Politiets maktbruk mot barn

Politiets maktbruk mot barn har i den siste tiden vært gjenstand for offentlig debatt. Stavanger Aftenblad skrev i vinter artikkelserien «Politimakt mot barn». Ifølge avisa viser dokumentasjonen den har gjennomgått at politiet på ett år utførte 2 800 oppdrag for barnevernet og at tvangsmidler som håndjern, spyttbeskytter og andre maktmidler (slik som bodycuffs, stripps m.m) ble brukt overfor barn. Stortinget skal om et par uker ta stilling til et representantforslag som gjelder politiets maktbruk i oppdrag mot barn under barnevernets omsorg.1Representantforslaget er tilgjengelig her: Representantforslag (stortinget.no)

Barn er en sårbar gruppe, hvilket har vært tydelig under pandemien. Fordi barn er sårbare, må myndighetene være ekstra forsiktige i møte med barn. Tiltak rettet mot barn kan ha psykologisk innvirkning på dem, og det skal mindre til for at maktbruk mot barn er ulovlig, enn når maktbruken retter seg mot voksne. Det gjelder et særlig strengt forholdsmessighetskrav ved bruk av makt overfor barn. Det har betydning for hvilke typer tvangsmidler myndighetene kan bruke mot barn og i hvilke situasjoner. Adgangen til tvangsbruk vil bero på behovet for tvang, barnets alder, helsesituasjon og barnets sårbarhet for øvrig.

Barneombudet har skrevet flere brev til politiet og Justis- og beredskapsdepartementet om politiets tvangsbruk overfor barn. Brevene har blant annet handlet om behov for bedre regulering av politiets tvangsbruk overfor mindreårige og hvilke klagemuligheter barn har.2Barneombudets brev er tilgjengelig her: Vi ber om statistikk over klager og anmeldelser som gjelder mindreårige – Barneombudet NIM har rådet myndighetene om at det utredes hvordan politiloven og politiinstruksen med tilhørende retningslinjer kan endres for mer presist å reflektere det menneskerettslige vernet mindreårige har ved bruk av makt. Vi har også bedt om at det vurderes hvordan det kan gis mer presise og inngående retningslinjer for barnevernets involvering av politiet.3Se NIMs brev her Innspill-–-behov-for-utredning-av-mer-presis-regulering-av-politiets-maktbruk-overfor-mindreårige.pdf (nhri.no).

Aftenbladet rapporterte den 20. april at Barne- og familieminister Kjell Ingolf Robstad allerede har varslet tiltak for å bedre situasjonen til barn under barnevernets omsorg i møte med politiet. For å forsikre seg at politioppdrag mot barn begrenser seg til det som er nødvendig har Robstad varslet at det trolig vil komme endringer i barnevernets saksbehandlingsrundskriv, at de vil vurdere å skjerpe kravene til dokumentasjon for å sikre at barnevernet har prøvd alt før politiet tilkalles og at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet vil føre statistikk over politioppdrag.4Varsler tiltak for minst mulig bruk av politi mot barn (aftenbladet.no). Dette er NIM positive til. FNs barnekomité har tidligere vært positive til Norges bruk av statistikk om et betydelig antall spørsmål. Samtidig har komiteen oppfordret Norge til å øke sin innsats for å sikre at systemet for innsamling av data muliggjør innsamling av slike data knyttet til alle rettighetsområdene barnekonvensjonen gjelder for.5Se CRC/C/NOR/CO/5-6 – E – CRC/C/NOR/CO/5-6 -Desktop (undocs.org), s. 2 punkt 9. Justis- og beredskapsdepartementet har også varslet at de har tatt saken under behandling, og vil komme med orientering om oppfølging av NIMs innspill. Justis- og beredskapsdepartementet har ansvaret for politiloven og politiinstruksen. Derfor mener NIM det er viktig med oppfølging på justisfeltet for å ivareta barns menneskerettigheter i møte med politiet.

