Norges institusjon for menneskerettigheter

Ung ytring 2030

Bakgrunn

Ung ytring 2030 er et samarbeidsprosjekt mellom Norsk PEN, Human-Etisk Forbund, Fritt Ord og NIM, som skal sette agendaen for unges ytringsfrihet de neste fem årene. Norsk PEN og Fritt Ord sto bak Ungdommens ytringsfrihetsråd i 2021 som var inspirasjonen til Ung ytring 2030.

Prosjektet er støttet av Sparebankstiftelsen DnB.

Prosjektbeskrivelse

Ung Ytring 2030 er en nasjonal satsning på unges ytringsfrihet, av og for unge. I et unikt samarbeid mellom ulike aktører som alle jobber og brenner for ytringsfrihet og demokrati, skal prosjektet styrke ungdommer og unge voksne i møte med egne og andres meninger og gi unge trening i å bruke stemmen sin, tåle tøffe diskusjoner, og å skille mellom uenighet, krenkelser og hets. Prosjektet skal bidra til økt bevissthet om ulike måter å bruke stemmen sin på, og sørge for at flere får positive opplevelser med å ytre seg.

Ung Ytring 2030 skal samle kunnskap om hva som er viktig for unge, hvilke utfordringer unge møter når de bruker stemmen sin, og hvilke løsninger som trengs. Prosjektet skal sørge for at de som jobber med unge skjønner mer av unges utfordringer, og at beslutningstakere med makt lytter til unges perspektiv.

Ung Ytring 2030 skal:

kartlegge unges ytringsfrihet gjennom ung ytring-råd
levere årlige nasjonale statusrapporter om ung ytring
være en plattform for unge ytrere
styrke medias evne til å få fram unge perspektiver
tilby undervisningsopplegg om ytringsfrihet
skape et nettverk av unge ytrere som løfter frem flere unge stemmer

Ung Ytring 2030 ble lansert 29. april med en stor konferanse på Sentralen i Oslo.

Les mer om prosjektet på ungytring.no

Prosjektperiode

Ung Ytring skal i vare frem til 2030.

Kontaktpersoner i NIM

Vidar Strømme

Fagdirektør

90578149 vidar.stromme@nhri.no

Vilde Jalleni Tennfjord

Seniorrådgiver

vilde.tennfjord@nhri.no

Even Sebastian Skallerud

Rådgiver

93461222 even.skallerud@nhri.no

Forslag til endringar i lov og forskrift om ordning med brukarrom for inntak av narkotika

NIM-H-2025-023

NIM høringssvar NIM-H-2025-023 (pdf) 78.75 KB

Til: Helse- og omsorgsdepartementet

NIM har levert høringssvar til Forslag til endringar i lov og forskrift om ordning med brukarrom for inntak av narkotika. NIM har ikke konkrete merknader til de foreslåtte lov- eller forskriftsendringene, men støtter målsetningen om å gjøre skadereduserende tiltak mer tilgjengelige for en større krets av rusbrukere.

Endringer i integreringsloven mv.

NIM- H-2025-021

NIMs høringsinnspill – endringer i integreringsloven mv. (pdf) 81.61 KB

Til: Stortingets kommunal og forvaltningskomité

NIM har gitt høringsinnspill til endringer i integreringsloven mv. NIM kommenterer en av de foreslåtte endringene i integreringsloven, nemlig utvidelse av aldergruppen med rett og plikt for introduksjonsprogram fra 55 til 60 år. Vi påpeker at en utvidelse av aldersgrensen også kan bidra til større sjanse for å komme ut av voldsrelasjoner for gruppen som omfattes av introduksjonsprogrammet og dermed bidra til oppfølging av menneskerettighetene.

NIMs syn på sivilbeskyttelsesloven

Torsdag 24. april skulle endringer i sivilbeskyttelsesloven vært til andre gangs behandling i Stortinget, men etter at flere partier snudde ble avstemningen utsatt. Her redegjør vi for hva som er NIMs syn på loven.

I utgangspunktet mener vi intensjonen med en slik lov er god, og at det er viktig å sørge for forutsigbare rammer for hvordan regjeringen skal håndtere krisesituasjoner. Lovforslaget er et viktig supplement til beredskapsloven, og kan bidra til å skape økt forutsigbarhet for både regjering og befolkning. NIM mener likevel at hovedproblemet med utkastet til sivilbeskyttelseslov er at det i liten grad bygges inn kontrollmekanismer for Stortinget, og at lovutkastet derfor åpner for misbruk i et potensielt scenario hvor vi har en autoritært anlagt regjering.

Regjeringens fullmakter kan brukes selv om Stortinget er samlet

Beredskapslovens fullmakter, som finnes tilsvarende i smittevernloven og forvaltningsloven, kan bare brukes «Når riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare og det på grunn av disse forhold er fare ved opphold» (beredskapsloven § 3).

