Likestillings- og diskrimineringsombudet skal kartlegge diskriminering og rasisme mot tilreisende EU-borgere i Oslo

I norske byer oppholder det seg til enhver tid tilreisende EU-borgere som opplever diskriminering og rasisme og som oppholder seg i Norge i kortere perioder. Mange av dem er fra Romania, og en betydelig gruppe identifiserer seg som romer.1Guri Tydlum, Fattige tilreisende fra Romania i Oslo. En diskusjon rundt diskriminering og tilgang på offentlige rom, Fafo-notat 2015:13. Se: https://www.fafo.no/images/pub/2015/10224.pdf Det er begrenset forskning på denne gruppen EU-borgere i Norge, men den forskningen som foreligger viser at tilreisende utsettes for negative handlinger, ekskludering og at motvilje mot gruppen er høy.2Guri Tydlum, Fattige tilreisende fra Romania i Oslo. En diskusjon rundt diskriminering og tilgang på offentlige rom, Fafo-notat 2015:13. Og Anne Britt Djuve Jon Horgen Friberg Guri Tyldum Huafeng Zhang, When poverty meets affluence Migrants from Romania on the streets of the Scandinavian capitals, Fafo 2015 samt Ada I. Engebrigtsen, Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter om utenlandske tiggere i Oslo, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring NOVA Notat 2/2012. EU har lenge understreket behovet for bedre inkludering av romer i Europa, men den generelle fremgangen har vært begrenset.

I romsk-nettverket fortelles det om tilreisende romers opplevelser av hets, urimelig forskjellsbehandling og vold. Nettverket koordineres av NIM og Kirkens Bymisjon og består av en rekke institusjoner og aktører som jobber med norske og tilreisende romer i Norge.

I lys av dette har LDO utformet en undersøkelse for å gi tilreisende EU-borgere mulighet til å melde om hva de opplever og gi ombudet og nettverket et utgangspunkt for videre arbeid. NIM har gitt innspill til utformingen av undersøkelsen.

Undersøkelsen er anonym, og vil ligge ute til mars 2022. Teksten er tilgjengelig på norsk, engelsk og rumensk. På den rumenske siden finner du også teksten på romanes.

For mer informasjon om undersøkelsen se: LDO – Spørreundersøkelse – opplevelser som tilreisende EU-borger i Oslo

Høyesterett: Vindkraftutbyggingen på Fosen krenker urfolks menneskerettigheter

I en nylig avsagt dom har Høyesterett i storkammer kommet til at to av vindkraftutbyggingene på Fosen, Storheia og Roan, krenker samenes rett til å utøve sin kultur og er brudd på SP artikkel 27.

Les hele dommen her.

Historisk avgjørelse

Det er en historisk avgjørelse, som ligger an til å få betydning for lignende saker fremover. Det første gang en så stor utbygging i tradisjonelle samiske områder vært behandlet i Høyesterett, og det er første gang berørte samiske parter vinner fram i en inngrepssak i Høyesterett gjennom å vise til menneskerettighetene.

Høyesterett gir nye og viktige presiseringer av hvordan retten til kulturutøvelse (i dette tilfellet tradisjonell næringsutøvelse) skal legges til grunn i norsk rett i inngrepssaker. Tidligere har Høyesterett sagt at det skal «en god del til»,  før inngrep blir så alvorlige at SP 27 blir krenket, uten at dette har vært konkretisert. I denne saken presiserer Høyesterett at det vil foreligge en krenkelse dersom inngrepet fører til vesentlige negative konsekvenser for muligheten til kulturutøvelse.

Høyesteretts konklusjon er at myndighetenes konsesjonsvedtak er ugyldig. Dette fordi utbyggingene på Roan og Storheia, sammen med den samlede effekten av andre tidligere og planlagte utbygginger i området vil ha vesentlige negative konsekvenser på reineiernes mulighet til å utøve sin kultur, og da vil reineiernes rettigheter være krenket hvis det ikke settes inn avbøtende tiltak som gjør at de negative effektene opphører. Kompenserende tiltak i form av vinterforing, slik lagmannsretten tidligere vurderte saken, var ifølge Høyesterett ikke tilstrekkelig.