Et av forslagene som fremmes i representantforslaget, og som Stortinget skal ta stilling til, er om det skal be regjeringen innføre et forbud mot bruk av spyttbeskytter på barn. NIM har tidligere advart mot innføring av dette maktmidlet i kriminalomsorgen uten en nærmere helsefaglig utredning.6Innspill – Prop. 143 L (2019–2020) av 10. januar 2021 NIM mener at terskelen for bruk av dette maktmidlet er svært høy, og kan være betydelig problematisk i relasjon til barns vern mot nedverdigende behandling. Dersom spyttbeskytter skal videreføres som et maktmiddel politiet kan benytte, bør det etter vårt syn i det minste foreligge en vurdering fra helsemyndighetene av helserisiko ved faktisk bruk.

Den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi

17. mai er, i tillegg til å vere Noregs grunnlovsdag, den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi. Sidan 2005 har ein markert dagen ved å rette merksemd mot og fremje fokus på lesbiske, homofile, bifile og transpersonar (lhbt-personar) sine rettar og situasjon verda rundt.

Sidan førre 17. mai har ein sett fleire framsteg for lhbt-rettar internasjonalt. Til dømes har homofili blitt avkriminalisert i Bhutan. I Sveits har ein kome nærare å tillate likekjønna ekteskap. I mars i år kom ein japansk distriktsdomstol til at det er i strid med den japanske grunnlova at det ikkje er tillate for personar av same kjønn å gifte seg.

Også i Noreg har ein sett framsteg. I haust vedtok Stortinget å innlemme kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk som verna diskrimineringsgrunnlag i den norske straffelova. Det inneber i praksis at transpersonar har fått eit eksplisitt vern etter straffelova sine føresegner om hatkriminalitet og hatefulle ytringar, på same måte som homofile, personar med funksjonsnedsettingar, og etniske og religiøse minoritetar.1Ordlyden «homofile orientering» vart også endra til «seksuelle orientering», for å synleggjere at også bifile har vern etter dei same føresegnene.

Diverre ser ein også tilbakeslag. Homofili er framleis kriminalisert i over 60 statar. Lhbt-rettar møter òg aukande motstand fleire stadar i Europa, mellom anna i Ungarn og i Polen. I 2020 innførte det ungarske parlamentet lovgjeving som i praksis gjer det umogleg for transpersonar å endre juridisk kjønn, noko som gjer at dei i større grad risikerer å bli utsett for trakassering og vald. I Polen har ein over lengre tid operert med såkalla «lhbt-frie» sonar. Polen har òg uttrykt ynskje om å trekkje seg frå Europarådets konvensjon for førebygging og nedkjemping av vald mot kvinner og vald i nære relasjonar (Istanbulkonvensjonen), på bakgrunn av at polske styresmaktene mellom anna meiner den fremjar «kjønnsideologi» og utgjer eit trugsmål mot «tradisjonelle familieverdiar.» 2Tyrkia trakk seg frå Istanbulkonvensjonen tidlegare i år, med liknande grunngjeving. Som eit motsvar til utviklinga i Polen har EU erklært seg som ein lhbt-fridomssone.

Den negative utviklinga er ei påminning om korleis hardt vunne rettar raskt kan verte viska vekk. Under covid-19-pandemien har ein sett korleis allereie utsette grupper i samfunnet, inkludert lhbt-personar, vert enda meir utsette. FNs høgkommissær for menneskerettar har peika på lhbt-personar sine menneskerettar har blitt satt under eit enda større press enn dei allereie er, som følgje av pandemien.

Å hindre hatkriminalitet mot og diskriminering av lesbiske, homofile, bifile og transpersonar er ei menneskerettsleg plikt for staten. Denne plikta følgjer mellom anna av Grunnlova og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Å markere den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi er eit viktig ledd i arbeidet for å gjere lhbt-personar meir synlege i samfunnet, og å setje søkjelyset på menneskerettsutfordringane dei framleis møter. Det er ein viktig del av kampen for å sikre like menneskerettar for alle, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsutrykk.

