrift skjer hyppigere.¹² Et anslag er at fra å inntre hvert 50–100 år, har beitekriser statistisk sett allerede blitt tiårige hendelser.¹³

Høyesterett har på sin side uttalt at «[d]et er ikkje tvilsamt at fylgjene av klimaendringar i Noreg vil kunne føre til tap av menneskeliv, til dømes ved flaum eller jordras».¹⁴

Samlet sett er menneskeskapte klimaendringer en trussel for norske innbyggeres rett til et levelig miljø etter Grunnloven § 112, og retten til liv, privatliv og fysisk integritet, helse, hjem og eiendom etter Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Myndighetene må dermed beskytte mot ytterligere og potensielt irreversible klimaendringer, særlig ved å avstå fra nye prosjekter som fører til store klimagassutslipp og redusere bestående utslipp gjennom klimatiltak.

For å beskytte disse rettighetene på en effektiv måte, tilsier forskningen at den globale oppvarmingen bør begrenses til 1,5°C. Selv om dette ikke vil forhindre alle farlige effekter av klimaendringene, er det vitenskapelig konsensus om at en slik begrensing vil redusere risikoen for skade på mennesker betydelig. Dette er særlig viktig fordi en oppvarming på mer enn 1,5°C kan utløse en rekke irreversible vippepunkter.¹⁵

Verdenskart som viser hvor i verden tippepunkter forårsaket av global oppvarming vil mest sannsynlig forekomme. Mer info tilgjengelig via lenke i bildebeskrivelsen. — Kart laget av *Earth Commission/Globaïa* som viser 16 irreversible tippepunkter over hele kloden som er sannsynlige ved 1,5°C oppvarming eller mer.

3. Er klimaendringene et juridisk eller politisk tema?

På flere menneskerettslige områder er det ofte en diskusjon om hvor grensen mellom juss og politikk går. Dette er særlig typisk hvis et område er politisk omstridt og ulike samfunnsinteresser står mot hverandre og må avveies, som på klimafeltet.

En forutsetning for at noe er juss, er at det finnes en regel om temaet som er vedtatt eller ratifisert av et parlament. Når det gjelder klima og menneskerettigheter, har norske myndigheter valgt å forplikte seg til å beskytte grunnleggende rettigheter som retten til liv, helse og fysisk integritet ved å ratifisere en rekke menneskerettighetskonvensjoner og å inkorporere disse med forrang i norsk rett gjennom menneskerettsloven. I tillegg har norske myndigheter gitt flere menneskerettigheter et særlig vern i Grunnloven, blant annet en rett til et levelig miljø etter Grunnloven § 112. Uenighet om hva disse rettighetene betyr i enkeltsaker, blir da et juridisk tolkningsspørsmål for rettsanvendere, og i ytterste konsekvens domstolene. Når man tolker disse rettighetene, kan rettsanvendere samtidig vektlegge ulike hensyn. Klimadommen fra Høyesterett i plenum illustrerer dette, når Høyesterett

«På den eine sida tilseier openberre rettsstatsomsyn at domstolane skal kunne setja grenser også for eit politisk fleirtal når det er tale om å verne grunnlovfesta verdiar. På hi sida inneber avgjerder i saker om grunnleggjande miljøspørsmål ofte politiske avvegingar og breiare prioriteringar. Demokratiomsyn talar difor for at slike avgjerder blir tekne av folkevalde organ, og ikkje av domstolane.»¹⁶

Høyesterett kom i denne dommen til at «[f]or at domstolane skal kunne setja til side eit lovvedtak av Stortinget, må Stortinget grovt ha sett til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd».

Et tredje og særlig hensyn i klimasaker etter § 112, er at «[n]aturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten». Høyesterett har til nå ikke drøftet betydningen av denne ordlyden.¹⁷ Andre rettsanvendere og domstoler, som Den europeiske menneskerettsdomstol, har imidlertid løftet frem at domstolene kan være bedre egnet til å ivareta etterslektens langsiktige interesse i et levelig miljø, ettersom dagens politiske systemer, med valg hvert fjerde år, først og fremst ivaretar de kortsiktige interessene til personer med stemmerett i dag.¹⁸ Hensynet til etterslekten vil etter omstendighetene kunne få en større betydning desto verre klimakrisen blir.