To andre viktige vurderingstemaer var reindriftens mulighet til å fortsette med næringsutøvelse, og den særlige sårbarheten i sørsamisk kultur.

Høyesterett legger til grunn at SP artikkel 27 i utgangspunktet ikke åpner for forholdsmessighetsvurderinger hvor andre samfunnsinteresser veies mot minoritetens interesser. Det kan likevel foretas en avveining hvis rettighetene etter SP artikkel 27 står mot andre grunnleggende rettigheter, som retten til miljø. Men i dette tilfellet var det ikke tale om en kollisjon mellom to grunnleggende rettigheter, fordi det før utbyggingen fantes andre utbyggingsalternativer som kunne ivaretatt miljøhensynet på en annen måte.

Hva Høyesteretts dom vil bety i praksis er så langt usikkert. Konsesjonsvedtaket er ugyldig, og menneskerettighetsbruddet kan sies å bestå så lenge som de negative effektene for reindriften er der. Saken viser at både utbygger og myndigheter tar en risiko når vindmøllene står ferdigbygget i full drift, før konsesjonens gyldighet er endelig avgjort i rettssystemet.

Forslag til endringer i utlendingsloven og ny forskrift (statlig tilsyn med omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak)

NIMs høringsuttalelse - forslag til endringer i utlendingsloven og ny forskrift (statlig tilsyn med omsorgen for enslige mindreå (pdf) 240.05 KB

NIM har avgitt høringsuttalelse om forslag til endringer i utlendingsloven og ny forskrift (statlig tilsyn med omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak). Løsningen lovgiver har valgt innebærer at barn som bor på asylmottak får et mer begrenset omsorgstilbud enn de barna som barnevernsmyndighetene har omsorgen for. Vi mener dette øker behovet for et godt tilsyn, og gir anbefalinger om hvordan tilsynet kan sikres.

Forlengelse av midlertidig lov om tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19 mv.

NIMs høringsuttalelse om forlengelse av midlertidig lov om tilpasninger i prosessregelverket (pdf) 170.98 KB

NIM har avgitt høringsuttalelse om forlengelse av midlertidig lov om tilpasninger i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid-19 mv. Rimelig forutberegnelighet om når retten kan anvende regelverket som utfyller, supplerer og fraviker de alminnelige reglene har vesentlig betydning for den enkelte. NIM mener adgangen til å anvende regelverket i den midlertidige loven bør rammes inn mer presist enn det departementet skisserer og redegjør for noen mulige måter å gjøre det på.

Forslag til forlengelse av midlertidig koronalov for barnevernet og fylkesnemnda

Nims høringsuttalelse - midlertidig koronalov for barnevernet og fylkesnemnda (pdf) 201.87 KB

NIM har avgitt høringssvar om forlengelse av midlertidig koronalov for barnevernet og fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. NIM hadde enkelte kommentarer til begrunnelsen for forlengelsen. NIM mente også at departementet ved en forlengelse av loven kan vurdere å gi føringer i forarbeidene som strammer inn adgangen til bruk av reglene, og ba også om at departementet vurderer særskilt hvilken betydning det skal ha hvorvidt covid-19 utgjør en allmennfarlig smittsom sykdom etter definisjonen i smittevernloven.

To nye barnevernssaker fra EMD – ingen krenkelser av EMK

En ny dom som frifinner Norge og en ny avvisningsavgjørelse fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), som begge omhandlet barnevern, ble publisert i dag.

Norge var klaget inn for brudd på EMK artikkel 8 om retten til familieliv, knyttet til barnevernstiltak. Begge avgjørelsene er behandlet i komité, som innebærer en forenklet prosedyre sammenliknet med behandling i kammer. Domstolen har varslet at de resterende barnevernssakene mot Norge vil avgjøres i komité, ettersom rettssetningene nå anses etablerte.

