NIM mener dette er en viktig rapport som kommer på et viktig tidspunkt.
Kommisjonen har jobbet i fem år med tre store oppgaver:
Gjøre en historisk kartlegging som beskriver norske myndigheters politikk overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner.
Undersøke virkningene av fornorskningspolitikken.
Foreslå tiltak som bidrar til videre forsoning.
Formålet har vært å legge grunnlag for en anerkjennelse av erfaringer og konsekvenser av fornorskningspolitikken.
Rapporten viser at fornorskningspolitikken har rammet mange hardt, at sårene er dype og at vi fortsatt ser virkningene av dette. Politikken har hatt dypgående negative konsekvenser ikke bare for gruppenes språk, kultur, helse og tradisjonelle næringer, men også på flere andre samfunnsområder, særlig for barn og unge. Fornorskningspolitikken førte til at disse minoritetsgruppene ble utsatt for fratakelse av viktige identitets- og kulturbærere, som språk, tradisjoner, felles kulturarv og næringsgrunnlag. Barn mistet ikke bare kulturen men også familiene sine.
Kommisjonens grundige gjennomgang av fornorskingspolitikken er ikke bare avgjørende for å forstå historien, men også for å sikre menneskerettighetene til samer, kvener/norskfinner og skogfinner i dag. Å bekjempe diskriminering og ivareta minoritetsinteresser er en grunnleggende del av menneskerettsvernet, og kommisjonens rapport understreker viktigheten av disse særskilte folkerettslige forpliktelsene.
Negative holdninger til disse gruppene er ofte basert på gamle stereotypier som tidligere ble brukt for å rettferdiggjøre statlig diskriminering gjennom fornorskingspolitikken. NIM har tidligere gjort en grundig undersøkelse av befolkningens holdninger til samer og nasjonale minoriteter i Norge. Kommisjonens rapport bekrefter NIMs funn, blant annet at mange har lite kunnskap om gruppene og at det observeres mye hatprat, særlig i nord. NIMs rapport kan leses her:
Synliggjøring og kunnskap er et viktig ledd i å bekjempe negative holdninger og hatprat. Kommisjonens forslag om en bred satsing på formidling og tiltak for å styrke kunnskapen om disse gruppenes historie, språk og kultur vil være viktig for å bekjempe og forebygge negative holdninger. Et av kommisjonens forslag på dette området er at kunnskapsformidling om fornorskningspolitikken og dens konsekvenser styrkes i skolenes undervisning. NIM har utviklet et kort undervisningsopplegg om samer og nasjonale minoriteter i Norge, som kan brukes i undervisningen på skolene. Opplegget finnes på våre undervisningssider her:
Menneskerettighetene skal bidra til å sikre minoritetene fortsatt utvikling av sin kulturelle identitet. Ingen skal nektes retten til å utvikle sitt språk, kultur og samfunnsliv, og myndighetene må treffe positive tiltak for å sikre rettighetene, og sikre minoritetene muligheter til effektiv deltakelse i beslutningsprosesser i saker som berører dem direkte. Gjennom kommisjonens arbeid og rapport er det lagt et viktig grunnlag for kunnskap og formidling om fornorskningspolitikken og dens konsekvenser, og for videre forsoningsarbeid. Med dette grunnlaget har man en unik mulighet til å iverksette gode og helhetlige tiltak for å bygge tillit og forsoning og på den måten bidra til at menneskerettighetsvernet styrkes.
I dag overleverte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport til Stortinget. Rapporten bidrar både til å belyse fornorskningen og dens konsekvenser for samer, kvener/norskfinner og skogfinner, og inneholder en rekke anbefalinger for forsoning.
Kommisjonen påpeker at den generelle befolkningen har behov for mer kunnskap om disse gruppene og om følgene av fornorskningen, og anbefaler blant annet at «kunnskapsformidling om fornorskningspolitikken og dens konsekvenser styrkes i undervisningen i grunnskole, i videregående skole og ved høyskoler og universiteter».1Se rapportens side 652.
