Det viser en undersøkelse utført av Verian på oppdrag fra NIM. Samtidig fremkommer det at mange har negative holdninger til rusavhengige.
NIMs direktør Adele Matheson Mestad mener funnene understreker behovet for handling fra myndighetene for å bedre ivareta rusavhengiges menneskerettigheter.
Dette er en klar tilbakemelding fra befolkningen om at dagens behandlingstilbud til personer med rusavhengighet er mangelfullt, og at myndighetene bør gjøre mer for å sikre rusavhengiges rett til helse. Den senere tiden har det vært flere bekymringsverdige saker om behandlingstilbudet til denne gruppen. Det viser behovet for handling, sier Mestad.
Over 6 av 10 mener rusavhengige fortjener å få bedre helsehjelp fra myndighetene enn de får i dag.
Omtrent 1 av 4 har observert hets eller hatprat mot personer med rusavhengighet i løpet av det siste året.
Mange har negative holdninger til rusavhengige, knyttet til oppfatninger om avhengighetens årsak og personlige egenskaper. Samtidig viser også undersøkelsen lav aksept for forskjellsbehandling i arbeidslivet.
– Må tas på alvor
Undersøkelsen viser at selv om flertallet i befolkningen sier de er uenige i negative stereotypier om rusavhengige, har et betydelig mindretall negative holdninger til gruppen. Mange forteller også at de har observert hets eller hatprat mot gruppen.
Dette må tas på alvor. Selv om mye har skjedd med holdningene våre til rusavhengige de senere årene, viser undersøkelsen at det fortsatt et godt stykke igjen å gå. Vi vet at stigmatisering, hets og hatprat er skadelig både for den som utsettes for det og samfunnet som helhet, sier Mestad.
Tidligere i år utga NIM rapporten «Du har ikke noe her å gjøre», som innhentet erfaringer fra rusavhengige, brukerorganisasjoner, helsepersonell og politiansatte. Rapporten fant at mange rusavhengige opplever stigma og diskriminering i møte med helsevesenet og andre offentlige tjenester, og at dette blant annet kan føre til at flere unngår å oppsøke hjelp når de trenger det.
Forventer tiltak fra myndighetene
Fredag lanserer regjeringen en forebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet.
I fjor døde hele 363 mennesker av overdose i Norge. Det er altfor mange. Selv om det ser ut til å være bred enighet om at rusavhengige bør få bedre helsehjelp, skjer det for lite. Nå håper vi at regjeringen kommer med konkrete tiltak for å bedre rusavhengiges rettighetssituasjon. Det haster, sier Mestad.
De senere tiårene har det skjedd en gradvis internasjonal utvikling fra å møte bruk av ulovlige rusmidler med strafferettslige virkemidler til helsemessige tiltak. Flere menneskerettslige organer har særlig uttrykt bekymring for ivaretakelse av rusavhengiges rett til helse. Forskning viser blant annet at mennesker med alvorlige psykiske og rusrelaterte lidelser lever rundt 15 år kortere enn befolkningen ellers.
Mestad peker på at NIM over tid har advart om at rusavhengiges rettigheter, som retten til helsehjelp, vern mot vold og overgrep og barns rettigheter, ikke ivaretas godt nok av myndighetene.
Det er liten tvil om at rusfeltet er fylt med mange krevende dilemmaer som har få enkle løsninger. Men vi må klare å møte skadevirkningene av problematisk rusbruk på en effektiv måte samtidig som vi ivaretar rusavhengiges rettigheter, som retten til helse, sier hun.
Om undersøkelsen
Undersøkelsen ble gjennomført av Verian i september 2024 gjennom Kantar Medias panel GallupPanelet. I underkant av 1100 personer har svart på undersøkelsen, som ble rettet mot et representativt utvalg av befolkningen fylt 18 år eller eldre.
Utredningsinstruksen er grunnleggende fordi den skal sikre at myndighetenes beslutninger bygger på solide faglige vurderinger i tråd med demokratiske prinsipper. Den har nå blitt endret for å tydeliggjøre at et formål med instruksen er å sikre utredning av grunnlaget for ivaretakelse av menneskerettighetene og Grunnloven. Veilederen til instruksen understreker også klarere plikten til å vurdere konsekvenser for blant annet klima, barn og samiske rettigheter. Dette er viktige endringer som følger opp anbefalinger NIM har fremmet over mange år.
Et viktig formål med endringen, er å klargjøre at instruksen skal legge et godt grunnlag for utredning av forholdet til Grunnloven, menneskerettighetene og Norges folkerettslige forpliktelser. Dette fremgikk ikke direkte før av instruksen selv. Selv om dette er noe myndighetene må sikre uavhengig av hva som står i utredningsinstruksen, har NIM lenge anbefalt at det bør eksplisitt komme frem av det viktigste grunnlaget for utredninger som forvaltningen har.
Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har også endret sin veileder til utredningsinstruksen. Der kommer det nå for det første klarere frem at utredning av forholdet til Grunnloven og menneskerettighetene er et sentralt formål. Det er også bedre presisert flere steder at konsekvenser for klima, barn, urfolk og minoriteter må vurderes og hensyntas. Plikten til å vurdere hensynet til barnets beste er en viktig menneskerettsforpliktelse, fordi barn ellers ikke er demokratisk representert fordi de ikke har stemmerett.
NIM mener dette er viktige endringer. Utredningsinstruksen legger grunnlaget for store deler av myndighetenes arbeid og føringene den gir har derfor store konsekvenser for hva som faktisk utredes og vurderes, og dermed for både våre rettigheter og for den faglige kvaliteten av de valg myndighetene tar. NIM har over tid erfart og pekt på at det er stor variasjon i hvordan Grunnloven og menneskerettighetene vurderes, noe som kan skape tilfeldighet og dårlig funderte beslutninger. Som et konkret eksempel har NIM har stilt spørsmål ved hvorvidt klima- og miljøkonsekvenser ble tilstrekkelig utredet ved vedtakelsen av den såkalte oljeskattepakken.
