Offentlighetens kunst

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 10. juli 2021.

Balansekunstverket «trygghet og frihet» har arbeidstittelen rettsstatlig demokrati.

Nylig skrev 15 kunstnerorganisasjoner under på et kritisk opprop mot Ytringsfrihetskommisjonen. I et innspillsmøte om kunstnerisk ytringsfrihet hadde kommisjonen blant 11 stemmer invitert «Sløseriombudsmannen». Det gjorde at to inviterte kunstnere trakk seg fra møtet, og et medlem trakk seg fra kommisjonen.

Profilen Sløseriombudsmannen, nå kjent som Are Søberg, facebookraljerer over offentlig pengebruk på alt fra store regjeringskvartaler til små, statsstøttede kunstnere. Det siste har generert ugreie ytringer mot kunstnere. De fremholder derfor ombudets ytringer som en trussel mot deres kunstneriske frihet.

Et stikkord i tumultene er trygghet. Ombudets opptreden skaper en utrygg situasjon for utsatte kunstnere. Det hindrer dem i å nyte godt av den samme friheten som ytringsfrihetsforkjemperne er så opptatt av at alle må ha.

Dette har ført til raljering med trygghetsappellen. Men er den noe å le av?

Mennesker trenger både trygghet og frihet. Våre demokratiske rettsstater beror på en ganske finstemt avveining av disse to nødvendige, tidvis helt motstridende, men gjensidig avhengige størrelsene.

Vår naturlige tilbøyelighet er kanskje alles kamp mot alle. Uten stat, kaos. Først med freden i Westfalen i 1648 ble blodige religionskriger erstattet av suverene stater – man ble enige om å være uenige. Kirken klippet sine teologiske klør til fordel for statens politiske, på den betingelse at denne nye makten var bundet og begrenset. Gjennom en temmet statsmakt kunne borgernes frirom ivaretas.

Vi temmet maktstaten ved å vedta grenser som fastslo og begrenset makten. Og frihetene, slik at de ikke slo hverandre i hjel. Gjennom lover, på en åpen og forutberegnelig måte. Som ikke begrenset frirommet vi hadde igjen mer enn det som var nødvendig for at vi også skulle være trygge.

Rettsstaten forutsetter maktstaten. Det frihetsrom borgerne bevarte, beror nettopp på statens suverene, rettsbundne makt til å trygge borgerne. Skulle borgerne ha frihet til alt, ville de lett gå i strupen på hverandre. Uten en sterk stat med maktmonopol som garantist både for friheten og tryggheten, ville ingen av delene kunne realiseres.

Fremdeles kan det gå hardt for seg når frihetene, her ytringsfriheten, utøves. Og fordi vi vet at vi kan gi hverandre så hard og urimelig motbør sosialt, som er egnet til å få oss til å holde kjeft snarere enn å mene eller skape noe som helst, er det helt avgjørende at vi har staten i ryggen når vi ytrer oss. Jo smalere og rarere vi er, jo mer utsatte er vi, og jo viktigere er det at staten trygger frihetsutøvelsen vår. Staten passer også på den tryggheten vi demokratisk har vedtatt at vi må ha – mot trusler, voldsoppfordringer, hatefulle ytringer og grov sjikane. Og gjennom tilskudd også til upopulær kunst og kultur.

Men heller ikke lengre. Her ute i «den ville offentlighet» – utenfor de sakslutrede eller statsstøttede deloffentlighetene vi som arbeidskamerater, likesinnede eller kunstnere ellers er i – her ute må vi klare oss selv.

Det er fint om vi stort sett er greie med hverandre også her. En ny undersøkelse i Fritt Ords monitorprosjekt viser imidlertid at en stor andel kunstnere tar få eller ingen hensyn til om kunsten de skaper er uanstendig, provoserende eller støter religiøse følelser. Om den skaper utrygghet for andre. Det er akkurat som det skal være, for kunsten må være fri. Og slik hensynsløshet i kritikk av kunsten eller andre samfunnsspørsmål må det være rom for om også andre ytringer skal være fri. Om demokratiet, i form av et folkestyre der alle stemmer har krav på samme frihet, skal være reelt.