I utkastet til sivilbeskyttelseslov er vilkåret om «fare ved opphold» ikke tatt med. Det betyr at regjeringen kan bruke fullmaktene selv om Stortinget er samlet og har både tid og mulighet til å ta stilling til krisen. Det skaper en lavere terskel for når loven kan anvendes i sivilbeskyttelsesloven enn i beredskapsloven – det kan godt tenkes situasjoner hvor regjeringen anvender loven selv om ikke Stortinget er oppløst eller satt ut av spill. NIM kan ikke se at det er nødvendig å utelukke involvering av Stortinget hvis slik involvering er mulig.

Etter NIMs syn er det uansett ikke særlig klart hvor terskelen skal gå, verken i den eksisterende beredskapsloven eller slik ordlyden er inntatt i sivilbeskyttelsesloven. Den nedre grensen, «rikets (…) sikkerhet er i fare», kan etter ordlyden omfatte en rekke hendelser som bare er av moderat alvorlighet, og det kan øke misbruksfaren. NIM spilte inn at dette kunne avgrenses klarere ved å si at fullmaktene bare kan brukes for å opprettholde verdiene i Grunnloven §§ 1 og 2, som er selvstendigheten, styreformen, demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Kontrollmekanismer for Stortinget er utelatt

Beredskapsloven gir Stortinget følgende kontrollmekanisme: «Såfremt bestemmelsene ikke er opphevet innen 30 dager etter at de er meddelt Stortinget, skal de snarest mulig legges fram som lovforslag» (beredskapsloven § 3). Loven krever altså at Stortinget – der mulig – tar stilling til bruken av fullmaktene senest etter 30 dager.

Koronaloven gav Stortinget en kontrollmekanisme der en tredjedel av Stortingets medlemmer kunne pålegge regjeringen å oppheve forskrift gitt med fullmaktene. Det gir en garanti for mindretallet mot et mulig misbruk fra flertallet (koronaloven § 5).

I utkastet til sivilbeskyttelseslov er det ikke gitt noen slike særskilte kontrollmekanismer. Forskriftene kan, uten Stortingets involvering, vare i hele 6 måneder, og forlenges.

Stortinget kan alltid utøve kontroll via sin ordinære kompetanse, som lovforslag og mistillit, men NIM mener likevel at Stortingets involvering bør tilrettelegges som en forutsetning for legitimiteten til så alvorlige inngrep, ikke bare en mulighet som ikke er nedfelt i loven.

Å legge inn eksplisitte forutsetninger for Stortingets involvering senker også misbruksfaren, for eksempel ved at en regjering skulle prøve å nekte sanksjonering av lovgivning, eller prøve å argumentere for at krisefullmaktene har forrang over også ny lovgivning, eller prøve å bruke fullmaktene for å sette Stortinget ut av spill. En mindretallsgaranti vil dessuten sikre mot misbruk av fullmaktene fra en regjering som har støtte i et flertall av Stortinget, en bekymring som kan begrunnes ved eksempler i andre land.

Loven kan brukes bl.a. overfor domstolene og Stortinget

Utkastet til sivilbeskyttelseslov har ingen eksplisitte hindringer for at sivil arbeidsplikt vedtas overfor for eksempel dommere eller stortingspolitikere. Grunnloven vil i utgangspunktet stå i veien for dette, men i en krisesituasjon er det uheldig å måtte drive lovtolkning for å klargjøre hvor grensene går. Det er dessuten uklart om Grunnloven vil beskytte Stortingets og domstolenes øvrige ansatte, som IT-ansatte, sikkerhetspersonell mv.

Dette skaper en fare for misbruk ved at regjeringen kan svekke den begrensede kontrollmuligheten de andre statsmaktene har ved å tappe deres ressurser.

Lovutkastet gir også, i et tenkt scenario, mulighet til å sette andre samfunnsviktige yrkesgrupper ut av spill, for eksempel journalister.

Risiko for misbruk av nye makthavere

NIM vil poengtere at menneskerettighetene åpner for å regulere arbeidskraftressurser, inkludert ved arbeidsplikt, i alvorlige krisesituasjoner. Fullmakter for dette finnes allerede i beredskapsloven og er forutsatt i for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Vi vil berømme regjeringen for å forsøke å skape en lov som er mer forutsigbar og innrammet enn de åpne fullmaktene i beredskapsloven. er at dette lovutkastet så langt ikke gir tilstrekkelig klarhet, og på enkelte punkter er det altså risiko for at loven vil gå enda lengre i å gi regjeringen åpne og vide fullmakter. NIM mener denne typen fullmaktslover må kunne bestå en test der vi spør: «tåler samfunnet at en slik fullmaktslov blir administrert av en autoritær regjering?»