Endringene har også en demokratisk side. Grunnloven og dens rettigheter er vår høyeste lov og representerer de viktigste føringene og begrensningene Stortinget har lagt for politikken. Det er viktig at disse føringene og begrensningene legges til grunn når myndighetene skal utrede konkret politikk og tiltak.
Den gamle Frostatingsloven sier at ‘med lov skal landet bygges’. De som skrev det hadde neppe lest utredningsinstruksen. I dag bygges landet med utredninger. NIM er derfor glad for at disse nå vil bedre ivareta Grunnloven og menneskerettighetene.
Selv om NIM er glad for at dette nå skal inn i utredningsinstruksen har vi også lang erfaring med at Grunnloven og menneskerettighetene ikke nødvendigvis er enkel juss. For de som nå må gjennomføre slike utredninger i praksis har NIM heldigvis utviklet en veileder for utredning av menneskerettslige problemstillinger.
Vil du lede arbeidet med å fremme og beskytte de grunnleggende menneskerettighetene i Norge? NIM lyser nå ut stillingen som direktør for et åremål på seks år med oppstart 1. april 2025, eller etter avtale.
Som direktør er du organisasjonens ansikt utad og skal bidra til at institusjonen spiller en sentral rolle i den norske samfunnsdebatten på en saklig og nyansert måte. Direktøren har ansvaret for å ha overblikk over de ulike interessene på menneskerettighetsfeltet i Norge og bidra til at NIM oppfyller sitt mandat. Som direktør skal du bidra til å gi institusjonen tillit og autoritet både overfor offentlige myndigheter og sivilt samfunn. Samarbeid med sivilt samfunn, ombud, tilsyn, akademia og myndigheter er en viktig del av lederjobben.
Direktøren leder NIMs daglige virksomhet og har ansvaret for den administrative, økonomiske og faglige ledelsen av institusjonen. Direktøren har ansvar for gjennomføring av institusjonens strategier og virksomhetsplan som vedtas av styret. Som direktør i NIM vil du lede et inspirerende miljø med høy kompetanse på menneskerettigheter i en organisasjon med høyt faglig nivå, samfunnsengasjement og faglig sterke medarbeidere.
Direktøren i NIM må regne med en del reisevirksomhet og tidvis stor arbeidsbelastning.
Kvalifikasjoner
Direktøren skal
tilfredsstille høye krav til faglige kvalifikasjoner og personlig egnethet og ha god arbeidskapasitet
være jurist med svært gode resultater og kompetanse om menneskerettigheter, eller ha annen tilsvarende kompetanse om menneskerettigheter
ha gode samarbeidsevner
ha bred samfunnsforståelse og sterke analytiske egenskaper
ha gode lederegenskaper og god gjennomføringsevne
ha gode kommunikasjonsferdigheter beherske norsk og engelsk flytende, både skriftlig og muntlig
Det er en fordel om du har
erfaring fra menneskerettighetsarbeid
erfaring fra eller med offentlig forvaltning medieerfaring og erfaring fra utadrettet virksomhet
ledererfaring, gjerne fra kunnskapsorganisasjoner
erfaring fra tverrfaglig arbeid
Hva tilbyr NIM?
I NIM får du en svært varierende arbeidshverdag i en institusjon med et viktig samfunnsoppdrag. Vi kan tilby følgende i denne stillingen:
Et selvstendig og meningsfylt arbeid med stort rom for å videreutvikle og forme institusjonen
Mulighet for lederopplæring og lederutvikling
Gode pensjonsordninger i Statens pensjonskasse
Mulighet for å søke forlengelse for ytterligere en åremålsperiode
Vi ønsker i størst mulig grad å gjenspeile mangfoldet i befolkningen
Vi oppfordrer derfor kvalifiserte kandidater til å søke uavhengig av kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering eller kulturell/etnisk bakgrunn.
Lønn etter kvalifikasjoner og erfaring. Lønnsspenn 1 200 000 – 1 450 000. Fra lønna blir det trukket 2 % pensjonsinnskudd til Statens pensjonskasse.
Spørsmål om stillingen
Nærmere opplysninger om stillingen fås ved henvendelse til styreleder Trine Skei Grande, tlf. 90600731, eller våre rekrutteringsrådgivere i Hodejegerne; Åsta Braathen, tlf. 989 01 025, eller Anette M. Vincendeau, tlf. 975 37 455.
Søknadsfrist: 28.11.2024.
Elektronisk søknad sendes via denne siden. Søknaden skal inneholde vedlegg som vitnemål/karakterutskrift og attester. Hvis du ønsker å bli unntatt fra søkerlisten, må du opplyse om grunnen til det. Vi vil varsle deg hvis ønsket ikke tas til følge.
Siden 2022 har NIM fremmet en rekke anbefalinger til myndighetene for å bedre menneskerettighetssituasjonen for personer som bruker ulovlige rusmidler. Her er en oversikt.
Avkriminalisering av befatning med narkotika til eget bruk
Det eksisterer ikke per i dag en generell menneskerettslig plikt til å avkriminalisere befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk. Det eksisterer imidlertid heller ingen plikt til å kriminalisere. Hvilke løsninger som velges vil derfor være et politisk spørsmål. Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) viser samtidig at strafferettslige sanksjoner mot narkotika til eget bruk kan utgjøre et inngrep i retten til privatliv. Dette kan medføre at visse typer sanksjoner, dersom de er uforholdsmessig byrdefulle, i enkelttilfeller vil kunne utgjøre brudd på EMK. Flere internasjonale organer anbefaler avkriminalisering, blant annet for å bedre realisere retten til helse og barns rettigheter. Avkriminalisering er neppe i strid med folkerettslige forpliktelser, såfremt statene har alternative tiltak for å beskytte mot skadelig og problematisk rusbruk.
I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:
Myndighetene må gjennomføre grundige menneskerettslige vurderinger når det tas stilling til spørsmål omkring avkriminalisering, og menneskerettslige hensyn bør tillegges vekt.