NIM har utviklet et nytt undervisningsopplegg om samer og nasjonale minoriteter i Norge, som kan brukes i undervisningen på ungdoms- og videregående skole nettopp til dette formålet.
Oppleggene tar for seg temaene menneskerettigheter, urfolk og urfolksrettigheter, samer og nasjonale minoriteter. Oppleggene varer til sammen i 4–6 skoletimer og kan inngå i flere ulike fag:
For ungdomsskolen passer opplegget i fagene KRLE og norsk, og i det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap.
For videregående passer opplegget inn i læreplanen for fellesfagene samfunnskunnskap, historie og norsk, og passer inn i det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap. Det kan også inngå i andre fag.
Oppleggene finner du på våre undervisningssider her:
Denne artikkelen er skrevet av vår praktikant Sigurd Dyvik Vasseljen.
Den 16. og 17. mai avholdt Europarådet sitt fjerde toppmøte på Island. Stats- og regjeringssjefer fra Europarådets 46 medlemsland møttes i Reykjavík for å diskutere organisasjonens rolle i møte med dagens Europa, med krig i Ukraina og tilbakegang i demokrati, rettsstat og menneskerettigheter i flere europeiske land.
Toppmøtet resulterte i en felles erklæring, der medlemslandene både står samlet mot Russlands krig i Ukraina og i tillegg etablerer klare prioriteringer og retningen for Europarådets videre arbeid. I denne artikkelen gir vi en kort oppsummering av fem viktige punkter i Reykjavíkerklæringen.
Etablering av et krigsskaderegister for Ukraina
I Reykjavíkerklæringen har medlemslandene i Europarådet sluttet seg til eller varslet tilslutning til etablering av et krigsskaderegister for krigen i Ukraina. Også andre ikke-medlemmer, blant annet Canada, Japan, USA og EU, har sluttet seg til dette. Registeret skal inneholde bevis og informasjon om skader og tap som alle fysiske og juridiske personer, i tillegg til den ukrainske staten, er påført som følge av krigen i Ukraina. Skaderegisteret er første skritt på veien til en internasjonal erstatningsordning for krigsskader for krigen i Ukraina, som medlemslandene også uttrykker sin villighet til å fortsette utviklingen av.
Tilbakeføring av ulovlig deporterte ukrainske barn
Medlemslandene ber Russland om å umiddelbart løslate alle sivile som har blitt overført eller deportert med tvang eller på annen ulovlig måte til Russland eller andre områder som Russland kontrollerer. Særlig ukrainske barn blir fremhevet i erklæringen, og medlemslandene ber Europarådet om å støtte ukrainske myndigheter i å få tilbakeført ukrainske barn som er ulovlig overført og deportert til Russland. Medlemslandene ber også Europarådet støtte andre medlemsland som gir ukrainske barn midlertidig opphold.
Vedtakelse av Reykjavik-prinsippene for demokrati
For å motvirke tilbakegangen i demokrati, rettsstat og menneskerettigheter i flere europeiske land, har medlemslandene vedtatt «the Reykjavík Principles for Democracy». Dette er en rekke prinsipper som medlemsstatene forplikter seg til å etterleve og fremme både i egne land og i sine relasjoner med andre medlemsland. Prinsippene gir uttrykk for sentrale elementer i et fungerende demokrati, blant annet ytringsfrihet, forenings- og forsamlingsfrihet, uavhengige institusjoner, upartiske og effektive domstoler, antikorrupsjon og demokratisk deltakelse fra sivilsamfunnet og unge.
Anerkjennelse og styrking av gjennomslagskraften til EMK og EMD
I Reykjavíkerklæringen anerkjenner medlemslandene den sentrale rollen Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i å fremme og beskytte menneskerettigheter, rettsstat, demokrati og fred i Europa. Medlemslandene forplikter seg til å fortsette å støtte konvensjonssystemet, og å styrke medlemslandenes implementering av fellende dommer i EMD. For å oppnå bedre etterlevelse og implementering av EMDs dommer, skal medlemslandene utvikle en mer samarbeidsorientert, inkluderende og politisk tilnærming basert på dialog.