NIMs høringsuttalelser og innspill til regjeringen og justiskomiteen er tilgjengelig her:

Skriftlig innspill – Lov om mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser (mineralloven)

NIM-H-2025-022

Skriftlig innspill til Næringskomiteen - Lov om mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser (mineralloven) (pdf) 91.27 KB

Til: Stortingets næringskomité

NIM har tidligere levert høringsuttalelse til NOU 2022:8 om ny minerallov. Departementet har ikke valgt å lovfeste Høyesteretts tolkning av inngrepsterskelen fra Fosen-dommen og NIM påpeker i dette skriftlige innspillet viktigheten av å utvikle en veileder for kommuner om inngrep i samiske områder. NIM kommenterer også forslaget om fordeling av urfolksvederlag, hvor det er foreslått at 75 prosent av vederlaget skal gå til de berørte sidaer og 25 prosent skal fordeles av departementet. Sametinget har uttrykt at de ønsker å forvalte hele vederlaget. NIM ber Stortinget om å begrunne eventuelle beslutninger som gir departementet ansvaret for å administrere urfolksvederlaget.

Enda flere lovforslag fra regjeringen før påske

Regjeringen la før påske frem en rekke lovforslag for behandling i Stortinget. I denne artikkelen ser vi nærmere på tre av dem, hvor NIM har spilt inn i forkant av proposisjonene. De handler om endringer i klimaloven, barnevernsloven og krisesenterloven.

I en tidligere artikkel har vi sett på lovforslagene for ny ruslovgivning, endringer i straffeloven om seksuallovbrudd og ny barnelov. Les mer om dem her.

1. Nytt klimamål og klimamelding for 2035

Klima- og miljødepartementet har lagt frem Klimamelding 2035 – på vei mot lavutslippssamfunnet (Meld. St. 25 (2024-2025)). Parallelt med meldingen legges også forslag til nytt klimamål frem i en lovproposisjon. Forslaget inneholder et mål om utslippskutt på «minst 70 – 75 prosent» men fastsetter ingen særskilt målsetting om territorielle kutt. I praksis betyr dette at Norge, gjennom kvotekjøp, kan foreta sine utslippskutt under Paris-avtalen ved utslippskutt og omstilling i andre land. NIM har tidligere spilt inn forslag til endringer til klimalovens klimamål i en høringsuttalelse, der vi anbefalte departementet å følge Miljødirektoratet sin anbefaling om et mål på 80 prosent utslippskutt, der 60 prosent skal kuttes nasjonalt.

Rettsutviklingen internasjonalt

I 2024 fastslo Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) i KlimaSeniorinnen mot Sveits at statene er forpliktet etter EMK artikkel 8 til å verne borgerne mot skadelige klimaendringer. NIM har tidligere redegjort for dommens betydning for Norge. Regjeringen peker i klimameldingen på rettsutviklingen internasjonalt og fremhever denne dommens betydning for det norske klimarammeverket i forbindelse med de foreslåtte endringene i klimaloven.

NIM understreker likevel at manglende karbonbudsjett eller tidslinje for karbonnøytralitet, fravær av mellomliggende klimamål som beskriver hvordan utslippskuttene skal foregå, og lave nasjonale utslippskutt for å nå målsetting om netto null, innebærer en risiko for at det rettslige rammeverket i Norge ikke tilfredsstiller konvensjonens krav.

Les NIMs analyse av KlimaSeniorinnen og konsekvensene for Norge her.

Nasjonale klimamål

NIM har ved flere anledninger understreket viktigheten av nasjonale klimamål for å nå målsettingen om lavutslippssamfunn innen 2050.

Regjeringen legger opp til at Norges forpliktelser delvis kan oppfylles gjennom kvotekjøp. Dette er utfordrende av to grunner. Først og fremst hensyntar det ikke føre-var prinsippet fordi klimaeffekten av kvotesystemer under Paris-avtalen foreløpig er usikre. For det andre vil det skape en brå og vanskelig omstilling i Norge senere hvis den nå utsettes ved omfattende kjøp av kvoter heller enn nasjonale tiltak. Dette vil skyve belastningen og kostnaden ved omstillingen over på senere generasjoner. En slik tilnærming utfordrer generasjonsprinsippet og kravet i Grl. § 112 krav om å hensynta «etterslekten».¹

Karbonbudsjett

Et av tiltakene som EMD krever i KlimaSeniorinnen er at statene baserer sin klimapolitikk på en rettferdig vurdering av sin gjenværende andel av globale utslipp – et karbonbudsjett. Et slikt budsjett skal sette statene, og deres velgere, i stand til å vurdere nasjonale klimamål opp mot de globale målene i Parisavtalen. Som NIM har pekt på tidligere har Norge ikke et slikt karbonbudsjett i dag, så de foreslåtte klimamålene oppfyller ikke dette kravet.

Miljødirektoratet ble tidligere i år bedt om å analysere ulike tilnærminger til dette innen 2. juni.² Arbeidet med utforming av karbonbudsjettet er nå iverksatt, men NIM stiller spørsmål ved rekkefølgen. Formålet med et karbonbudsjett er å sikre ansvarlige klimamål med utgangspunkt i den globale fordelingen, og klimamålene må derfor utarbeides med utgangspunkt i karbonbudsjettet.