En grunn til dette, som er særlig relevant i kunsten, er at ytringers virkning i verden er vanskelig å forutse. De skikkelig provoserende kan vise seg å føre til noe bra, fordi noen får nye innsikter eller mobiliserer mot dem. Og de velmente til noe, tja, i alle fall annet også, enn det deres avsendere kanskje hadde håpet. Har oppropet om ikke å slippe til Sløseriombudsmannen ført til mer trygghet? Det har i alle fall gjort langt flere oppmerksomme og nysgjerrige på fyren. Og at Søberg nå har fått fast spalte i Nettavisen. Det er jo litt av en kunst.

Fem saker mot Norge avgjort i EMD

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) offentliggjorde i dag, 1. juli 2021, fem saker mot Norge. Alle de fem sakene gjaldt barnevern. Norge ble felt i tre og frifunnet i to av sakene.

I domfellelsene fant EMD brudd på artikkel 8 om retten til privat- og familieliv. Sakene gjaldt samværsrestriksjoner etter omsorgsovertakelse (K.E and A.K v.Norway og F.Z v. Norway og R.O v. Norway). Domstolen fant at målet om tilbakeføring av barna til de biologiske foreldrene ikke var oppfylt. Norge ble ikke domfelt for selve omsorgsovertakelsen.

I de to frifinnelsene sa domstolen at det til tross for lavt samvær etter omsorgsovertakelse åpenbart ikke forelå brudd på artikkel 8.

Norge og barnevernssakene – tall

De siste årene har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) tatt inn 39 norske barnevernssaker til behandling.

Norge er per 1. juli 2021 domfelt i 11 av disse. I 6 av de 39 sakene er det enten ikke funnet menneskerettighetsbrudd eller sakene hadde prosessuelle mangler. Resten av sakene har ennå ikke vært til behandling av EMD.

Sakene har noen fellestrekk. De vedtakene som har blitt påklaget til EMD gjelder tvangstiltak fra barnevernets side. Vedtakene er i de fleste sakene begrunnet i mangler ved foreldrenes omsorgsevne, og sakene gjelder forholdsvis små barn. I de fleste av sakene er det ikke selve omsorgsovertakelsen som er gjenstand for prøving, og det er i hovedsak heller ikke omsorgsovertakelsen som danner grunnlag for kritikk fra EMDs side. Kritikken dreier seg stort sett om begrensninger i samvær mellom foreldre og barn, og om adopsjon, slik at målsettingen om gjenforening mellom foreldre og barn er blitt vanskeliggjort.

I 2020 mottok EMD 99 klager mot Norge. 92 av disse ble ikke sluppet inn til realitetsbehandling.

Totalt har det vært avsagt 55 dommer mot Norge siden tilslutningen til domstolen i 1959.

Les mer om tidligere klagesaker mot Norge i NIMs rapport «Hvorfor dømmes Norge i EMD? En statusrapport om barnevernsfeltet», utgitt i desember 2020.

 

Innspill til FNs barnekomité i forbindelse med komiteens diskusjonsdag om barn i alternativ omsorg

Submission Alternative Care CRC_NHRI_Norway (pdf) 240.94 KB

NIM har sendt et innspill til FNs barnekomité i forbindelse med komiteens planlagte generelle diskusjonsdag om barn i alternativ omsorg. NIM viser til utviklingen i rettspraksis fra EMD om barnevern, og tar også opp spørsmål om omsorgssituasjonen for enslige mindreårige asylsøkere og politiets bruk av makt overfor barn når politiet bistår barnevernet.

Transpersoners menneskerettighetsvern

Av Hanne Bjurstrøm (Likestillings- og diskrimineringsombud) og Adele Matheson Mestad (direktør Norges institusjon for menneskerettigheter).

Onsdag 23. juni kom levekårsundersøkelsen «Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår». Det er den første undersøkelsen om lhbt-personers levekår i Norge siden 2013, og den aller første der transpersoner er med.