4. Hvilke sammenhenger er det mellom klima og menneskerettigheter?

Menneskerettighetene rammer inn statens handlefrihet på klimaområdet på minst fire måter.

Menneskerettighetene forplikter stater til å kutte klimagassutslipp for å avverge ytterligere og irreversible klimaendringer

Stater er menneskerettslig forpliktet til å gjøre det de kan for å avverge trusler de kjenner til, mot individers liv og helse. Klimagassutslipp fører i økende grad til at individer utsettes for ekstremværhendelser som ras, flom og hetebølger. Staten er derfor forpliktet til å gjøre sin del for å avverge at innbyggerne skades av ekstremværhendelser ved å kutte klimagassutslipp, altså å avstå fra nye prosjekter som fører til store klimagassutslipp og redusere bestående utslipp.

Plikten til å avverge klimaendringer følger av flere rettigheter Norge er bundet av, som retten til et miljø som sikrer helsen etter Grunnloven § 112, og retten til liv, privatliv, hjem, eiendom, helse og kulturutøvelse etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om sosiale og politiske rettigheter (SP) og FNs barnekonvensjon (BK).

Statens plikt til å kutte klimagassutslipp er den mest grunnleggende sammenhengen mellom klima og menneskerettigheter. Kun ved å kutte utslipp kan staten beskytte sine innbyggeres rettigheter over tid.

For det første er muligheten til å tilpasse seg klimaendringene begrenset. Klimatilpasning vil bli vanskeligere jo varmere det blir, og uten utslippskutt kan noen områder på sikt bli ubeboelige.¹⁹
For det andre tilsier hensynet til likebehandling av yngre og fremtidige generasjoner at byrden med å kutte utslipp fordeles forholdsvis jevnt over tid, slik at det gjenværende karbonbudsjettet²⁰ for å begrense oppvarmingen til 1,5°C eller godt under 2°C ikke brukes opp på bekostning av fremtidige friheter og rettigheter frem i tid.²¹ Dersom myndighetene utsetter nødvendige utslippskutt i dag, vil byrden ved å kutte utslipp og tilpasse seg klimaendringene skyves over på barn og fremtidige generasjoner. De risikerer å bli etterlatt med en utslippsgjeld, samtidig som klimaendringene har blitt så dramatiske at staten må nå nullutslipp så raskt at selv omfattende og drastiske inngrep i andre menneskerettigheter etter forholdene vil kunne være forholdsmessige, mens absolutte rettigheter kan måtte tolkes innskrenkende.

Menneskerettighetene må hensyntas når myndighetene iverksetter klimatiltak

I utgangspunktet må andre menneskerettigheter hensyntas når nødvendige klimatiltak iverksettes. I prinsippet kan altså flere relative rettigheter legge føringer for hvordan klimatiltak innrettes, for eksempel eiendomsretten, vern av privatlivets fred og diskrimineringsvernet. Myndighetene kan gripe inn i disse rettighetene så lenge inngrepet har grunnlag i lov, forfølger et legitimt formål og er nødvendig og forholdsmessig. I andre absolutte rettigheter kan det ikke gjøres begrensninger.²² På klimaområdet er særlig vernet om kulturutøvelse etter SP artikkel 27 relevant. For eksempel viser Fosen-dommen fra Høyesterett at arealkrevende vindkraftutbygging sett i sammenheng med andre arealinngrep kan krenke reindriftsamenes rett til kulturutøvelse dersom inngrepet vil ha en vesentlig negativ effekt på reineiernes mulighet for å dyrke sin kultur.²³ Samtidig uttalte Høyesterett at retten til miljø etter Grunnloven § 112 er «en rettighet som i et konkret tilfelle kan komme inn med en slik tyngde at det må foretas en avveining» mot en absolutt rettighet som SP artikkel 27 (avsn. 131). I Fosen-dommen mente Høyesterett dette ikke kom på spissen, fordi vindmøllene kunne vært oppført i alternative områder uten å krenke SP artikkel 27 (avsn. 143).