2. Endringer i krisesenterlova

Barne- og familiedepartementet har lagt frem endringer i krisesenterlova. Bakgrunnen for lovendringene er at det er avdekket en rekke utfordringer i dagens krisesentertilbud de senere årene. Blant disse er mangelfull ivaretakelse av utsatte grupper, mangelfull samordning med andre deler av tjenesteapparatet, kommunale forskjeller i krisesentertilbudet og uavklarte ansvarsforhold i reetableringsfasen.

Lovproposisjonen følger opp forslag til lovendringer som departementet sendte på høring i juni 2024. NIM var en av aktørene som ga innspill i høringsrunden. Departementet går videre med enkelte av de tidligere foreslåtte lovendringene, mens andre følges ikke opp videre med lovforslag.

En viktig endring som foreslås er at det tydeliggjøres i loven at kommunene har en plikt til å sørge for likeverdige alternative krisesentertilbud for brukere som ikke kan benytte seg av det ordinære krisesentertilbudet. Dette er en justering fra det opprinnelige forslaget, hvor departementet foreslo en plikt til å tilby «alternative butilbod». Et av NIMs innspill i høringen var at denne formuleringen burde erstattes med «alternative krisesentertilbod», for å tydeliggjøre at tilbudet skal oppfylle kravene i krisesenterlova. Departementet fulgte opp dette innspillet.

Blant hovedforslagene er å:

Tydeliggjøre i loven at kommunene har plikt til å sørge for likeverdige alternative krisesentertilbud for brukere som ikke kan benytte seg av det vanlige krisesentertilbudet. Dette skal kun benyttes dersom tilrettelegging ikke er mulig innenfor det ordinære tilbudet.
Lovfeste at de særskilte rettighetene til den samiske befolkningen skal ivaretas i krisesentertilbudet.
Tydeliggjøre i loven at oppfølgingen av voldsutsatte i reetableringsfasen skal skje i samarbeid med andre deler av tjenesteapparatet.
Innføre nye bestemmelser om tilgangen til å behandle personopplysninger i krisesentertilbudet og om tilgang til taushetspliktige opplysninger fra Folkeregisteret.

Proposisjonen består også av en meldingsdel som beskriver utfordringer i dagens krisesentertilbud og redegjør for ulike tiltak for å støtte opp under kommunenes utvikling av krisesentertilbudet. Det foreslås blant annet tiltak for å styrke internkontroll og tilsyn med krisesentertilbudet, utrede endring i kravene til sikkerhet i dagtilbudet, utrede hvordan reisekostnader til krisesenter kan dekkes, og spre kunnskap om ulike måter å organisere krisesentertilbudet på.

Lovforslaget «Prop. 122 L Endringar i krisesenterlova (tydeliggjering av det kommunale ansvaret og grunnlag for behandling av personopplysningar m.m.)» kan leses i sin helhet her.

3. Endringer i barnevernsloven

Barne- og familiedepartementet la også fram endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsløft i barnevernet). Proposisjonen består av både meldingstiltak og lovforslag. Forslagene er ment å gi et kvalitetsløft i barnevernet.

Meldingsdelen gjelder blant annet ny innretning av tverrfaglig helsekartlegging for barn som skal flytte ut av hjemmet, og en gradvis omstilling av institusjonstilbudet. Barn med rusmiddelproblemer skal få behandling i spesialisthelsetjenesten, og institusjonene som i dag tilbyr rusbehandling, skal omstilles.

På flere områder foreslår departementet ytterligere utredninger. Det gjelder blant annet regler og tiltak for å ivareta barn som har sterk motstand mot samvær, og en ny modell for tilsyn med barn som er i tiltak utenfor hjemmet.

Regjeringen har vurdert, men foreslår ikke, å senke aldersgrensen for barns partsrettigheter til 12 år, eller innføre en ny advokatordning for barn i saker for nemnda og domstolen. Departementet vil evaluere dagens regler for å få mer kunnskap om hvordan de praktiseres.

I proposisjonsdelen foreslås flere lovendringer, blant annet:

Adgang for barnevernstjenesten til å stanse samvær når det er nødvendig for å beskytte barnet (kapittel 12).
Presisering av barnevernstjenestens omsorgsansvar. Det foreslås å tydeliggjøre at dette innebærer å ta alle avgjørelser på vegne av barnet som ellers ligger til foreldrene (kapittel 13).
En plikt for barnevernstjenesten til å informere politiet om beslutninger om gradering av opplysninger (adressesperre, kapittel 13).
Plikt til å vurdere det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet, samt regler om innsyn i barnets kommunikasjon. Departementet foreslår også å utvide adgangen til å bruke fysisk makt overfor barn som bor på institusjon i tilfeller der det er strengt nødvendig for å avverge at barnet utsetter eget liv eller helse for alvorlig skade (kapittel 15).
Mulighet for i unntakstilfeller å beslutte helt eller delvis åpne dører ved nemndsbehandling av barnevernssaker (kapittel 20).