Midlertidige endringer i smittevernloven (koronasertifikat)

NIMs høringsuttalelse - midlertidige endringer i smittevernloven (pdf) 245.00 KB

NIM sitt utgangspunkt at innføringen av koronasertifikat vil kunne bidra til å realisere det minste inngreps prinsipp. NIM har innspill til at innføring av bruk av koronasertifikat for å gjøre unntak fra restriksjoner innebærer et inngrep i privatlivet som etter NIMs syn krever hjemmel. NIM har videre innspill til hvordan lovreguleringen i større grad kan ivareta retten til privatliv, herunder at loven inneholder en klar avgrensning mot videre bruk av opplysninger i koronasertifikatet, og at opplysningene skal slettes etter at opplysningene er avlest. Vi kommenter også spørsmålet om usaklig forskjellsbehandling, og hvordan lovhjemmelen om å kunne gi forskrift om bruk av koronasertifikatet mer presist kan avgrenses.

Ti år med Istanbulkonvensjonen

Europarådet sin konvensjon for førebygging og nedkjemping av vald mot kvinner og vald i nære relasjonar fyller ti år i dag. Tiåringen får ei noko turbulent feiring.

I dag er det ti år sidan Istanbulkonvensjonen var opna for signatur. Konvensjonen, som er Europarådet sin konvensjon for førebygging og nedkjemping av vald mot kvinner og vald i nære relasjonar, blei til i Istanbul 11. mai 2011, og tråtte i kraft 1. august 2014. Alle medlemsstatane i Europarådet, men unntak av to, har underteikna konvensjonen. Av statane som har signert konvensjonen har 34 ratifisert den. Noreg ratifiserte konvensjonen i 2017.

Menneskerettsleg nyvinning

Istanbulkonvensjonen er ei menneskerettsleg nyvinning. Medan mange eldre menneskerettskonvensjonar inneheld generelt formulerte rettar og tilhøyrande plikter for staten, inneheld Istanbulkonvensjonen konkrete og svært detaljerte plikter for staten om korleis den kan førebygge, avverje, nedkjempe, etterforske og straffeforfølge vald mot kvinner og vald i nære relasjonar.

Staten er allereie i stor grad forplikta til å førebygge og nedkjempe vald mot kvinner og vald i nære relasjonar gjennom andre menneskerettskonvensjonar, til dømes Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Det som er nytt med Istanbulkonvensjonen er at den gir eit omfattande og heilskapleg rammeverk for korleis staten skal gjennomføre denne plikta i praksis. Den inneheld mellom anna føresegner om opplæring av fagfolk, krav til krisesenterdekning, tiltak for å gi vern til valdsutsette, forsking på og datainnsamling om vald, åtgang til å krevje skadebot til finansiering av tiltak, for å nemne eit knippe.

Basert på menneskerettsdomstolspraksis

Føresegnene i Istanbulkonvensjonen er i stor grad basert på langvarig praksis frå Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), som penslar ut innhaldet i staten si plikt etter EMK til å hindre vald. Konvensjonen vert derfor gjerne omtalt som ein «gjennomføringskonvensjon», og fungerer som ei oppskrift på korleis staten kan førebygge, avverje nedkjempe, etterforske og straffeforfølge alle former for vald mot kvinner og i nære relasjonar.

Konvensjonen er tufta på eit premiss om at ikkje noko tiltak aleine kan førebygge vald mot kvinner og i nære relasjonar. Konvensjonspartane er derfor forplikta etter konvensjonen til å arbeide målretta og koordinert på alle myndigheitsnivå.

Tilbakeslag internasjonalt

Istanbulkonvensjonen har blitt hylla som eit viktig og effektivt verktøy i arbeidet mot vald mot kvinner og i nære relasjonar. Mykje tyder på at konvensjonen har hatt ei positiv effekt i statane der den har blitt implementert. Det er med andre ord god grunn til å feire konvensjonen sin tiårsdag.

Feiringa får likevel ein bismak. Konvensjonen står nemleg under press internasjonalt. Tyrkia, konvensjonens fødeland og den første staten som signerte konvensjonen, trakk seg frå konvensjonen i mars i år. Polske styresmakter har også signalisert at dei ynskjer å trekkje seg frå konvensjonen.

Fleire fryktar no at fleire statar skal trekke seg, og at det vil innebere store tilbakesteg, både for kampen mot vald og for menneskerettar generelt. Det europeiske nettverket for nasjonale menneskerettsinstitusjonar, ENNHRI, har uttalt at

“withdrawal from the Istanbul Convention represents a step back for the protection of human rights in Europe. Certain population groups who, due to discrimination and stereotyping for their gender, gender identity or sexual orientation are disproportionately affected by human rights violations, including acts of violence, will see a reduction in the level of protection they enjoy.”