Menneskerettighetene forplikter stater til å tilpasse til de klimaendringene som ikke lenger kan unngås

Muligheten for å tilpasse samfunn til klimaendringer er begrenset. I flere regioner vil det neppe være mulig å tilpasse samfunnet til en global oppvarming over 1,5°C eller 2°C.²⁴ Dermed vil en stat ikke kunne beskytte menneskerettighetene tilstrekkelig ved å bare benytte seg av tilpasningstiltak.²⁵

Selv om tilpasningstiltak ikke vil være tilstrekkelige for å beskytte menneskers liv og helse, kan tilpasningstiltak være nødvendige for å beskytte mennesker mot klimaendringer som allerede har inntruffet eller unngåelig vil inntreffe. En plikt til å tilpasse til slike klimaendringer følger av blant annet retten til liv, retten til privatliv og hjem, og retten til eiendom etter internasjonale konvensjoner som EMK og SP, samt retten til kulturutøvelse etter SP artikkel 27.²⁶

Menneskerettighetene kan gi et vern mot retur av klimafordrevne til ubeboelige områder

FNs klimapanel mener det er en risiko for at klimaendringene kan føre til at mange mennesker må forlate hjemmene sine, både på grunn av naturkatastrofer som jordras, orkaner og flom, og mer gradvise, langsiktige endringer i naturen. I underkant av 25 millioner mennesker ble internt fordrevet i 140 land etter 1900 værrelaterte katastrofer i 2019.²⁷ Verdensbanken anslår at klimaendringer kan tvinge 216 millioner på flukt innen 2050, men at med umiddelbare utslippskutt og tilpasningstiltak kan dette tallet reduseres med 80 prosent til 44 millioner.²⁸

Selv om klimafordrevne ikke anses som flyktninger etter flyktningkonvensjonen, kan menneskerettighetene gi et vern mot retur. Etter SP artikkel 6 og 7, og EMK artikkel 2 og 3, kan ikke en person returneres til sitt hjemland hvis det foreligger en reell risiko for tap av liv eller for at man vil bli utsatt for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling. Klimafordrevne vil etter omstendighetene kunne ha et vern mot retur etter disse rettighetene, dersom for eksempel fare for ekstremvær eller mangel på rent drikkevann eller mat innebærer en reell risiko for død eller umenneskelige leveforhold.²⁹

5. Hvilke menneskerettslige rammer gjelder for saksbehandlingen på klimaområdet?

Grunnloven § 112 annet ledd bestemmer at «[b]orgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen». Formålet med kunnskapen er at borgerne kan ivareta retten de har til et levelig miljø etter første ledd. Høyesterett har understreket at Grunnloven § 112 andre ledd skal sikre at den myndighet som gjør naturinngrep i tilstrekkelig grad har utredet hvilke konsekvenser de vil føre til, og at borgerne har krav på kunnskap for å kunne ivareta sin rett til et levelig miljø, blant annet gjennom høringer.³⁰ Myndighetene har også etter Grunnloven § 112 andre ledd en utredningsplikt for lovforslag eller statlige tiltak som kan ha negative konsekvenser for miljø og klima. Les mer om dette i NIMs menneskerettslige veileder til utredningsinstruksen.

Norge er også part til Århuskonvensjonen, som også gir detaljerte regler om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i miljøsaker. Målet er at dette skal bidra til å beskytte retten ethvert menneske blant nålevende og fremtidige generasjoner har til å leve i et miljø som er forenlig med vedkommendes helse og velbefinnende.³¹

6. Hva er selskapers menneskerettslige ansvar på klimaområdet?

Bare stater er rettslig forpliktet etter menneskerettighetene. Samtidig er den faktiske ivaretakelsen av menneskerettighetene i økende grad avhengig også av selskapers atferd og praksis. Dette gjelder også på klimaområdet.

Det er stor oppmerksomhet rundt selskapers menneskerettighetsansvar på klimaområdet. Et eksempel er at Shell i 2021 ble dømt til å kutte 45 prosent av alle sine utslipp, inkludert forbrenningsutslipp fra solgt olje og gass, innen 2030.³² Grunnlaget var en ulovfestet aktsomhetsplikt, tolket i lys av blant annet FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og en plikt til å kutte utslipp etter retten til liv og fysisk integritet etter SP artikkel 6 og 17.