I undersøkelsen oppgir transpersoner blant annet å oftere bli utsatt for diskriminering og trakassering enn befolkningen ellers. Om lag en av tre transpersoner oppgir å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep. En av fire har fått direkte trusler om vold. Over tretti prosent oppgir å ha forsøkt å ta livet sitt.  Funnene gir grunn til bekymring for transpersoners menneskerettighetssituasjon.

Transpersoners rettigheter, og spørsmål rundt disse, har vært tema i norsk samfunnsdebatt de siste årene. Sett fra våre ståsteder som nasjonal menneskerettighetsinstitusjon (NIM) og likestillings- og diskrimineringsombud (LDO), synes enkelte av de menneskerettslige sidene av spørsmålene som diskuteres likevel å være underkommuniserte. Debatten om transpersoners menneskerettigheter må handle om nettopp det – de grunnleggende rettighetene for de av oss som bryter med samfunnets normer for kjønn.

Transpersoner har, som alle andre, grunnleggende rettigheter som staten er forpliktet til å sikre. Staten har blant annet en menneskerettslig plikt til å verne transpersoner mot diskriminering, hatkriminalitet og hatefulle ytringer. Denne plikten følger blant annet av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter.

Noen menneskerettighetsspørsmål er særlig viktige for at transpersoner skal kunne leve livene sine fullt ut. Et slikt eksempel er retten til å få kjønnsidentiteten sin anerkjent av staten. Allerede i 2002 kom EMD i saken Christine Goodwin mot Storbritannia til at staten har plikt til å anerkjenne kjønnsidentiteten til personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. Domstolen har også slått fast at en persons kjønnsidentitet faller inn under retten til privatliv etter EMK artikkel 8.

Siden Goodwin-dommen har også medisinske vilkår for å endre ens juridiske kjønn vært tema for EMD. I 2017 kom EMD til at vilkår om sterilisering for å endre juridisk kjønn er i strid med retten til privatliv etter EMK artikkel 8. Domstolen har opprettholdt dette standpunktet i flere dommer, senest i en sak mot Romania i år.

Utviklingen i norsk lovgivning

Økt kunnskap og oppmerksomhet om transpersoners rettigheter har bidratt til endringer i norsk lovgivning. I 2014 ble kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk tatt inn i diskrimineringslovgivningen, og ga transpersoner et eksplisitt vern mot diskriminering og trakassering.

Så sent som i 2016 fikk vi lov om endring av juridisk kjønn, som gir enhver rett til å endre sitt juridiske kjønn ved selvbestemmelse, slik at det blir i samsvar med ens kjønnsidentitet (så fremt man identifiserer seg som enten kvinne eller mann). Med denne loven utgikk kravet om fjerning av reproduktive organer for å kunne endre juridisk kjønn.

Høsten 2020 vedtok Stortinget å innlemme kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som vernede diskrimineringsgrunnlag i straffeloven. Det innebærer i praksis at transpersoner har fått eksplisitt vern etter bestemmelsene i straffeloven om hatkriminalitet og hatefulle ytringer, på samme måte som blant annet homofile, personer med funksjonsnedsettelser, og etniske og religiøse minoriteter. Lovendringen bidrar til å oppfylle statens menneskerettslige plikt til å verne transpersoner mot hatkriminalitet og hatefulle ytringer.

Norge som rettighetsforkjemper

Temaet for årets Pride er internasjonal solidaritet. Flere steder i Europa ser vi en økende motstand mot lhbt-personers rettigheter, blant annet i Ungarn og Polen. Utviklingen er en grim påminnelse om at hardt opparbeidede rettigheter raskt kan viskes bort, og at ingen kamper er vunnet for godt. Derfor er det viktig at Norge går foran i kampen for lhbt-rettigheter, herunder retten til å leve med den kjønnsidentiteten man har. Det gjelder både ute i verden – og her hjemme. Levekårsundersøkelsen bekrefter at heller ikke Norge er i mål.

I takt med at flere transpersoner har gått foran og gjort krav på rettighetene sine, har utviklingen på feltet skutt fart. På noen områder skjer utviklingen så raskt at kunnskap, holdninger og regelverk ikke alltid holder tritt. Dette gjenspeiles også til tider i debatten, både i dens form og innhold. Hva rettighetene innebærer i praksis, og hvordan ulike rettigheter skal balanseres, kan vi godt diskutere. Det er slik vi som samfunn beveger oss fremover. Samtidig ønsker vi å minne om at diskusjonen må ta utgangspunkt i at retten til å leve med kjønnsidentiteten man har, uten å bli diskriminert av den grunn, er en grunnleggende menneskerettighet.