Politiets tvangsmiddelbruk
En undersøkelse fra Riksadvokaten avdekket våren 2022 mange tilfeller av tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker i strid med straffeprosessuelle krav. Dette utfordret retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. I etterkant har praktiseringen av regelverket bedret seg. NIM har også påpekt utfordringer knyttet til grensedragningen for rusavhengighet og ivaretakelse selvinkrimineringsvernet i praktiseringen av Riksadvokatens retningslinjer for saker om rusavhengiges befatning med narkotika til eget bruk.
I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:
Myndighetene må sikre at all tvangsmiddelbruk utøves innenfor rammene av EMK artikkel 8, og at eventuelle brudd kan repareres etter EMK artikkel 13.
Vold og overgrep
Voldsutsatte med rusproblemer mangler et reelt krisesentertilbud mange steder i landet, og mye tyder på at det generelle hjelpetilbudet til gruppen er svakt. Samtidig utsettes gruppen for vold og overgrep i større grad enn andre. Dette utfordrer myndighetenes sikringsplikt etter Istanbulkonvensjonen til å beskytte mot vold og overgrep mellom privatpersoner.
I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:
Myndighetene bør utrede hvordan hjelpetilbudet til voldsutsatte i aktiv rus kan styrkes, og sikre gruppen reell tilgang til et godt krisesentertilbud over hele landet.
Legemiddelassistert rehabilitering
Det mangler god empirisk kunnskap om effekten av kontrolltiltakene i legemiddelassistert rehabilitering (LAR), sammenlignet med andre mindre inngripende tiltak. I tillegg har det over lengre tid vært store regionale forskjeller i praktiseringen av kontrolltiltakene. Mye tyder også på at mange som har vært lenge i LAR og er godt rehabilitert, har gjennomgått til dels strenge kontrollvilkår. Dette kan utfordre retten til privatliv.
I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:
Myndighetene bør iverksette tiltak som sikrer at regelverket for LAR gjennomføres og praktiseres likt over hele landet, og vurdere om enkelte vurderingstemaer bør løftes fra retningslinjen til LAR-forskriften.
Behandlingstilbudet til voksne med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser (ROP-lidelser)
Det somatiske behandlingstilbudet til personer med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser (ROP-lidelser) er mangelfullt på flere områder, noe som utfordrer retten til helse. Personer med alvorlige ROP-lidelser lever rundt 15 år kortere enn befolkningen ellers, særlig på grunn av somatisk sykdom. Samtidig mottar gruppen ofte dårligere somatisk helsehjelp enn andre.
I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:
Myndighetene bør styrke helsetilbudet til personer med ROP-lidelser, herunder sikre tilstrekkelig tilgang til somatisk og psykisk helsehjelp, samt styrke gruppens boligtilbud.
Barns rettigheter
Det eksisterer flere menneskerettslige mangler i forebyggings- og behandlingstilbudet til barn som bruker ulovlige rusmidler, noe som blant annet utfordrer barns rett til beskyttelse mot narkotika, retten til helsehjelp og retten til privatliv. Blant annet gjelder dette bruken av ruskontrakter for ungdom, behandlingstilbudet til barn med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser og hjelpetilbudet til barn på barnevernsinstitusjoner som bruker rusmidler.
I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:
Myndighetene bør utrede om rusprøver, enten som del av frivillig ruskontrakt eller som vilkår for påtaleunnlatelse, har ønsket effekt. Dersom frivillige ruskontrakter skal benyttes, bør det utredes om de må ha hjemmel i lov.
Myndighetene må sikre et reelt behandlingstilbud til barn og unge med samtidige psykiske lidelser og rusproblemer, slik det følger av barnekonvensjonen.
Myndighetene må sikre at barn med rusproblemer som oppholder seg på en barnevernsinstitusjon får et forsvarlig hjelpetilbud, herunder helsetjenester, slik det følger av barnekonvensjonen.
I NIMs årsmelding for 2022 anbefalte NIM:
Stortinget bør be regjeringen om å sørge for at forebyggings- og behandlingsreformen på rusfeltet sikrer at barn som bruker rusmidler har et hjelpetilbud som ivaretar deres rettigheter etter FNs barnekonvensjon. Reformen må være menneskerettighetsbasert og ivareta barns særlige rettigheter som hensynet til barnets beste, barns rett til privatliv, helse og utvikling samt barns rett til å bli hørt.
Diskriminering
Rusavhengige risikerer å oppleve stigma og usaklig forskjellsbehandling i møte med ulike offentlige tjenester, noe som kan ha skadelige konsekvenser både på individ- og samfunnsnivå. Samtidig er det uklart hvor langt gruppens rettslige vern mot diskriminering strekker seg i lovverket, og det er behov for holdningsskapende og kunnskapshevende tiltak.
I rapporten «Rus og menneskerettigheter» (2022) anbefalte NIM:
Myndighetene bør utrede hvilket faktisk og rettslig behov det er for et diskrimineringsvern for personer som bruker rus, og om det bør gjøres endringer i lovgivning og praksis for å bedre ivareta denne gruppens menneskerettslige vern mot diskriminering.
I rapporten «Du har ikke noe her å gjøre» (2024) anbefalte NIM:
Myndighetene bør utrede hvordan diskrimineringsvernet for personer med rusavhengighet kan tydeliggjøres i likestillings- og diskrimineringsloven og sektorregelverk, for å bedre ivareta denne gruppens menneskerettslige vern mot diskriminering.
Myndighetene bør iverksette tiltak for å øke bevisstheten i offentlige tjenester om personer med rusavhengighet, om hvilke fordommer og stereotypier de møter i samfunnet og om hvilket rettslig vern de har mot diskriminering. Dette kan omfatte for eksempel holdningskampanjer, kurs, brukermedvirkningstiltak, opplæringsmateriell eller kunnskapshevingstiltak i profesjonsutdanningene.
Stater har det rettslige ansvaret for å oppfylle menneskerettighetene etter Grunnloven og internasjonale menneskerettskonvensjoner. Men slik verden har utviklet seg, er den faktiske ivaretakelsen av menneskerettighetene i økende grad også avhengig av selskapers atferd og praksis.