NIM har gitt innspill på ulike stadier av prosessen, og flere av innspillene våre er inntatt i proposisjonen. I vårt høringssvar til departementets høringsnotat om forslag til endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsreform) sa vi blant annet at det er grunn til å utrede ordningen med sperret adresse mer helhetlig for å sikre ivaretakelsen av barnets rett til privatliv etter EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 16. Departementet uttrykker i proposisjonen at det vil «se nærmere på systemet for sperret adresse for barn i barnevernet», i dialog med Justis- og beredskapsdepartementet.

NIMs innspill og arbeid i tilknytning til temaene for proposisjonen er tilgjengelige her:

Lovforslaget «Prop. 83 L (2024-2025) Endringer i barnevernsloven mv. (kvalitetsløft i barnevernet)» er tilgjengelig her.

Norgespris og strømstønad til husholdninger

NIM-H-2025-020

Høringssvar - Norgespris og strømstønad til husholdninger (pdf) 116.57 KB

Til: Energidepartementet

NIM kommenterer på Energidepartementets forslag til lov om Norgespris og strømstønad til husholdninger. Departementet har i liten grad vurdert klima- og miljøkonsekvensene ved tiltaket, og NIM etterspør en grundigere utredning av disse konsekvensene. NIM mener Grl. § 112 oppstiller en plikt til å integrere klima- og miljøhensyn i kunnskaps- og beslutningsgrunnlag i alle sektorer av betydning og understreker behovet for at disse spørsmålene utredes tilstrekkelig.

Viktige lovforslag lagt fram av regjeringen i dag

I dag har regjeringen lagt frem flere viktige lovforslag, som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. NIM har tidligere levert inn høringssvar til flere av utredningene som har ligget til grunn for forslagene. Tre av disse lovforslagene omtaler vi her.

Regjeringens forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet

I fjor høst la regjeringen fram stortingsmeldingen Meld. St. 5 (2024–2025) Trygghet, fellesskap og verdighet om de helsemessige aspektene ved rusbruk. Meldingen utgjorde del I av regjeringens forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet. Denne stortingsmeldingen var etter NIMs syn en viktig anerkjennelse av den menneskerettslige utviklingen i internasjonal ruspolitikk. Samlet sett inneholdt den mange gode målsetninger som det er viktig at følges opp med konkrete og effektive tiltak for å bedre ivareta rusbrukeres menneskerettigheter.

Nå har regjeringen lagt frem del II av reformen, som består av en rekke endringer i lovgivningen som regulerer straffereaksjoner for befatning med narkotika til eget bruk. Blant annet foreslås følgende:

Den som har et omfattende og alvorlig rusmiddelproblem skal ikke møtes med straff for narkotika til eget bruk. Reaksjonen skal heller være hjelpetiltak og/eller påtaleunnlatelse. I dag følger dette hovedsakelig av rettspraksis. Grensene for hvilke mengder rusmiddel som anses å være til eget bruk foreslås noe lavere enn i dag.
Det foreslås en egen bestemmelse om bruk av tvangsmidler som metodikken «tegn og symptomer» og rusmiddeltesting ved skjellig grunn til mistanke om rusbruk.
Politiet skal kunne henvise personer til rådgivende enheter for russaker også utenfor straffesaker.

I lovproposisjonen tar departementet stilling til forslagene fra Rushåndhevingsutvalget, som leverte sin utredning i fjor. I høringsrunden kom det mange innspill. NIM var kritisk til flere av utvalgets forslag. Flere av NIMs innspill er hensyntatt i proposisjonen. Flere internasjonale menneskerettsorganer peker på strafferettslige virkemidler som et hinder for realiseringen av andre rettigheter, slik som retten til helse etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Etter NIMs syn er det derfor viktig at de to delene av regjeringens reform sees i sammenheng.

Lovforslaget «Prop. 112 L (2024–2025) Endringer i straffeloven og legemiddelloven mv. (befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk)» kan leses i sin helhet her.

Samtykkebasert lovgivning om seksuallovbrudd

Regjeringen har også fremlagt forslag til endringer av straffelovens regler om voldtekt og seksuallovbrudd. Voldtekt er det mest alvorlige seksuallovbruddet i dagens straffelov, med en strafferamme på 10 år. Grov voldtekt har en strafferamme på 21 år. I dag er reglene slik at det bare er snakk om voldtekt overfor voksne hvis det er brukt vold eller truende atferd, eller ved utnyttelse av noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen. Mange har vært bekymret for at bestemmelsen ikke fanger opp de såkalte passivitetstilfellene, hvor en person ikke kan eller klarer å avvise det seksuelle initiativet. Det kan f.eks. foreligge en truende situasjon.