O.S. mot Norge

I den frifinnende dommen, O.S. mot Norge, var klageren en kvinne som hadde to barn som barnevernet hadde overtatt omsorgen for. Bakgrunnen var påstander om vold, både mot det ene barnet, men også det at barna var vitne til morens og stefarens vold mot hverandre. Det ble lagt til grunn at barna kom til å være lenge i fosterhjem, og samvær ble satt til fire ganger i året. EMD vurderte for det første de prosessuelle sidene i saken, og fant at klageren var tilstrekkelig involvert i beslutningsprosessen når saken kom til lagmannsretten, og at det heller ikke var andre prosessuelle feil. I vurderingen av de nasjonale domstolenes grunner til å opprettholde omsorgsovertakelsen, viste domstolen til at lagmannsretten hadde funnet det klart at barna ble vitne til vold mot moren og at han ødela ting i hjemmet, noe som hadde gjort omsorgssituasjonen uakseptabel, samt at det eldste barnet var fast i sin mening om at hun ikke ville returneres til moren og stefaren. EMD uttalte at den ikke hadde grunnlag for å mene at ikke dette var relevante og tilstrekkelige grunner til omsorgsovertakelse. I spørsmålet om samvær viste domstolen til at dette spørsmålet ikke var spesifikt anket over i klagerens anke over lagmannsrettens dom til Høyesterett. Domstolen fant derfor ikke krenkelse av EMK artikkel 8.

E.M. og T.A. mot Norge

I avvisningsavgjørelsen, E.M. og T.A. mot Norge, var klagerne et foreldrepar som hadde blitt fratatt omsorgen for sitt barn mens de søkte asyl i Norge. Foreldrenes asylsøknader ble senere avslått, og de ble begge straffedømte for ulike forhold. Foreldrene forlot Norge og bosatte seg etter hvert i Tyskland. I saken for EMD var det tingrettens dom som opprettholdt omsorgsovertakelsen som ble vurdert, da saken ikke slapp inn til videre anke. I vurderingen av de prosessuelle sidene av saken fant EMD ikke grunnlag for å kritisere at det ikke ble oppnevnt sakkyndig for å vurdere foreldrenes omsorgsevne. I vurderingen av tingrettens grunner til å opprettholde omsorgsovertakelsen viste EMD til at nasjonale myndigheter har en vid skjønnsmargin i vurderingen av behovet for omsorgsovertakelser, og at domstolen ikke hadde grunnlag for å sette til side tingrettens vurdering av at foreldrene ikke hadde evne til å gi barnet den omsorgen det trengte i sin situasjon, og at det ville være skadelig for barnet å flyttes ut av fosterhjemmet. Domstolen fant derfor at klagen var åpenbart grunnløs, og måtte avvises.

EMD har så langt kommunisert 43 saker om barnevern mot Norge. Det er nå avsagt dom i 13 av sakene, hvor Norge er felt i 11 av disse. I tillegg kommer en del avvisningsavgjørelser.

NIMs publiserte i desember 2020 en rapport om barnevernssakene mot Norge. Den finner du her:

Hvorfor dømmes Norge i EMD? En statusrapport om barnevernsfeltet

EMD starter behandling av saken til franske IS-kvinner

Tirsdag 29. september startet Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) behandlingen av en prinsipiell sak som omhandler franske kvinner som har sluttet seg til terrororganisasjonen IS, men som nå befinner seg i fangeleirer i Syria og som ønsker å returnere til Frankrike.

Bakgrunnen for saken er at kvinnenes foreldre har krevd at Frankrike henter hjem de franske kvinnene. Frankrikes rettssystem har avvist kravet med henvisning til at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) ikke gjelder for franske statsborgere i Syria. Foreldrene har anket saken inn for EMD, med påstand om brudd på EMK artikkel 3 som forbyr umenneskelig behandling. Klagerne anfører også at Frankrike bryter artikkel 3 nr. 2 i fjerde tilleggsprotokoll, om at ingen skal nektes adgang til riket der man er borger. Endelig mener de at det foreligger brudd på EMK artikkel 13, om retten til effektive rettsmidler.

Opp i Storkammer

Saken skal tas opp direkte i storkammeret, ettersom den reiser viktige prinsipielle spørsmål.