Det har lenge eksistert veiledende prinsipper for selskaper, som FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. De siste årene har man i økende grad også vedtatt rettslig bindende regler om selskapers menneskerettsansvar. I Norge kom dette gjennom åpenhetsloven, som trådte i kraft 1. juli 2022 og som pålegger selskaper å foreta aktsomhetsvurderinger med sikte på å fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter. I juli 2024 trådde EU sitt aktsomhetsdirektiv i kraft. Direktivet er kategorisert som EØS-relevant.
I forarbeidene til åpenhetsloven ble det presisert at «departementet legger opp til en evaluering av loven etter en tid», også i lys av dette direktivet, som vil «medføre behov for endringer i norsk rett.» 1Prop.150 L (2020–2021) punkt 7.2.3.3. Ettersom direktivet på flere punkter er mer omfattende enn åpenhetsloven, er det grunn til å tro at åpenhetsloven vil måtte endres. Et eksempel er at virksomheters påvirkning på miljø og klima omfattes, også der dette ikke resulterer i negativ påvirkning på menneskerettighetene.
Prosjektbeskrivelse
I dette prosjektet vil NIM ta sikte på å klargjøre rekkevidden av selskapers ansvar for miljømessige og klimarelaterte innvirkninger under EUs aktsomhetsdirektiv. Denne delen av prosjektet vil ha et internasjonalt fokus, og vil dermed også utgis på engelsk.
Prosjektet vil også se nærmere på forholdet mellom åpenhetsloven og EUs aktsomhetsdirektiv på klima- og miljøområdet. Dette vil bidra inn i NIMs anbefalinger til myndighetene om hvordan direktivet bør inkorporeres i norsk rett.
NIM tar også sikte på å gjøre en vurdering av om et utvalg av norske selskapers aktsomhetsvurderinger og rapporter er i samsvar med disse forpliktelsene.
Formålet med prosjektet er også å
bidra til en god gjennomføring av direktivet når det gjelder klima, miljø og menneskerettigheter i alle EU-land,
øke bevissthet og fremme dialog mellom nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner, selskaper, myndigheter og sivilsamfunnet om aktsomhetvurderinger av menneskerettigheter, klima og miljø.
Prosjektet støttes av den danske institusjonen for menneskerettigheter.
Prosjektperiode
Prosjektet starter opp høsten 2024, og vil resultere i en rapport som utgis høsten 2025. Denne vil være rettet mot myndighetene, relevante selskaper og sivilsamfunnet.
Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har i dag avsagt en dom hvor Norge dømmes for brudd på retten til liv og retten til et effektivt rettsmiddel etter at en mann tok sitt eget liv i fengsel i 2020. NIM mener at selvmordsforebyggingen i fengslene må styrkes. Samtidig er det viktig å foreta strukturelle grep for å tilrettelegge for bedre psykisk helse hos innsatte.
Myndighetene må forebygge selvmord i fengsel
Saken for menneskerettsdomstolen gjaldt en mann i varetekt i Oslo fengsel. Mannen var dømt til tvungent psykisk helsevern etter et drapsforsøk, og begikk senere drap på en medpasient ved helseinstitusjonen der han ble behandlet. Etter drapet ble han plassert i varetekt i Oslo fengsel. Han satt en periode under fullstendig isolasjon, og med brev- og besøksforbud. Etter noe tid tok mannen sitt eget liv på cella.
Den avdødes far anmeldte forholdet til politiet. Statsforvalteren anbefalte ikke ytterligere etterforsking, blant annet under henvisning til at det ikke var avdekket noe brudd på helsepersonelloven som kunne gi grunnlag for straffansvar. Statsforvalteren vurderte også at det ikke var bevis for at den medisinske oppfølgingen i fengsel avvek vesentlig fra normal praksis. Likevel fant Statsforvalteren senere at helsevesenet i fengselet ikke hadde ytt tilstrekkelig helsehjelp da det ikke fantes dokumentasjon for oppfølgende helsehjelp i fengselet etter 14. februar 2020. Straffesaken ble imidlertid henlagt. Faren klaget deretter saken inn til EMD og anførte at myndighetene ikke hadde gjort tilstrekkelig for å forhindre sønnens selvmord.
Retten til liv er en av de mest grunnleggende menneskerettighetene vi har, og sikres blant annet i EMK artikkel 2 og i Grunnloven § 93. I tillegg til at staten ikke må berøve noen livet, har staten også plikt til å sikre retten til liv, for eksempel ved å treffe rimelige tiltak for å forhindre selvmord eller dødsfall hos personer i statens varetekt, der myndighetene visste eller burde ha visst at det forelå en slik fare.
EMD fant at staten ikke gjorde nok for å forhindre dødsfallet. EMD fant at mannen kun hadde fått begrenset medisinsk tilsyn og behandling, til tross for hans omfattende psykiske helseproblemer, og at det var svakheter i koordineringen og kommunikasjonen mellom de ulike helsemyndighetene involvert, i og utenfor fengselet. Staten hadde dermed ikke gjort nok for å sikre mannens liv, og hadde derfor krenket EMK artikkel 2.
Innsatte i fengsel er totalt underlagt statens kontroll. De kan ikke selv oppsøke helsehjelp, og er avhengig av at fengselsansatte ser hvilke behov de har og skaffer dem hjelpen de trenger. Staten har derfor et særlig ansvar for denne gruppen, og samtidig en større mulighet til å overvåke og iverksette tiltak ved selvmordsfare, sammenlignet med personer utenfor fengsel.
NIM har lenge påpekt at soningsforholdene i norske fengsler medfører risiko for brudd på grunnleggende menneskerettigheter slik som retten til liv etter EMK artikkel 2 og forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling etter EMK artikkel 3. NIM har blant annet fremmet en rekke anbefalinger til Stortinget om styrke helsehjelpen til innsatte, og styrke selvmordsforebyggingen. NIM har hatt anbefalinger knyttet til innsattes soningsforhold i alle årsmeldinger siden institusjonens opprettelse i 2017, og om selvmord i fengsel spesifikt i 2023. Mangel på helsehjelp, særlig for psykisk syke innsatte, har vært en gjennomgående utfordring over flere år.