I same fråsegn oppfordrar ENNHRI Europarådet sine medlemsstatar om ratifisere og implementere Europarådets menneskerettskonvensjonar, inkludert Istanbulkonvensjonen, og å arbeide aktivt for å etterleve sine menneskerettslege plikter til å førebygge og avverje vald.

Heile pressemeldinga til ENNHRI.

Ti år til med Istanbulkonvensjonen

Istanbulkonvensjonen representerer gullstandarden for korleis ein stat kan arbeide målretta og heilskapleg for å nedkjempe og førebygge vald mot kvinner og vald i nære relasjonar. Vald mot kvinner og i nære relasjonar er eit alvorleg samfunnsproblem, i Noreg så vel som i andre europeiske statar. Det er derfor viktig å stå opp for konvensjonen som eit av dei viktigaste verktøya me har i arbeidet for eit samfunn fritt frå vald. Slik får me ti nye år med Istanbulkonvensjonen.

Endringer i grenseloven, grenseforskriften mv. og nytt kapittel 60 i politiregisterforskriften om behandling av passasjerinformasjon (PNR-opplysninger)

NIMs høringsuttalelse - behandling av passasjerinformasjon (PNR-opplysninger) (pdf) 268.09 KB

NIM mener forslaget vil utgjøre en generell og udifferensiert bulkinnsamling av opplysninger, og etterlyser en nærmere redegjørelse for hvorfor departementet mener forslaget utgjør et nødvendig og forholdsmessig inngrep i retten til privatliv. NIM peker blant annet på tydeligere avgrensninger av vilkårene for søk og sammenligninger med andre registre, notifikasjon til borgerne om at deres opplysninger er blitt behandling og hensynet til gode kontrollmekanismer. NIM skulle også gjerne sett at forholdet til ytringsfriheten og offentlighetsprinsippet hadde blitt drøftet nærmere for å forhindre at forslaget utgjør en større begrensning på ytringsfriheten enn det som er nødvendig. Vi mener at spørsmål om såpas omfattende endringer i taushetspliktsbestemmelsene burde foranlediget en egen utredning og høring.

Fem råd for å ivareta barn og unges rett til å bli hørt under koronapandemien

I april 2020 arrangerte NIM og Redd Barna et webinar om barn og unges deltakelse under koronapandemien. Webinaret kan sees i opptak her:

Barnekonvensjonen gir barn og unge rett til å uttrykke sine meninger og bli hørt i alle forhold som berører dem. Denne rettigheten gjelder også under krisesituasjoner. Tiltakene for å begrense spredningen av korona berører i aller høyeste grad barn.

Norske myndigheter skal garantere at barn får oppfylt sin rett til å bli hørt. Kunnskap fra barn og unge er en viktig del av kunnskapsgrunnlaget som må til for å fatte gode beslutninger og iverksette riktige tiltak til riktig tid.

«Den vet best hvor skoen trykker som har den på». Barn og unge vet selv best hvilke tiltak som gir tyngst belastning og hva som kan gjøres av tilpasninger. Hva som kan hjelpe er et vanskelig spørsmål for de som bestemmer, men her vil barn og unge selv ha gode forslag og løsninger som voksne ikke tenker på.

NIM, Redd Barna og Barneombudet har, i samarbeid med en rekke barne- og ungdomsorganisasjoner, utarbeidet en liste med fem råd beslutningstakere på lokalt og nasjonalt nivå kan og bør følge, for å ivareta barn og unges rett til å bli hørt under koronapandemien.