Vi ønsker alle en fortsatt god pridefeiring.

Forslag til endringer i utlendingsloven og ny forskrift (stønad til beboere i asylmottak)

NIM Høringsuttalelse Forslag til endringer i utlendingsloven og ny forskrift (stønad til beboere i asylmottak) (pdf) 213.17 KB

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår i denne høringen å lovfeste i utlendingsloven § 95 andre ledd en adgang for Kongen til å gi bestemmelser i forskrift om stønad til beboere i asylmottak. Departementet kommer også med forslag til utforming av en ny forskrift om stønad til beboere i asylmottak. Departementet viser til flere menneskerettslige forpliktelser som sammenfattet oppstiller krav til sikring av grunnleggende levekår. NIM støtter at spørsmålene om rettigheter og plikter knyttet til stønadsordningen forskriftsreguleres med grunnlag i lov. For å bidra til at ordningen har et så presist regelverk som forholdene tillater, rettssikre rammer og bidrar til å oppfylle de menneskerettslige forpliktelsene, knytter NIM i denne høringsuttalelsen merknader til enkelte bestemmelser i utkastet til lov- og forskriftsregulering av stønad til beboere i asylmottak.

Om synliggjøring av krav til menneskerettslige vurderinger i utredningsinstruksen og veileder til utredningsinstruksen

Brev til DFØ vedrørende krav til menneskerettslige utredninger (pdf) 266.19 KB

NIM har sendt brev til Direktoratet for forvaltning og økonomistyring om behovet for å synliggjøre krav til menneskerettslige utredninger i utredningsinstruksen og veileder til utredningsinstruksen. NIM peker også på behovet for en egen utredningsinstruks for krisetider, som er illustrert gjennom koronapandemien.

NOU 2021:6 Myndighetenes håndtering av koronapandemien – Rapport fra Koronakommisjonen

NIMs høringsuttalelse: NOU 2021:6 Myndighetenes håndtering av koronapandemien – Rapport fra Koronakommisjonen (pdf) 534.30 KB

NIM leverte i november 2020 en rapport til kommisjonen om ivaretakelsen av menneskerettighetene ved håndteringen av utbruddet av covid-19, som har inngått i grunnlaget for kommisjonens juridiske vurderinger. Denne høringsuttalelsen bygger videre på gjennomgangen i rapporten. I høringsuttalelsen berører NIM en del særskilte spørsmål knyttet til ivaretakelsen av menneskerettighetene under pandemien, herunder ivaretakelsen av demokrati og rettsstat, behovet for revisjon av smittevernloven, besøksrestriksjoner i tilrettelagte kommunale boliger, konsekvenser for barn og unge, regulering av smittevern i barnevernsinstitusjoner, konsekvenser for eldre personer, utelukkelse fra fellesskapet i fengsel i smittevernøyemed, karanteneordning på Trandum utlendingsinternat og omprioritering av helsetjenester.

Endringer i grenseloven, grenseforskriften mv. og nytt kapittel 60 i politiregisterforskriften om behandling av passasjerinformasjon (PNR-opplysninger)

NIMs høringssvar - behandling av flypassasjerinformasjon (PNR-opplysninger) (pdf) 200.15 KB

NIM har tidligere levert høringsuttalelse om behandling av PNR-opplysninger. I denne uttalelsen ønsker NIM å gjøre departementet oppmerksom på to storkammeravgjørelser i EMD som kan være relevant for forslaget, Big Brother Watch v. Storbritannia og Centrum for Rättvisa v. Sverige. I begge dommene kom EMD til at det forelå krenkelse av EMK artikkel 8 om retten til privatliv. NIM mener fortsatt, herunder i lys av de to nye storkammeravgjørelsene, at forholdet til EMK (og Grunnloven § 102) med fordel bør utredes nærmere i arbeidet med PNR-systemet.