Et spørsmål domstolen må ta stilling til er hvor langt de menneskerettslige forpliktelsene etter EMK strekker seg. Konvensjonens primære virkeområde er innenfor statenes egne jurisdiksjonsområder. Spørsmålet er derfor hvilke forpliktelser en stat har overfor egne statsborgere som selv har valgt å slutte seg til en terrororganisasjon og som befinner seg i utlandet. Saken handler også om konvensjonens virkninger for europeiske statsborgere som befinner seg utenfor Europa.

Utfallet av saken vil få konsekvenser for mange land i Europa, slik som Norge, som selv har statsborgere som oppholder seg i fangeleirer i kurdiske områder av Syria. Dersom EMD konkluderer med at Frankrike plikter å beskytte egne statsborgere mot brudd på EMK artikkel 3 i Syria, vil dette medføre konsekvenser for europeiske lands plikter til å hente hjem egne statsborgere.

Norge intervenerer

Flere europeiske land har intervenert i saken, deriblant Norge. I intervensjonen opplyser den norske stat at Norge har hentet hjem fem foreldreløse barn, samt den omtalte IS-kvinnen og hennes syke barn, men at dette ikke var gjort som følge av en menneskerettslig plikt, men som følge av en humanitær vurdering. Den norske stat mener at europeiske stater ikke har en plikt til å hente ut egne statsborgere, og at det vil avvike fra tradisjonell EMK-tolkning om statene skulle pålegges å sikre statsborgere som befinner seg utenfor statens territorium.

Spørsmålet om man skal hente hjem statsborgere som har vært med i IS er politisk kontroversielt, og har vært gjenstand for stor debatt både i Norge og andre europeiske land. Dersom domstolen kommer til at det ikke foreligger en menneskerettslig plikt for stater til å hente hjem sine statsborgere, vil det fortsatt være et spørsmål for politikerne om det er humanitært riktig, eller strategisk klokt, ettersom forholdene i disse fangeleirene er svært dårlige.

Få med deg NIMs direktør Adele Matheson Mestad snakke om saken i NRK Nyhetsmorgen onsdag 29. september.

Religionsfriheten er ikke overflødig

Kronikk av Gro Nystuen, assisterende direktør ved NIM. Opprinnelig publisert i Vårt land 29. september 2021.

Religionsfrihet forsvarer ikke bare retten til å tro, men også retten til å fremme religionskritikk. Likeverd, uavhengig av tro, er dypt forankret i menneskerettighetene og bør fortsette å være det.

I en kronikk i Vårt land den 27. september argumenterer Rudi Kessel for at religionsfriheten er overflødig fordi den allerede dekkes av samvittighetsfrihet, forsamlingsfrihet og ytringsfrihet. Han mener at religionsfriheten er vanskelig å håndheve fordi religionsbegrepet er subjektivt og diffust. Forfatteren etterlyser debatt om avskaffelse av religionsfriheten. Debatt er alltid bra, men vi mener at religionsfriheten har en viktig og selvstendig betydning utover eventuell overlapp med andre menneskerettigheter.

Ediktet i Nantes

Religionsfrihet og ytringsfrihet har vært uløselig knyttet sammen i hele vår moderne tidsperiode. I 1598 kom det såkalte ediktet i Nantes, som avsluttet religionskrigene mellom katolikker og protestanter (hugenotter), som hadde herjet i Europa i nesten et halvt hundre år. Ediktet foreskrev at heretter skulle protestanter kunne ytre seg om sin religiøse overbevisning og utøve den offentlig (riktignok med visse begrensninger), uten å bli gjenstand for forfølgelse, drap, tortur osv. Religionsfriheten var med andre ord meningsløs uten ytringsfriheten, og til sammen ble innføringen av disse to rettighetene løsningen på et enormt samfunnsmessig problem. Historien om ediktet i Nantes er kun en liten flik av religionsfrihetens historie. Det har vært mange tilbakeslag. Historien illustrerer likevel godt hvordan religions- og ytringsfrihet henger sammen.