Blant hovedforslagene er:

Å kunne straffe den som har seksuell omgang med noen som verken i ord eller handling har samtykket til det. Strafferammen er inntil seks år, og skyldkravet er kun forsett.
Å kunne straffe den som har seksuell omgang med noen som i ord eller handling gir uttrykk for å ikke ville det. Strafferammen er inntil ti år, og skyldkravet er både grov uaktsomhet og forsett.
Regjeringen foreslår i tillegg å videreføre dagens straffebestemmelse, der man kan straffe den som ved vold eller truende atferd skaffer seg seksuell omgang. Det foreslås også å videreføre at det skal være straffbart å skaffe seg seksuell omgang ved utnyttelse av noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen. Også her er strafferammen ti år og skyldkravet er både grov uaktsomhet og forsett.
Minstestraffen for voldtekt oppheves, slik at domstolene gis større skjønn i fastsettelsen av straff for voldtekt. Samtidig forutsettes det at det generelle straffenivået i hovedsak videreføres.
Reglene om seksuell utnyttelse av barn endres for å styrke barns vern mot seksuell utnyttelse.

NIM har tidligere gitt innspill til Straffelovrådet om hvilke krav menneskerettighetene stiller til lovgivningen om seksuallovbrudd og behovet for en «samtykkelov». NIM leverte også høringssvar til NOU 2022: 21. Flere av NIMs høringsinnspill er tatt hensyn til i lovforslaget. NIMs formål med innspillene var å bidra til at den seksuelle selvbestemmelsesretten sikres gjennom at seksuelle handlinger overfor en annen person uten samtykke dekkes av straffelovgivningen. Det er samtidig nødvendig at straffeansvaret er presist og forståelig angitt i tråd med kravet til en klar og forutberegnelig lovtekst.

Lovforslaget «Prop. 132 L (2024 –2025) Endringer i straffeloven (samtykke til seksuell omgang m.m.)» kan leses i sin helhet her.

Ny barnelov

Regjeringen har også fremlagt forslag til en ny barnelov. Dagens barnelov nærmer seg 45 år, og forslaget er ifølge departementet en ny barnelov som er oppdatert i tråd med samfunnsutviklingen.

I proposisjonen foreslår departementet blant annet et eget rettighetskapittel, og det foreslås en generell personvernparagraf i barneloven. Ifølge departementet skal bestemmelsen oppfordre til «refleksjon om barnets selvstendige rett til personvern, og gjør dette til et særlig hensyn som foreldrene plikter å vurdere som del av sin barnets beste-vurdering». Proposisjonen inneholder også regler om foreldreskap, foreldreansvar, bosted- og beslutningsmyndighet, bidragsplikt, mekling og saksbehandlingsregler.

Lovforslaget har blant annet bakgrunn i NOU 2020: 14 Ny barnelov – Til barnets beste. I sitt høringssvar til forslagene i NOUen spilte NIM blant annet inn at en ny bestemmelse som tydeliggjør barns rett til personvern og privatliv vil kunne ha en god pedagogisk og oppdragende effekt for foreldre eller andre omsorgspersoner, og for barn og unge selv.

Lovforslaget «Prop. 117 L (2024–2025) Lov om barn og foreldre (barnelova)» er tilgjengelig her.

Videre behandling

NIM vil gjennomgå og følge de menneskerettslige sidene av lovforslagene nøye frem til de eventuelt vedtas av Stortinget.

Behandlingen av proposisjonene kan følges videre på Stortingets nettsider:

Rettsstatsopportunisme

Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 5. april.

Det er ikke bare den regelbaserte verdensorden som er under press. Det er også rettsstaten USA.

Alle disse presidentordene som kom og gikk, også de er faktisk loven. Den eneste delen av loven trumportunismen virker å være for. For øvrig skal advokater, påtalejurister og dommere underordnes politikken. Motreaksjoner finnes, men er de sterke nok? Det er ikke bare den medisinske immunologien som nå brytes ned i USA, det gjør også den juridiske.

Mange trakk et lettelsens sukk da høyesterettsjustitiarius John Roberts nylig forklarte at rettsmiddelet mot dommer man er uenig i, i 200 år har vært anke. Ikke riksrett mot dommerne som har avsagt dommene. Sannelig godt noen står opp for rettsstaten i en tid der de amerikanske grunnlovsfedrenes maktfordeling trampes ned i tweets.

Og for demokratiet. Uten domstoler som håndhever spilleregler som ytringsfrihet, likebehandling og rettferdig rettergang, intet demokrati. Også dette har vi visst etparhundre år. Sammenhengen føles mer påtrengende nå.

I gode, gamle dager – før 2025 – kunne man tenke at påminnelser som den Roberts kom med var overflødige. Men budskapet, som av alle andre enn den trumpete presidenten ble oppfattet som en irettesettelse nettopp av ham, fremførte justitiarius faktisk også i sin nyttårstale.