Behov for å tenke bredere og nytt rundt selvmordsforebygging – kommunikasjon og utetid
Soningsforholdene i norske fengsler generelt medfører en rekke menneskerettighetsutfordringer, særlig knyttet til isolasjon, tvangsbruk, selvmord, retten til privatliv og manglende ivaretakelse av personer med utviklingshemming og psykisk syke innsatte. Problemene har i stor grad strukturelle og økonomiske årsaker, i tillegg til mangler ved regelverk og retningslinjer.
Regjeringen har nedsatt et utvalg (Straffereaksjonsutvalget) for å evaluere forvaring, særreaksjonene tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, og utrede ivaretakelsen av domfelte og innsatte med alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemming. Utvalget har frist til å avgi sin utredning 1. mars 2025.
Etter NIMs syn er det behov for å tenke bredere og mer helhetlig rundt forebygging av psykiske lidelser som kan medføre selvmordstanker eller selvmordsrisiko. Isolasjon fører til flere psykiske problemer, som fører til mer isolasjon og tvangsbruk, som igjen medfører økt risiko for menneskerettighetsbrudd.
Økt sosial kontakt kan være et egnet tiltak for å forebygge selvmord. I Sivilombudets rapport «Selvmord og selvmordsforsøk i fengsel» fra 2023 viser med grunnlag i forskning til at institusjonelle forhold i fengselet, som høyt sikkerhetsnivå, mangel på sosial kontakt og opphold på enecelle, kan bidra til økt risiko for selvmord. Ombudet fremholdt at støttende menneskelig kontakt enten med ansatte, innsatte eller familie og nettverk utenfor fengselet, er et helt sentralt forebyggingstiltak mot selvmord. En av ombudets anbefalinger er at det iverksettes tiltak for å styrke og systematisere fengslenes tiltak for å forebygge selvmord ved å gi fengslene mest mulig effektive og kunnskapsbaserte arbeidsmetoder. Et av tiltakene i Kriminalomsorgens retningslinjer for «Forebygging og håndtering av selvskading, selvmordsforsøk og selvmord i fengsel» er oppfølging fra ansatte i fengselet i form av samtaler og aktivisering, samhandling med helsetjenestene, økt kontakt med familie og nettverk mv.
NIM mener det er viktig med utvidet adgang til kontakt gjennom både telefon, besøk og internett. En styrking av rettighetene til kontakt med nærstående og andre medmennesker på mer generelt grunnlag kan avbøte ensomhet og håpløshetsfølelse som kan medføre psykiske problemer samt selvskading og selvmordsforsøk. Økt adgang til kommunikasjon med medmennesker gjennom internett, f.eks. gjennom videosamtaler med nærstående og andre medmennesker via nettbrett, bør vurderes særskilt.
Også brudd på retten til et effektivt rettsmiddel
Norge ble i samme avgjørelse også dømt for brudd på EMK artikkel 13 om retten til et effektivt rettsmiddel. Faren til avdøde hadde ifølge EMD ikke hatt noen reell mulighet til å få oppreisning for sønnens dødsfall. Dette er et menneskerettslig krav i visse alvorlige saker. Norsk rett har imidlertid ikke hatt noen hjemmel for slik oppreisning. Videre har staten i tidligere saker for domstolene bestridt at domstolene kan gi oppreisning direkte i medhold av EMK artikkel 13.
NIM har i flere år anbefalt Justis- og beredskapsdepartementet å utrede og innføre nettopp en hjemmel for erstatning ved menneskerettsbrudd:
Disse brevene ble også sitert av EMD i avgjørelsen.
Høyesterett avgjorde i juni to saker om oppreisning direkte i medhold av EMK artikkel 13, hvor det ble tilkjent oppreisning for brudd på henholdsvis EMK artikkel 8 og EMK artikkel 3.
EMD viste til disse avgjørelsene, men fant at det ikke hadde hjulpet klager i denne saken, som fant sted før dommene ble avsagt. Dette viser, som NIM lenge har påpekt, at mangelen på en mekanisme for oppreisning i norsk rett vil kunne krenke retten til reparasjon etter EMK artikkel 13.
Nesten halvparten av Norges befolkning tror ikke at norsk eldreomsorg vil kunne ta vare på dem på en god måte hvis de blir hjelpetrengende som gamle.
Dette er et av funnene i en fersk spørreundersøkelse fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) som ble omtalt av Dagsavisen i forrige uke.
I tillegg fremkommer det at 40 prosent ikke har tillit til at myndighetene rydder opp etter lovbrudd i eldreomsorgen. Så mange som en fjerdedel av oss kjenner til at noen i omgangskretsen har vært utsatt for uverdig behandling i eldreomsorgen.
Eldrebølgen er litt som klimakrisen. Alle vet at den kommer og de aller fleste er enige om at vi må handle. Samtidig iverksetter vi ikke tiltak raskt nok, selv om saken er høyt på den offentlige agendaen. På samme måte som klimakrisen, vil eldrebølgen ramme oss alle i tiden fremover, enten som pårørende, ansatt eller som hjelpetrengende.
En perspektivmelding for eldres menneskerettigheter
Regjeringens perspektivmelding gir god grunn til denne bekymringen. Meldingen anslår at vi vil bli 700 000 flere over 67 år i Norge i 2060 enn i dag. Samtidig vil vi ha behov for omtrent 180 000 flere ansatte i helse- og omsorgstjenestene, uten at andelen i yrkesaktiv alder øker.
Beskjeden fra meldingen er klar: Fra 2030-tallet og utover må utgiftene ned og/eller inntektene må opp. Det er vanskelig å se hvordan dette skal skje uten at det går utover tjenestetilbudet til eldre.
