Kronikk av Anine Kierulf, førsteamanuensis UIO, spesialrådgiver NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 29. desember 2023.

Julestria var i år ispedd akademisk ytringsfrihet på begge sider av Atlanteren.

Her hjemme skrev rektor ved NTNU et avisinnlegg i DN der hun tok sterk avstand fra egne forskeres uttalelser om kjernekraft i samme avis. Innlegget viste manglende forståelse av forskjellen på et universitet og enkeltforskere. Den er ganske grunnleggende for forståelsen av hva forskning er, og hva et universitet er.

Hun var raskt ute med å beklage, og trakk seg. Saken fikk ingen konsekvenser for de som oppfordret henne til å skrive innlegget, Anniken Hauglie i NHO og Knut Sunde i Norsk industri.

Forskere representerer ikke universiteter. NHO-direktører representerer ikke næringslivet. Hvis jeg var næringslivet, med behov for kunnskap og innovasjon, ville jeg likevel kjent på et behov for å si hva jeg selv mente om deres akademiske undergraving. Om ikke for annet, så for å gjøre det jeg kunne for at moderat betalte forskere skal gidde å fortsette å forske.

Over there er det, som vanlig, verre. Deler av akademia har lenge vært skrekkeksempler på institusjonell kvelning av akademisk ytringsfrihet. Med velmente, men tidvis absurde «ytringskodekser» har antallet forbudte ytringsformer kvalt muligheten for reell meningsbrytning, og med det for sannhetssøken (et slags akademisk poeng). Urovekkende nok er universiteter som i århundrer har vært gullstandarden for akademia, som Harvard og Yale, blant dem. De flagger begge «sannhet» i sine våpenskjold.

Fenomenet ugrei ytringsfrihet i amerikansk akademia fikk en omdreining med krigen mellom Hamas og Israel: Tross sine sensitive ytringskodekser klarte ingen av presidentene ved Harvard, Penn eller MIT å svare Kongressen på om de ville sanksjonere studentgrupper som oppfordret til folkemord på jøder.

Så grusomt det enn høres, er jo dette som det skal være: Universiteter har ingen ting med å sanksjonere studenters eller ansattes ytringer. Frie studenter og forskere kan gi uttrykk for det de vil, gjennom sin ordinære eller akademiske ytringsfrihet. Duften av råtnene eføy ble imidlertid påtrengende når Ivy league-universiteter som i en årrekke har slått ned på synspunkter og uttrykksformer en masse, plutselig ikke kunne det akkurat nå. Når universitetsledere først nå fremholder det som burde være selvsagt, alltid: at ytringer må tolkes, at kontekst er viktig, at alle har frihet til å gi uttrykk for det de mener, i den formen de selv vil.

Den Hamasutløste Ivy-leage-julestriden ble et trollspeil til begge parter i en kulturkrig som karikert ser slik ut: En høyreside som mener «ingenting er mulig å si lenger» grunnet venstresidens «woke» kansellerings- og uthengningskultur. Og en venstreside som blåser av hele problemstillingen, det er i høyden tale om en «ansvarlighetskultur» som holder hvite, privilegerte snøflak til standarder som mindre privilegerte grupper uansett har måttet tilpasse seg for å eksistere.

I trollspeilet har rollene skiftet: Nå er det de som ellers tar sterk avstand fra slikt, som selv står for kanselleringer og uthengninger, og «woke» ytringer som utsettes for «ansvarlighetskulturen»: pengesterke alumi vil ikke lenger støtte Harvard, advokatfirmaer boikotter arbeidslivsdager der, studenter som har signert opprop om at Hamas’ angrep 7. kun var Israels skyld får trukket jobbtilbud og henges ut offentlig med navn og bilde, fysisk og på nett. Politikere som ellers aggressivt fremholder First Amendments forbud mot politisk innblanding i privates ytringer, vil nå presse private universiteter til å forby det de anser antisemittisk.

Hvordan kan vi her hjemme sikre akademia mot forsøk på overstyring av den frie ytring og tenkning, innenfra og utenfra? To forhold teller:

For det første er den statlige basisfinansieringen av universitetene, selv om vi alltid klager over den, ganske solid. Den er mindre sårbar for likes&dislikes enn privat finansiering, men den er, som NTNU-saken viser, og som Jan Fridthjof Bernt forklarer, under press.

For det andre har vi – inntil videre – rimelig fungerende felles offentligheter. I Retriever gir «akademisk frihet» rundt 300 treff årlig det siste tiåret, kombinasjonen «ytringsfrihet» og «universitet» 700.  Tilløp til angrep på akademisk frihet kommer raskt på dagsorden, det virker disiplinerende både på akademiske og politiske ledere (kanskje også økonomiske).

Dette er antagelig vår fremste beredskap mot amerikanske tilstander – hvis vi vet å ivareta den.