Beskytter blasfemiretten

Kjernen i ytringsfriheten er retten til å ytre seg uten å risikere straff og sanksjoner. Dette omfatter ytringer om egen og andres religion. Religionsfriheten verner om en særlig type tanke- og uttrykksfrihet, den som er knyttet til religiøse overbevisninger. Som Kessel noterer, er religion subjektivt, og én persons religion kan være en annens blasfemi. Det innebygde dilemmaet er at (de fleste) religiøse personer oppfatter sin religion som den objektive sannhet. Religionsfriheten tillater at den enkelte både kan tro på sin objektivt sanne gud, samtidig som man må akseptere at andre personer har andre guder. De fleste religiøse personer vil mene at de andre tar feil, men må likevel forholde seg til deres rett til «vantro».

Religionsfrihet impliserer altså ikke bare retten til å tro, men også retten til direkte eller indirekte å fremme religionskritikk, for eksempel gjennom å ha en annen religion, gjennom å eksplisitt kritisere en bestemt religion, eller gjennom satire, brenning av hellige skrifter eller annen blasfemi. Kessel er bekymret for at religionsfriheten legitimerer krenkelseskulturen, men det forholder seg motsatt: religionsfriheten beskytter nettopp retten til å utøve sin religion eller ytre seg om andres religion, også på måter som fører til at noen blir krenket. På samme måte som religion, er blasfemi subjektivt. Etter Muhammed-karikaturstriden i 2006 etablerte en rekke av verdens muslimske land et blasfemi-observatorium for å følge med på tiltak som oppfattes som blasfemi i den muslimske tro. Religionsfriheten utgjør et forsvar, ikke bare for religionsutøvelse, men også mot anklager om blasfemi. FN-organer har med utgangspunkt i religionsfriheten tatt til orde for at stater bør fjerne nasjonale blasfemi-forbud.

Diskriminerer ikke

Kessel anfører framveksten av tulle-religioner som et argument mot religionsfrihet. Kan pastafarianere (kirken av det flygende spagettimonster), tilbedere av «the Force» (Star Wars) og religionen «Alt som er» ha krav på statsstøtte? Her må det skilles mellom religionsfrihet på den ene siden og rett til statsstøtte til å utøve religion på den andre. Dette er to forskjellige ting. Hva slags kriterier en stat har for å finansiere ulike religiøse grupper over statsbudsjettet, vil i stor grad være overlatt til myndighetenes skjønnsutøvelse.

Da FN i 1948 vedtok den universelle menneskerettighetserklæringen var religionsfriheten en sentral rettighet sammen med bl.a. ytringsfrihet, samvittighetsfrihet og forsamlingsfrihet. Den er nedfelt i en rekke senere menneskerettighetskonvensjoner, som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter og FNs barnekonvensjon for å nevne noen. Rettigheten betyr i praksis at alle fritt kan utøve sin religion (eller la være) og at staten ikke kan påtvinge noen en bestemt religion eller forby enkelte (eller alle) religioner. Religionsfriheten innebærer også retten til å endre sin religion, eller til å forlate den. Det stemmer derfor ikke, som Kessel antyder, at religionsfriheten legger «en kime til diskriminering av ateister og agnostikere».

Uaktuelt

Slett ikke alle land har full religionsfrihet. I mange stater er religionsfriheten under økende press. De universelle menneskerettighetene er imidlertid klare på at alle mennesker har krav på religionsfrihet. Statene er forpliktet til å gjennomføre dette og må stå til ansvar i FN og andre fora hvis religionsfriheten brytes. Det samme gjelder ytringsfrihet, forbudet mot tortur og slaveri, eller retten til rettferdig rettergang, for å nevne noen få sentrale menneskerettigheter. Å gå tilbake til tegnebrettet for å fjerne religionsfriheten fra de internasjonale menneskerettighets-instrumentene er lite aktuelt. Det er vanskelig å se for seg noe forslag som ville falle tyngre til bakken i FN eller Europarådet eller andre mellomstatlige organisasjoner enn opphevelse av religionsfriheten.