Allerede i dag er eldres menneskerettigheter under press. Om vi ikke i tilstrekkelig grad tar tak i disse utfordringene nå, vil vi i enda mindre grad være i stand til å sikre eldres menneskerettigheter i framtiden. Da vil de 48 prosentene av oss som ikke tror at norsk eldreomsorg vil kunne ta vare på dem som gamle, få rett.
Eldres menneskerettigheter – på stedet hvil?
Eldre har de samme menneskerettighetene som alle andre, blant annet rett til liv, helse, privatliv og beskyttelse mot nedverdigende og umenneskelig behandling. Dette følger av en rekke menneskerettighetskonvensjoner som har forrang i norsk rett. Likevel viser flere rapporter og tilsyn at det eksisterer en rekke mangler ved ivaretakelsen av disse rettighetene i praksis.
Vi i NIM har flere ganger uttrykt bekymring for ivaretakelsen av eldres menneskerettigheter i Norge. I en rapport fra 2019 konkluderte vi med at myndighetene måtte ta grep på flere områder for å unngå menneskerettighetsbrudd i eldreomsorgen. I oppfølgingsrapporten Eldres menneskerettigheter – På stedet hvil? fra 2023 fant vi få tegn til bedring:
Flere studier og rapporter tyder på at vold og overgrep mot eldre ikke blir avdekket og håndtert tilstrekkelig. Det er fortsatt mangel på strategier, tiltak og kunnskap på området.
Praktiseringen av tvungen helsehjelp overfor eldre oppfyller i flere tilfeller ikke menneskerettslige krav, særlig når det gjelder retten til privatliv.
Mange eldre på sykehjem og hjemmeboende eldre er underernærte og utsettes for uheldig legemiddelbruk i eldreomsorgen.
Er domstolene løsningen?
Vi vet altså at sårbare eldre kan stå i fare for å få sine menneskerettigheter krenket. Da er det helt nødvendig med solide rettssikkerhetsmekanismer, som sørger for at urett avdekkes og rettes opp i. Det skjer ikke alltid. Når hele 40 prosent av befolkningen ikke har tillit til at myndighetene rydder opp etter lovbrudd i eldreomsorgen, bør det vekke bekymring.
Dette leder til et betimelig spørsmål: Hvordan kan sårbare eldre få sine rettigheter realisert? På andre områder i samfunnet har forbedringer skjedd etter rettssaker med erstatningskrav mot det offentlige om menneskerettighetskrenkelser. Dette gjelder for eksempel bruk av isolasjon og ulovlige kroppsundersøkelser i fengsel. Et av hovedformålene med et fungerende rettsvesen er nettopp at det skal bidra til forbedring. Erstatningskrav skal forhindre gjentakelser.
Slike rettsavklaringer er fraværende når det gjelder sårbare eldre. Det skyldes dels praktiske forhold: sårbare eldre har sjelden anledning til å sette i gang en rettssak. Men mangelen på slike saker skyldes også at regelverket har gjort det vanskelig å gå til sak.
Dette er nå i endring. Høyesterett har nylig slått fast at de som er utsatt for menneskerettsbrudd kan ha krav på erstatning, uavhengig av regelverket. Dommen innebærer trolig også at nærstående personer kan kreve erstatning, hvis vedkommende ikke selv er i stand til å føre en sak eller er død.
Behov for innsats på flere fronter
Det er lett å bli overveldet av framtidsutsiktene, både når det gjelder klimakrisen og eldrebølgen. Samtidig kan ikke reaksjonen være å gi opp. Vi har fortsatt mulighet til å endre fremtidsutsiktene. Da trengs en bred innsats på flere fronter. Både politikere, tilsyn, tjenestene, rettsvesenet og ikke minst eldre selv, kan og bør spille en større rolle for å bedre ivaretakelsen av eldres rettigheter.
Vi har nemlig ikke et valg. Å oppfylle menneskerettighetene er en plikt, også etter hvert som eldrebølgen øker i omfang.
Kronikk av Anine Kierulf, for tiden konstituert dommer Borgarting lagmannsrett og spesialrådgiver i NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 12. oktober 2024.
Vi bør minne hverandre oftere om Grunnloven.
I vår var det ti år siden Grunnloven vår fikk et eget menneskerettskapittel. Om noen måneder er det ti år siden Høyesterett første gang måtte gruble på hva de skulle gjøre med det. For det er slik, med rettigheter politikere begeistret vedtar, at det er domstolene som i siste instans må fastslå hva de egentlig betyr.
Grunnlovsreformen i 2014 var ikke bare en fin måte å feire Grunnlovens 200-årsjubileum på. Den hadde også som uttalt demokratisk mål å gjøre Grunnloven mer relevant, også rettslig. «Å bringe menneskerettighetene hjem» som en stortingsrepresentant sa, hen var lei av at de bare fremkom «der ute» – særlig i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD)
Menneskerettigheter er en fin ting. Men, i kraft av å gi oss rettigheter, innebærer de også begrensninger på politisk maktutøvelse. Dermed kommer de av og til i veien for flertallspolitikk. Dette er nettopp poenget, men det skaper tidvis kontroverser. Når rettighetene hindrer billig statlig ekspropriasjon, for eksempel. Eller muligheten til å beskatte rederier. Eller stiller krav til klimapolitikken vår, som vårens klimadom fra EMD.
I Norge har debatter om det er mest bra eller dårlig at domstoler håndhever rettigheter, foregått i over 200 år. Fra 90-tallet har de også omfattet overnasjonale domstoler, som EMD. Debattene går ca. slik: Det er fint at domstoler håndhever rettigheter. Med mindre de håndheves på måter jeg er politisk uenig i, da er det dumt. Hvem som er politisk uenig i hva, varierer ca. like mye som ellers. Juss er ikke politikk. Men disse debattene har mer til felles med debatter om ordinære politiske beslutninger enn med debatter om juss. Det særegne med domstolsdebattene, i motsetning til debatter om «dumme» stortingsvedtak, er at man etter dumme dommer ikke bare mener at dommen er dum, men at hele domstolen er illegitim, og bør reformeres.