Høyesterettsfader Roberts siterte der grunnlovsfader Hamilton som siterte rettsstatsfader Montesquieu (1788 og 2024 var i de dager da Amerika ennå så vennlig til Europa): Det finnes ingen frihet der den dømmende makt ikke er adskilt fra de to politiske. Han viste til at denne tredje statsmakten, som hverken har lovgivernes penger eller regjeringens våpen, og bare utøver makt ved jusfaglige resonnementer, ville trenge all beskyttelse den kunne få.

Roberts fremhevet dette fordi domstolsangrepene var oppadgående også før nymonarkismens tid. Over tusen alvorlige trusler er fremsatt mot føderale dommere de siste fem årene. Politiske myndigheter henger jevnlig ut dommere de misliker. Ikke for feilaktige fagresonnementer, men for å være fordekte politikere. For eksempel når de avsier politisk upopulære avgjørelser om kvoterings-, abort- og våpenspørsmål.

Jus og politikk henger sammen, men er ikke det samme. Heller ikke i USA, der domstolene er mer politisert, og pengemakten sterkere. Politikere driver fri og fremadskuende maktkamp, dommere vurderer enkeltsaker bundet av vedtatte prinsipper. Politikken er velgermotivert representativ, domstolene uavhengige. Der politikken er gassen, er jussen en bremse.

I saklig form er domstolskritikk et viktig uttrykk for “the countermajoritarian difficulty”, vår tids variasjon av det romerske grubleriet “hvem skal vokte vokterne.” Jo mer bøllete og usaklig slik “kritikk” fremføres, jo større er imidlertid faren for at den fører til rettsstatsvelt. For at den penge- og vergeløse tredje statsmakt mister sin maktbalanserende funksjon. Nekter den utøvende makt å forholde seg til den dømmende, er hverken dommer eller grunnlover verdt mer enn pergamentet de er skrevet på.

Bare de mest iherdige trumpologeter vil unnskylde rettsstatsnedrakkingen som nå foregår bare fordi også tidligere regjeringer usaklig har kritisert domstolene. Musks og Trumps presidentale bølling er en klasse for seg. Som for lengst har økt antall trusler mot dommere.

Det er likevel til ettertanke at mange av de som nå melder seg som bekymrede rettsstatstilhengere, også hertillands, i roligere tider har vært mindre opptatt av å se domstolene som balanserende statsmakt enn som illegitim begrensning på det politiske handlingsrom.

Mange har avskrevet amerikansk høyesterett som politisk. Dumme dommer kritiseres ikke faglig, de idiotforklares ideologisk. Her hjemme delegitimeres “aktivistisk” rettslig prøving av det man selv mener bør avgjøres politisk, som “amerikanske tilstander”. Grunnlovfestingen av domstolenes 200 år gamle prøvingsrett i 2015 ble betydelig motarbeidet. Fjorårets grunnlovsvern av domstolenes uavhengighet ble møtt med et gedigent gjesp, både i den første, andre og fjerde statsmakt.

Kanskje kan de opportunistiske angrepene den amerikanske rettsstaten nå utsettes for åpne for en litt mer prinsipiell og litt mindre situasjonsbetinget støtte til rettsstaten. Også her hjemme.

EMD avviste sak mot Norge om aldersgrenser i familieinnvandringssaker

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har avvist en sak fra en kvinne som mente at Norge hadde krenket hennes rett til familieliv og vern mot diskriminering.

Sakens bakgrunn

Saken gjaldt en sudanesisk kvinne som ble nektet midlertidig oppholdstillatelse i Norge i 2019.¹ Året før hadde hun giftet seg med en sudanesisk mann som hadde fått norsk statsborgerskap i 2016. Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden med begrunnelsen at kvinnen ikke var fylt 24 år ved søknadstidspunktet, og dermed ikke oppfylte alderskravet for familieetablering i utlendingsloven § 41a. Bestemmelsen oppstiller en hovedregel om at ektefeller og samboere må ha fylt 24 år for å få familieinnvandring. Regelen ble innført i Norge i 2017 for å unngå tvangsekteskap.²

Kvinnen klagde på avslaget i 2019, og Utlendingsnemnda (UNE) avslo klagen. Deretter tok kvinnen ut søksmål mot staten. Oslo tingrett frifant staten, og kvinnen anket dommen. Under saksforberedelsen i lagmannsretten fylte kvinnen 24 år og fikk opphold, men ønsket å opprettholde søksmålet for å få dom for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). De relevante artiklene var artikkel 8, som gjelder retten til respekt for privatliv og familieliv og artikkel 14 om forbud mot diskriminering. Lagmannsretten kom til at det under tvil ikke var grunnlag til å avvise saken. Videre kom lagmannsretten under sterk tvil til at kvinnen ikke var vernet av EMK artikkel 8 eller 14 sammenholdt med 8, og staten ble frifunnet.³ Høyesterett tillot ikke saken fremmet.⁴

Kvinnen klagde deretter Norge inn for EMD, som slapp saken inn til behandling for nesten 3 år siden. I tiden fra saken ble sluppet inn og avgjørelsen kom fra EMD, behandlet Høyesterett en sak med tilsvarende problemstilling. I denne saken, fra 2022, kom Høyesterett til at regelen om 24 års aldersgrense ikke var i strid med EMK. Høyesterett viste til at regelen er basert på om søkeren er i en risikogruppe eller ikke, og mente at regelen var forholdsmessig og ikke går lenger enn nødvendig for å oppnå det legitime målet om å unngå tvangsekteskap.⁵ EMD viste til Høyesterettsdrøftelser i saken fra 2022 i sin begrunnelse i denne saken.

