Ytring og forsamling

Ytringsfriheten og forsamlings- og foreningsfriheten er av grunnleggende betydning både for individet og samfunnet. Rettighetene er viktige i seg selv, men også viktige som middel for å sikre andre menneskerettigheter.

Ytring og forsamling

Ytringsfriheten innebærer både at staten ikke skal gripe inn i borgernes rett til å ytre seg, og at staten skal legge til rette for at det finnes arenaer der ytringer er mulige å fremme. Her demonstrerer en gruppe mennesker foran Stortinget mot retur av enslige mindreårige asylsøkere som fyller 18 år høsten 2017. Foto: Åshild Eidem

Ytringsfrihetens vern og begrunnelse

Menneskerettslig er ytringsfriheten, med noe ulik utforming, forankret i Grunnloven § 100, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19.

Ytringsfrihet er friheten til å gi uttrykk for de meninger man ønsker å dele med andre – og til å la seg informere om andres tanker og ideer (også omtalt som informasjonsfrihet). I tillegg til å være viktig for det enkelte menneskets utfoldelse gjennom sannhetssøken og fri meningsdannelse, vil man gjennom å sikre ytringsfrihetens kår også sikre en bred og opplyst samfunnsdebatt, informerte beslutningsprosesser og kontroll med myndighetsutøvelsen. Ytringsfriheten er derfor å anse som en hjørnestein i demokratiet og rettsstaten.

Ytringsfrihet defineres vidt, og det er i utgangspunktet ikke av betydning hvordan eller i hvilken kontekst ytringene fremsettes. Både muntlige og skriftlige ytringer og symbolske handlinger som kommuniserer meningsinnhold omfattes, og vernet gjelder enten ytringene er fremsatt privat, offentlig, i en trykt avis, på internett etc.

Ytringsfriheten er ikke absolutt. Den kan begrenses på nærmere bestemte vilkår, men det er en høy terskel for slike begrensninger. Vilkårene for inngrep kan oppsummeres som en vurdering av om inngrepet, i tillegg til å ha hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål og om inngrepet er nødvendig (forholdsmessig) sett hen til dette formålet. Eksempler på slike potensielle begrensninger av ytringsfriheten inkluderer forbudene mot trusler og hatefulle ytringer i strafferetten, ansvar for ærekrenkelser i erstatningsretten og ulike taushetspliktsbestemmelser. Vurderingen for når disse grensene er overtrådt er sammensatt og kan være vanskelig i praksis, og vil ofte bero på en forholdsmessighetsavveining av hensynet til ytringsfriheten på den ene side, og hensynet til andres rettigheter (som personvernet) eller offentlige interesser (som nasjonal sikkerhet) på den andre.

ytring og forsamling NIM
Nettaviser og sosiale medier er i dag blant de viktigste arenaene for å fremme ytringer og søke informasjon. Foto: Becca Tapert/Unsplash

Hatefulle ytringer

Ytringer egnet til å skape hat mot minoritetsgrupper er et betydelig samfunnsproblem. I tillegg til å være en betydelig personlig belastning problem for den enkelte person eller gruppe som rammes av den type hatytringer, er hatefulle ytringer også et problem for oss som samfunn, dersom de fører til at mange vegrer seg for å delta i den offentlige samtalen fordi de møtes eller vet de kan bli møtt med hets, sjikane eller trakasserende ytringer. Da går samfunnet går glipp av viktige stemmer, noe som undergraver en sentral grunn til å beskytte ytringsfriheten – nemlig at demokratiet og vår felles sannhetssøken forutsetter at flest mulig ulike synspunkter brytes mot hverandre.

Etter FNs rasediskrimineringskonvensjon er staten forpliktet til å hindre hatefulle ytringer mot enkelte særlig utsatte grupper. Etter Grunnloven § 100, 6. ledd har myndighetene også en plikt til å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Hatefulle ytringer er forbudt etter straffeloven § 185. Det strafferettslige vernet omfatter hatytringer overfor noen på grunn av deres etnisitet/hudfarge/nasjonalitet, religion/livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne. Det hatefulle innholdet i en ytring må overstige en viss terskel før ytringen er straffbar. Høyesterett har lagt til grunn at det kun er «kvalifisert krenkende» ytringer som rammes av straffeloven.

Regjerningen lanserte i 2016 en strategi mot hatefulle ytringer. NIM har engasjert seg i oppfølgingen av strategien ved å kartlegge hvordan den gjennomføres i praksis, gi konkrete anbefalinger om utbedring av gjenstående utfordringer og ved å bidra med faglig rådgivning om grensedragningen mellom beskyttede ytringer og ulovlige, hatefulle ytringer.

Pressens rolle

En viktig side ved ytringsfriheten er pressefriheten. Mediene har, som offentlig vaktbikkje, videreformidler og tilrettelegger for samfunnsdebatt, en sentral rolle for å realisere en rekke av de demokratiske samfunnshensyn som ytringsfriheten skal beskytte.

Medienes særlige betydning for – og vern under – ytringsfriheten, er understreket en rekke ganger i rettspraksis, blant annet av Høyesterett i Rolfsen-saken om pressens kildevern og i Legevakt-saken om pressens innsynsrett. Pressens kildevern og innsynsrett inngår begge som viktige deler av ytringsfriheten. I Becker v. Norge fra oktober 2017 ble Norge dømt av EMD for å ha krenket EMK artikkel 10 ved ikke tilstrekkelig å ivareta kildevernet da en journalist ble pålagt å forklare seg om en antatt kjent kilde i forbindelse med en straffesak. Dommen avklarer at kildevernet også gjelder i tilfeller der den påståtte kilden står frem selv.

Forsamlings- og foreningsfrihet

Nært beslektet med ytringsfriheten er forsamlings- og foreningsfriheten. Den skal sikre at individer og grupperinger kan møtes for å utveksle informasjon og ideer, og for å organisere seg for å uttrykke og fremme sine interesser. I demokratiske samfunn spiller politiske partier, interesseorganisasjoner og andre typer organisasjoner en nøkkelrolle for de samfunnsspørsmål som blir sentrale i den offentlige debatten.

Forsamlings- og foreningsfriheten er vernet av Grunnloven § 101, som sier at enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier. I tillegg gir bestemmelsen rett til å møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Et lignende vern følger av EMK artikkel 11 og SP artikkel 21 og 22. Forsamlings- og foreningsfriheten er heller ikke absolutt, og inngrep i denne friheten kan skje på omtrent samme grunnlag som for inngrep i ytringsfriheten.

Du kan lese mer om NIMs arbeid knyttet til ytring og forsamling her. Vi omtaler også temaet i våre årsmeldinger for 2016 og 2017.