Debatter om reform av EMD har pågått i Europa i tredve år. I disse dager hylles denne domstolen av dem som mener klimadommen var god. De som er skikkelig uenig i dommen mener vi bør melde oss ut av hele menneskerettskonvensjonen (EMK).
Også slik er det fint at vi for ti år siden fikk menneskerettighetene hjem, sånn for sikkerhets skyld. Men bare hvis Grunnloven faktisk brukes mer, slik Stortinget ville. Den forblir en papirløve om ikke politikere og domstoler fyller den med innhold. Det er ikke alltid så lett. Særlig når ingen demokratisk laget noen klar juridisk oppskrift på hva man skal gjøre i møte med doble rettigheter «hjemme» og «ute» – som kanskje, eller kanskje ikke, betyr det samme. Det Høyesterett avklarte for ti år siden, var at menneskerettighetene i Grunnloven skal tolkes i lys av sine internasjonale forbilder, men at det er Høyesterett som har ansvaret for å utvikle grunnlovsbestemmelsene.
Har Høyesterett gjort det? På et seminar for grunnlovsreformens tiårsjubileum i mai presenterte min UiO-kollega Tomas Midttun Tobiasen sin forskning om at Høyesteretts grunnlovsbruk i disse årene har vært «konservativ». At Grunnloven i liten grad får utfolde seg alene der det finnes parallelle EMK-rettigheter.
Det er også mitt inntrykk. Høyesterett nevner Grunnloven oftere, men løser fremdeles de fleste saker der grunnlovsbestemmelser kunne vært brukt, etter de internasjonale reglene. Det er ikke så rart, frem til 2014 var EMK ofte eneste kilde, og praksis fra EMD er rikholdig. Men det metodiske valget har både rettslige og politiske konsekvenser.
På samme seminar kritiserte tidligere høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy Høyesterett for å ha fastslått at man ikke kan få fastsettelsesdom for grunnlovsbrudd, selv om man kan få dom for EMD-brudd. Tekniske greier, men kritikken var såpass frisk at den har underholdningsverdi også utenfor jussland.
I en avgjørelse fra i vår, glemte Høyesterett rett og slett at grunnlovsbeskyttelsen tidvis kan gå lengre enn EMK, slik tilfellet er med forbudet mot forhåndssensur. Også den saken ble derfor avgjort etter EMK, og Grunnloven ble ikke drøftet.
Hvis vi skal honorere folkeviljen bak 2014-reformen, må både folkevalgte og domstoler bidra til å utvikle Grunnlovens nye kapittel. Slike bidrag vil ha betydning om man nå er mest opptatt av det menneskerettslige eller det nasjonalt rettsstatlige klima.
NIM understreker at det er en svært høy terskel for bruk av tvang og makt mot barn etter FNs barnekonvensjon. NIM er kritisk til at konsekvensene av maktbruk for å avverge at et barn utsetter noen for psykiske krenkelser eller vesentlig forstyrrer undervisningen for andre elever ikke er tilstrekkelig belyst i det foreslåtte lovforslaget. NIM mener også at barnets rett til medvirkning ikke er godt nok ivaretatt i prosessen. NIM anbefaler en grundigere utredning av disse spørsmålene. NIM peker også på at en eventuell regulering bør være mer pedagogisk, og etablere en høyere terskel for maktbruk mot barn ved psykiske krenkelser eller vesentlige forstyrrelser av undervisningen.
Regjeringen sendte i vår ut NOU 2024: 12 – Håndheving av mindre narkotikaovertredelser på høring. NIM har sendt høringssvar til utredningen, hvor vi kommer med en rekke innspill til de foreslåtte lovendringene.
Rus og menneskerettigheter er et prioritert arbeidsområde for NIM. NIM lanserte i 2022 rapporten «Rus og menneskerettigheter». NIM har også utgitt rapporten «Du har ikke noe her å gjøre», om rusavhengiges opplevelser av diskriminering og stigmatisering i møte med offentlige tjenester, som også berører rusbrukeres opplevelser med politiet.
Utredningen
Utredningen var skrevet av det såkalte Rushåndhevingsutvalget, som ble oppnevnt for å utrede en rekke strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål på rusfeltet. Av mandatet fremgikk det at utvalget skulle se hen til NIMs rapport om rus og menneskerettigheter i arbeidet.
Utredningen inneholder en rekke forslag til lovendringer. Et hovedforslag er å lovregulere en straffutmålingsordning for rusavhengige der disse har befatning med rusmidler til eget bruk. Regjeringens mål er at disse skal møtes med hjelp i stedet for straff. Samtidig inneholder forslaget også en rekke endringer som skal sikre at andre som bruker ulovlige rusmidler kan etterforskes og straffes, blant annet en hjemmel for å benytte tvangsmidler som kroppslig prøve for å avdekke rusbruk. Også forebygging av rusbruk hos barn og unge i det straffeprosessuelle sporet behandles i høringen.
Kriminalisering og retten til helse
Som redegjort for i NIMs rapport «Rus og menneskerettigheter», eksisterer det ikke per i dag noen generell menneskerettslig plikt til å avkriminalisere befatning med narkotika til eget bruk. Det eksisterer imidlertid heller ingen plikt til å kriminalisere slik befatning. Fortsatt kriminalisering vil dermed i seg selv ikke vil være brudd på noen menneskerettighet, og avkriminalisering var heller ikke tema for utredningen. Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) viser samtidig at strafferettslige sanksjoner mot narkotika til eget bruk kan utgjøre et inngrep i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Dette kan medføre at visse typer sanksjoner, dersom de er uforholdsmessig byrdefulle, i enkelttilfeller vil kunne utgjøre brudd på EMK artikkel 8. Dette vil kunne avhenge av de konkrete omstendighetene i saken og hvilken reaksjon som er ilagt.
En rekke internasjonale organer anbefaler imidlertid avkriminalisering for å bedre realisere retten til helse, blant annet FNs høykommissær for menneskerettigheter, FNs spesialrapportør for retten til helse, og FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Sistnevnte komité har anbefalt Norge å avkriminalisere bruk av ulovlige rusmidler og styrke tilgjengeligheten og kvaliteten på skadereduserende tiltak og helsetjenester til rusbrukere.