I norsk rett er åpenhetsloven viktig for å sikre at norske selskaper gjør sin del for at menneskerettighetene gjennomføres i praksis. Loven forplikter større virksomheter til å gjennomføre aktsomhetsvurderinger av virksomhetens faktiske og potensielle negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter. Skadelige klimagassutslipp påvirker utøvelsen av grunnleggende menneskerettigheter, som retten til liv, privatliv, helse og eiendom etter blant annet BK, SP, ØSK og EMK.³³ Hvordan selskapers klimagassutslipp påvirker de nevnte menneskerettighetene, vil derfor falle innenfor rapporteringsplikten etter åpenhetsloven.

EUs direktiv om tilbørlig aktsomhet for bærekraft (aksomhetsdirektivet) ble vedtatt 24. mai 2024, og trådte i kraft sommeren 2024. Til forskjell fra åpenhetsloven, har direktivet egne regler om selskapers aktsomhetsvurderinger på klima- og miljøområdet. Blant annet sier artikkel 22 at selskapene som omfattes av direktivet skal vedta en plan for å sikre at forretningsstrategien er i tråd med overgangen til en bærekraftig økonomi og Parisavtalens mål om å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5 grader, jf. art.22 (1). EUs aktsomhetsdirektiv er merket som EØS-relevant, og berører hovedsakelig åpenhetsloven.³⁴I forarbeidene til åpenhetsloven ble det presisert at «departementet legger opp til en evaluering av loven etter en tid», også i lys av dette direktivet, som hvis vedtatt vil «medføre behov for endringer i norsk rett».³⁵ Ettersom forslaget på flere punkter er mer omfattende enn åpenhetsloven, er det grunn til å tro at åpenhetsloven vil måtte endres.

7. Hvilke klimasøksmål bør jeg følge med på?

Det pågår et tusentall klimasøksmål verden over, der over hundre saker er basert på menneskerettigheter.³⁶ FNs klimapanel har uttalt at klimasøksmål kan føre til at et land forsterker sin innsats for å avverge klimaendringene, og at klimasøksmål har vunnet frem med å utfordre tillatelser til svært forurensende prosjekter.³⁷ Det er all grunn til å tro at rettsutviklingen om klima og menneskerettigheter vil fortsette å gå raskt, og domstolskontrollen vil bli mer intens, desto verre klimakrisen og skadene på individers rettigheter blir.

Norge

Høyesteretts plenumsavgjørelse i klimadommen (HR-2020-2472-P) ga flere viktige avklaringer om tolkningen av Grunnlovens miljøparagraf 112.³⁸ Delen av saken som gjaldt EMK, ble klaget inn til EMD, som for tiden behandler denne saken under navnet Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge.³⁹Den endelige avgjørelsen vil vise hvordan domstolen vurderer olje- og gassutvinning opp mot menneskerettighetene fastsatt i EMK, og være rettslig bindende for Norge.

I kjølvannet av Høyesteretts tolkningsavklaringer i klimadommen, kom Oslo tingrett i januar 2024 til at staten hadde plikt til å konsekvensutrede forbrenningsutslipp ved plan for utbygging og drift av petroleumsforekomster (PUD).⁴⁰ Dommen er anket til lagmannsretten.

Internasjonalt

9. april 2024 offentliggjorde storkammeret EMD sine avgjørelser i tre klimasøksmål basert EMK:

KlimaSeniorinnen m.fl. mot Sveits (53600/20)
Carême mot Frankrike (7189/21)
Duarte m.fl. mot Portugal og Norge m.fl. (39371/20)

For første gang har EMD konkludert med at en stat kan bli dømt for brudd på retten til privatliv etter EMK dersom myndighetene ikke gjør nok for å beskytte mot klimaendringene. Avgjørelsene er historiske og gir viktige avklaringer om hvordan EMK skal tolkes, med virkning for 46 europeiske land, også Norge. Du kan lese mer om avgjørelsene her.

I mars 2023 vedtok FNs generalforsamling å be verdens høyeste domstol, Den internasjonale domstolen i Haag, om en rådgivende uttalelse for å klargjøre staters forpliktelser til å beskytte nåværende og fremtidige generasjoner mot klimaendringer etter blant annet SP og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Saken er per august 2024 til behandling hos domstolen.⁴¹