Sentrale spørsmål for EMD

Spørsmålene i saken var for det første om Norge hadde jurisdiksjon, altså artikkel 1 av EMK. Norge viste blant annet til at kvinnen var utlending, og ikke hadde tilknytning til Norge. Domstolen fant ikke grunn til å ta stilling til dette spørsmålet, ettersom den avviste også de andre spørsmålene, som gjaldt brudd på EMK artikkel 8, som oppstiller en rett til privat- og familieliv. Endelig var det spørsmål om kvinnen ble diskriminert i utøvelsen av sine konvensjonsrettigheter i strid med artikkel 8 sammenholdt med artikkel 14, som pålegger statene å sikre rettighetene i konvensjonen uten noen form for diskriminering, blant annet basert på rase og etnisitet.

Rettens vurdering av spørsmålet om brudd på art. 8

Domstolen gjentok sine tidligere uttalelser om at staten har rett til å kontrollere utlendingers innreise til territoriet og deres opphold på territoriet, og videre at EMK ikke gir en utlending rett til å reise inn i eller oppholde seg i et bestemt land. EMK artikkel 8 pålegger ikke noen stat å respektere ektepars valg av land eller tillate familiegjenforening på territoriet. Men staten har likevel noen forpliktelser overfor personer som er bosatt i staten, og i en sak om innvandring, må det gjøres en vurdering opp mot retten til familieliv. Relevante momenter i denne sammenheng er i hvilken grad familielivet vil bli forstyrret, omfanget av familiebåndene i staten, om det er uoverstigelige hindringer i veien for at familien kan bo i den aktuelle utlendingens opprinnelsesland, og om det er ytterligere spørsmål knyttet til immigrasjonsregulering. Domstolen pekte også på at myndighetene har forpliktelser til effektivt å bekjempe tvangsekteskap.

Retten gjorde så en konkret vurdering av saken. Domstolen bemerket at det norske regelverket la opp til en konkret vurdering der personer som ønsker å komme til Norge for å stifte familie, kan få oppholdstillatelse dersom de kan bevise at ekteskapet er inngått frivillig, og at det ellers gjelder en 24 års grense. Det skal gjøres en individuell vurdering. Domstolen mente også at det var gjort i den konkrete saken. Domstolen fant heller ikke at det forelå noen uoverstigelige hindringer for et familieliv i Sudan all den tid mannen hadde reist til Sudan ved flere anledninger over tid, og det var der han møtte sin kone.

Domstolen fant, selv under forutsetning av at Norge hadde jurisdiksjon over kvinnen, at klagen over brudd på artikkel 8 skulle avvises som åpenbart grunnløs etter EMK artikkel 35.

Rettens vurdering av brudd på art. 14 sammenholdt med art. 8

Domstolen gjentok sine tidligere uttalelser om hva som skal til for at en behandling skal anses for å være usaklig forskjellsbehandling i konvensjonens forstand. Domstolen skrev også at statene har en viss skjønnsmargin ved vurderingen av om og i hvilken utstrekning forskjeller i ellers like situasjoner rettferdiggjør ulik behandling.

Igjen viste domstolen til at det norske regelverket la opp til en konkret vurdering av saken, og at det hadde skjedd i klagerens sak. Det ble også lagt vekt på at selv om Sudan var ett av flere land som var bakgrunnen for lovendringen, var det ikke det eneste. Det ble vist til statistikk om hvilke tilfeller familieimmigrasjon ble godkjent for personer 24 år. Det var ikke gjort unntak for personer fra land med risiko for tvangsekteskap, slik som Sudan. Domstolen la likevel ikke avgjørende vekt på det. I tillegg var det gjort både innvilgelser og avslag fra andre land, slik at hjemmelen ble ansett for ikke å være teoretisk, men også praktisk, slik også Høyesterett la til grunn i 2022.

Domstolen fant det ikke godtgjort at det forelå forskjellsbehandling basert på rase eller etnisitet og fant heller ikke at klager hadde sannsynliggjort at hun ble behandlet annerledes enn en annen gruppe personer i en tilsvarende posisjon på grunnlag av sin nasjonalitet. Under forutsetning av at det forelå en forskjellsbehandling ble den uansett ansett for å være begrunnet utfra hensynet til å bekjempe tvangsekteskap.

Domstolen fant, selv under forutsetning av at Norge hadde jurisdiksjon over kvinnen, at klagen over brudd på artikkel 14 skulle avvises som åpenbart grunnløs etter EMK artikkel 35.