Et hovedpoeng i NIMs høringssvar var derfor at den strafferettslige tilnærmingen til befatning med narkotika til eget bruk må sees i sammenheng med retten til helse etter FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12. Det var utenfor utvalgets mandat å vurdere hvordan en strafferettslig tilnærming kan påvirke muligheten til å oppsøke eller benytte seg av de hjelpetiltakene som foreligger eller som skal videreutvikles med regjeringens forebyggings- og behandlingsreform. Mange studier viser at kriminalisering kan stå i veien for retten til helse, blant annet ved at rusbrukere kvier seg for å oppsøke hjelpeapparatet i frykt for straff. Etter NIMs syn er det viktig at dette aspektet også tas med i videre arbeid med de foreslåtte lovendringene.
Straff for befatning med narkotika til eget bruk
Utvalget foreslår en ny straffebestemmelse om befatning med narkotika til eget bruk. Dette skal fortsatt straffes med bot eller fengsel inntil seks måneder. Dersom man er rusavhengig, kan saken imidlertid medføre andre reaksjoner, slik som henvisning til rådgivende enhet for russaker eller påtaleunnlatelse. NIM hadde flere innspill til bestemmelsen, herunder vurderingen av rusavhengighet og hvilket beviskrav som bør stilles til å bevise dette. I tillegg hadde NIM noen merknader knyttet til selvinkrimineringsvernet og uskyldspresumsjonen, som følger av retten til en rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1 og 2 som etter vårt syn må vurderes nærmere i det videre arbeidet.
Tvangsmidler og forholdsmessighet
Straffeprosessuelle tvangsmidler er normalt å anse som inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8. Dette betyr at de må ha hjemmel i lov, være formålstjenlige og forholdsmessige.
Utvalget foreslår en rekke endringer i straffeprosessloven, blant annet en adgang til å ta kroppslig prøve (spytt-, urin-, eller blodprøve) ved mistanke om rus, bruk av «tegn og symptomer»-metoder for å vurdere mistanke om rusbruk, samt et sett momenter det kan legges vekt på ved vurderingen av om et inngrep er forholdsmessig etter straffeprosessloven § 170a.
Det nasjonale lovverket må formelt være i tråd med kravene som kan utledes av EMK og Grunnloven. I tillegg bør regelverket også i størst mulig grad være utformet slik at det heller ikke oppstår risiko for menneskerettighetsbrudd i enkelttilfeller, selv om lovverket på overordnet nivå ikke strider mot menneskerettighetene. NIMs mandat er ikke utelukkende å gjøre myndighetene oppmerksomme på absolutte menneskerettslige grenser, men også bidra til at regelverket sikrer betryggende menneskerettslig oppfyllelse i praksis. NIMs innspill til høringen var hovedsakelig av sistnevnte art, med forslag som etter vårt syn kan redusere risikoen for uhjemlet og/eller uforholdsmessig tvangsbruk i enkelttilfeller.
NIM hadde flere innspill til de straffeprosessuelle endringene, både av språklig og materiell karakter. En rekke av forslagene til endringene i straffeprosessloven vil gjelde alle straffesakstyper. Dette gjelder for eksempel utvalgets forslag om at hensynet til rettshåndhevelse skal kunne vektlegges sterkere i vurderingen av om et tvangsmiddel er forholdsmessig etter straffeprosessloven § 170a. NIM mener prinsipielt at endringer i straffeprosessuelle regler om tvangsmidler som kan slå ut generelt i alle straffesakstyper bør utredes bredere enn innenfor rammen av denne utredningen.
Forebygging – barn og unge
Barnekonvensjonen inneholder en rekke bestemmelser som kommer til anvendelse når barn er siktet eller mistenkt i en straffesak. I tillegg inneholder barnekonvensjonen artikkel 33 en plikt for statene til å treffe tiltak for å beskytte barn mot narkotika. Bestemmelsen forplikter myndighetene til å iverksette forebyggende, rehabiliterende og skadereduserende tiltak i møte med barns rusbruk. Etter artikkel 40 nr. 3 bokstav b) skal staten dessuten søke å finne andre tiltak enn straff overfor barn der dette er hensiktsmessig og ønskelig. Barnekomiteen har uttrykt bekymring for de negative konsekvensene straffelegging kan ha for barn, og anbefaler at rusbruk møtes med andre virkemidler. Straff er altså ikke et anbefalt virkemiddel overfor barn.
Etter barnekonvensjonen artikkel 3 og Grunnloven § 104 skal hensynet til barnets beste være grunnleggende i saker som berører dem. Barnekomitéen har nylig bedt Norge redegjøre for tiltak for å forhindre rusbruk blant ungdom og for å sikre at barn har tilgang til helse- og hjelpetiltak.
I rapporten «Rus og menneskerettigheter» undersøkte NIM hjelpetilbudet til barn og unge. NIM fant at det eksisterer flere menneskerettslige mangler i det helhetlige forebyggings- og behandlingstilbudet til barn som bruker ulovlige rusmidler. En rekke tiltak mangler empiri for god effekt, inkludert såkalte ruskontrakter.
Utvalget foreslår at henvisning til rådgivende enhet for russaker eller ruskontrakt skal være den foretrukne reaksjonen overfor barn og unge. Det er positivt at det dreies vekk fra tradisjonelle straffereaksjoner mot barn. Det er likevel viktig at de rådgivende enheter for russaker har nødvendig kompetanse og ressurser. NIM stiller også spørsmål ved om påtalemyndigheten er rette instans til å avgjøre hva en ungdom har behov for av oppfølging.
Utvalget har imidlertid fulgt opp NIMs anbefalinger om blant annet å sikre at tiltak rettet mot barn og unge evalueres, slik at det kan gi grunnlag for ny kunnskap, og foreslår også at påtalemyndigheten må sikre reell likebehandling av siktede uavhengig av sosioøkonomisk status.