  1. Legg til rette for medvirkning der det er mulig. Selv når smitteverntiltak er nødvendig, er det ofte større valgmuligheter i hvordan tiltaket skal utformes konkret, og det er mulig å sette inn ulike kompenserende tiltak. Her trengs barn og unges stemmer!
  2. Bruk eksisterende strukturer for barn og unges medvirkning. Barne- og ungdomsråd, elevråd og barne- og ungdomsorganisasjonene er en ressurs, de representerer mange, og de kan og bør spille en viktig rolle i å ivareta medvirkning fra barn og unge. Ta kontakt med barne- og ungdomsorganisasjoner som representerer barn og unge som er særlig sårbare for konsekvensene av pandemien.
  3. Ikke finn opp kruttet på nytt – bruk standarder og metoder for reell og meningsfull medvirkning som allerede finnes, som FNs barnekomités 9 grunnleggende krav til gjennomføringen av barnets rett til å bli hørt, 10 bud fra UngMed i Oslo og LNUs 5 prinsipper for reell og meningsfull medvirkning.
  4. Sørg for at informasjon om pandemien og håndteringen av den når fram til og er forståelig for alle barn og unge. Dette er også en forutsetning for at de skal kunne uttrykke meningene sine og påvirke. Involver barn og unge selv i utforming og gjennomføring av informasjonstiltak, enten det er pressekonferanser, nettmøter eller annet. Ikke glem ungdommene, pressekonferanser for voksne passer ikke alltid for dem heller, og de har mange viktige tanker om egen situasjon.
  5. Gjør heller litt for å involvere barn og unge og gjør det godt, enn å gjøre ingenting. Medvirkning trenger ikke være vanskelig. Barn og unge har selv mange ideer og forslag til hvordan medvirkning kan legges opp slik at de har lyst, kan og føler seg trygge på å delta, enten dette skjer digitalt eller fysisk. Digitale plattformer gir mange muligheter til å snakke med barn og unge og innhente deres erfaringer og synspunkter. Rekker man ikke å innhente barns meninger før det må innføres tiltak, kan man involvere barn og unge i videre oppfølging og evaluering av tiltakene, spørre de hvordan de opplever tiltakene, og om de har forslag til justeringer.

Manglende åpenhet om koronainngrep er problematisk

Pressens offentlighetsutvalg kritiserer regjeringen for å ha tilbakeholdt og slettet kritiske dokumenter i forbindelse med nedstengningen av Norge i mars 2020. NIM har ved flere anledninger de siste årene påpekt at forvaltningens praktisering av innsynslovgivningen bør gjennomgås.

Koronakommisjonen kom nylig med sin rapport om myndighetenes håndtering av koronapandemien. Håndteringen vurderes samlet sett som god av kommisjonen, men myndighetene kritiseres på flere områder, deriblant når det kommer til å sikre ivaretakelsen av menneskerettslige krav slik disse følger av Grunnloven og for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), ved innføringen av ulike smittevernsrestriksjoner. Kommisjonen fremholder blant annet at myndighetenes avveininger og vurderinger opp mot disse menneskerettslige kravene i liten grad (om noen) ble dokumentert forut for at til dels svært inngripende regler ble innført. Lignende får myndighetene kritikk for svak eller manglende bruk av høringsinstituttet. Høringsinstituttet er en grunnmur i det norske demokratiet og både lov- og forskriftsforslag skal som klar hovedregel sendes på høring i henhold til forvaltningsloven.

Den manglende åpenheten rundt reglenes tilblivelse og hvilke vurderinger som er blitt gjort, er problematisk av flere grunner, herunder fordi det blir vanskelig å etterprøve om myndighetene har vurdert og oppfylt disse kravene, og fordi det gir et svakere beslutningsgrunnlag og en svakere demokratisk forankring.

Kommisjonens rapport har også avdekket flere konkrete eksempler på manglende dokumentasjon og slettede dokumenter fra viktige beslutningsprosesser, slik som mangel på referater og dokumentasjon fra sentrale møter i tilknytning til nedstegningen i mars 2020 og slettede SMS-er fra en sentral departementsråd telefon. Flere av eksemplene synes å utgjøre brudd på offentlighetsloven eller arkivloven. Pressens offentlighetsutvalg omtaler episodene nærmere i en svært kritisk uttalelse, der utvalget uttaler at det er et «demokratisk problem» og at rapporten avslører «en urovekkende holdning til offentlighetsloven og arkivloven i deler av embetsverket». Videre heter det der at «funnene er alvorlige, men dessverre ikke overraskende».