Vi er enige med Kessel i at religiøse uttrykk, ytringer og tradisjoner i stor grad vil beskyttes av ytringsfriheten og forsamlingsfriheten. Men religionsfriheten har også en annen dimensjon. Den tar utgangspunkt i at det finnes flere religioner og anerkjenner dermed implisitt religioners subjektive karakter. Denne grunnleggende erkjennelsen kom verdenssamfunnet sammen fram til i de første årene etter annen verdenskrig, en krig hvor religionsforfølgelse hadde vært en hovedingrediens i folkemordet på millioner av jøder. Likeverd, uavhengig av religion eller tro, ble dermed en bærebjelke i menneskerettighets-arkitekturen og bør fortsatt være det.

NIMs innspill til regjeringsforhandlingene

Innspill til regjeringsforhandlinger fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) (pdf) 228.89 KB

Med utgangspunkt i det nye flertallet på Stortinget etter valget, har NIM sendt innspill til partiene som sonderer om regjeringssamarbeid med innspill til hva vi mener bør inn i en ny regjeringsplattform.

Innspillene tar utgangspunkt i saker som NIM har spilt inn overfor myndighetene tidligere, men som vi fortsatt regner som uløste. De dekker saker som berører ulike grupper mennesker, og der det etter NIMs syn kreves politiske endringer for å unngå fremtidige menneskerettighetsbrudd.  

Menneskerettighetene til personer med funksjonsnedsettelse

FNs konvensjon om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse (CRPD) er den eneste av FNs diskrimineringskonvensjoner som ikke er inkorporert i norsk lov. Dette er prinsipielt uheldig, og det kan også føre til at norske domstoler i noen tilfeller vil måtte legge til grunn et resultat som er i strid med våre folkerettslige forpliktelser. NIM anbefaler derfor at CRPD inkorporeres i norsk lov. 

En sak som også springer ut av Norges ratifikasjon av CRPD er behovet for endring av dagens vergemålssystem. NIM anbefaler at vergemålsinstituttet avvikles og erstattes med et system for beslutningsstøtte, slik at retten til selvbestemmelse og personlig autonomi i størst mulig grad kan ivaretas for alle. 

Menneskerettighetsutfordringer i norske fengsler

Det er betydelige menneskerettighetsutfordringer i norske fengsler. Det knytter seg særlig til forholdene for psykisk utviklingshemmede og alvorlig psykisk syke innsatte, isolasjon av innsatte og bruk tvangsmidler som sikkerhetscelle og sikkerhetsseng. Kvinnelig innsattes soningsforhold reiser særlige spørsmål. Høyesterett har i flere saker funnet krenkelse av menneskerettighetene til innsatte, blant annet knyttet til ulovlige kroppsvisitasjoner. 

For å unngå fremtidige menneskerettighetskrenkelser anbefaler NIM at det settes ned et utvalg for å fremme forslag til regelverksendringer og andre tiltak, herunder satsningsområder knyttet til blant annet bygningsmasse, utetid og helsetjenester i fengslene, for sikre menneskerettighetene til innsatte i norske fengsler. Vi mener også at bevilgningene knyttet til kriminalomsorgen bør økes betydelig. 

Likeverdig omsorg for barn uten omsorgspersoner

Omsorgssituasjonen til enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år har over flere år vært kritisert av FN. I 2021 ble det lovfestet i utlendingsloven at UDI skal ha omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år. NIM mener at lovendringen opprettholder forskjellsbehandlingen mellom enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år og andre barn, og anbefaler at disse barna gis et omsorgstilbud som er likeverdig med andre barn uten omsorgspersoner.  

Opprettelse av uavhengig klimakommisjon

Flere menneskerettigheter kan forplikte staten til å avverge farlige klimaendringer, herunder retten til et levelig miljø etter Grunnloven § 112 og retten til liv og privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs barnekonvensjon (BK). NIM mener at Regjeringen bør utrede opprettelsen en uavhengig klimakommisjon, med lovfestet mandat til å gi råd om utslippskutt og overvåke etterlevelsen av menneskerettslige klimaforpliktelser. Det vil styrke etterlevelsen av menneskerettighetene på klimaområdet, og gi domstolene bedre forutsetninger for kontroll.