Bakgrunnen for sistnevnte uttalelse bygger på tidligere rapporteringer fra eksempelvis Riksrevisjonen om «betydelige svakheter» i store deler av statlig forvaltning når det gjelder både arkivering og praktisering av offentlighetslovens ulike bestemmelser. Lignende påpekninger om manglende forståelse for åpenhet og offentlighet i sentral- og lokalforvaltningen er gjort av både Sivilombudsmannen og NIM.

En sentral del av ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 er det såkalte offentlighetsprinsippet. Hensynene bak offentlighetsprinsippet kan sies være stikkordsmessig oppsummert i formålsbestemmelsen til offentlighetsloven: Det må legges til rette for en offentlig virksomhet som er åpen og gjennomsiktig, for slik å styrke informasjons- og ytringsfriheten, den demokratiske deltakelsen, rettssikkerheten for den enkelte, tilliten til det offentlige og kontrollen fra allmennheten. Dette er viktige hensyn – også i en krisetid. Og kanskje særlig i en krisetid vil mange mene. Smittevernrestriksjonene innført mars 2020 er omtalt av blant annet statsministeren som de mest inngripende tiltak i Norge i fredstid. Hvilke vurderinger som ligger til grunn for slike tiltak er det av stor betydning at offentligheten får kjenne til av nevnte hensyn. Og i den grad en manglende forståelse eller bevissthet om betydningen av åpenhet og offentlighet har bidratt til det motsatte, så er det svært uheldig – og noe som bør tas tak i.

NIM anbefalte allerede i årsmeldingen for 2017 (s. 38) at det bør foretas en helhetlig gjennomgang av forvaltningens praktisering av innsynslovgivningen (i tillegg til en gjennomgang av taushetspliktbestemmelsene i lovgivningen). Rapporten fra Koronakommisjonen tilsier ikke at denne anbefalingen er noe mindre gyldig nå.

NOU 2020:17 «Varslede drap? Partnerdrapsutvalgets utredning»

Høyringsfråsegn NIM - Partnardrapsutvalet si utgreiing 30.04.2021 (pdf) 267.28 KB
NIM meiner at utgreiinga gir styresmaktene eit breitt og godt kunnskaps- og avgjerdsgrunnlag for å setje i verk tiltak for å betre førebygginga og hindringa av vald i nære relasjonar, alvorleg partnarvald og partnardrap. Utvalet gjer grundig greie for gjennomgåande utfordringar i politiet, det offentlege hjelpeapparatet, og andre institusjonar. Etter NIM sitt syn er det viktig å setje i vert tiltak for å betre førebygginga av partnardrap. Gjennomføring av tiltaka utvalet føreslår i utgreiinga vil etter NIM sitt syn bidra til at staten oppfyller si menneskerettslege plikt til å førebygge vald i nære relasjonar, alvorleg partnarval og partnardrap. NIM meiner tiltaka utvalet tilrår særleg vil bidra til betre etterleving av Noreg sine plikter etter Istanbulkonvensjonen og etter EMK.

Innspill til komitebehandling av lovproposisjon – forslag om at tilsyn av tvangsreturer skal legges til Tilsynsrådet for politiets utlendingsinternat på Trandum

Innspill til komitebehandling av lovproposisjon – forslag om at tilsyn av tvangsreturer skal legges til Tilsynsrådet for Politiets utlendingsinternat på Trandum (pdf) 154.28 KB

NIM har gitt innspill til Stortingets justiskomite der vi fraråder Stortinget vedtakelse av forslag i lovproposisjon om at tilsyn av tvangsreturer skal legges til Tilsynsrådet for politiets utlendingsinternat på Trandum. Det er viktig at rådet ikke pålegges nye oppgaver som er for omfattende, uten at det er dimensjonert for det, fordi det vil kunne gå på bekostning av tilsynet med Trandum, og dermed også rettssikkerheten til de som oppholder seg der.  Vi mener at det i denne saken er nødvendig med en mer inngående redegjørelse til Stortinget for hvordan det å legge tilsyn av tvangsreturer til det eksisterende tilsynsrådet kan påvirke hvordan tilsynsrådet kan oppfylle sitt mandat.