Styrking av arbeidet med menneskerettigheter og miljø
Medlemslandene anerkjenner i erklæringen at menneskerettigheter og miljø er nært forbundet med hverandre, og at et rent, sunt og bærekraftig miljø er en forutsetning for at nåværende og framtidige generasjoner skal kunne fullt ut nyte godt av menneskerettighetene. Medlemslandene understreker at det haster med å gjøre ytterligere tiltak for å beskytte miljøet, og for å motvirke virkningen som forurensning, klimaendringer og tap av biologisk mangfold har for menneskerettighetene, demokratiet og rettsstaten. Derfor forplikter medlemslandene seg til å styrke arbeidet med de menneskerettslige sidene ved miljøet. De skal begynne det de kaller «the Reykjavík process», som innebærer å fokusere og styrke arbeidet til Europarådet på dette området. Medlemslandene skal også konkludere så raskt som mulig på behovet for et nytt bindende instrument om miljø og menneskerettigheter. Det pågår en undersøkelse av nettopp dette i gruppen for miljø og menneskerettigheter under Europarådets styringskomité for menneskerettigheter.
I tillegg til å være Norges grunnlovsdag, er 17. mai også den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi. Dagen er til for å rette oppmerksomhet mot situasjonen for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre skeive, og å fremme deres rettigheter. Siden forrige 17. mai har det vært utvikling på lhbti+-feltet i Norge, og ytterligere utvikling er ventet i løpet av året.
Første høyesterettsdom om hatefulle ytringer mot transpersoner
I september 2022 avsa Høyesterett sin første dom om hatefulle ytringer mot transpersoner, etter at kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk ble tatt inn som egne diskrimineringsgrunnlag i straffeloven § 185. Formålet med å innlemme disse grunnlagene var, ifølge forarbeidene, å verne transpersoner og andre som bryter med samfunnets tradisjonelle forventninger til og normer for kjønn. I dommen understreket Høyesterett at terskelen for vern skulle være det samme for denne gruppen som for andre grupper som er vernet etter straffeloven § 185, for eksempel homofile. Flere nedsettende karakteristikker av en transperson ble ansett som straffbare. Høyesterett understreket samtidig at det var anledning til å ha negative synspunkter på kjønnsbekreftende behandling og å ytre disse, men at dette må skje uten grovt nedvurderende karakteristikker av transpersoner.
Utredning av tredje juridisk kjønnskategori
Enn annen utvikling på lhbti+-feltet er at regjeringen, i tråd med Hurdalsplattformen, har satt i gang en utredning av en tredje juridisk kjønnskategori. Kultur- og likestillingsdepartementet har gitt Bufdir i oppdrag å utrede innføring av et tredje juridisk kjønn og andre mulige innretninger for rettslig anerkjennelse av ikke-binære transpersoner og andre som ikke identifiserer seg som mann eller kvinne. I utredningen skal det også ses på andre tiltak for å bedre levekårene til både binære og ikke-binære transpersoner. Utredningen skal overleveres til regjeringen i løpet av 2023.
Nytt lovforslag om forbud mot konverteringsterapi
I juni 2022 sendte Kultur- og likestillingsdepartementet et nytt lovforslag om forbud mot konverteringsterapi på høring. På samme måte som den forrige regjeringens forslag skapte det nye forslaget stor debatt. Høringen hadde frist i oktober 2022, og forslaget ligger i skrivende stund til behandling i departementet. Departementet har varslet at en lovproposisjon vil sendes til Stortinget i løpet av sommeren 2023.
NIMs arbeid med lhbti+-rettigheter
NIM har i løpet av året som har gått arbeidet med flere ulike spørsmål knytt til lhbti+-personers rettigheter. Vi har blant annet avgitt høringsuttalelse om forslaget til forbud mot konverteringsterapi, og gitt innspill til utredningen om en tredje juridisk kjønnskategori. NIM arbeider også med en rapport om lhbti-personers menneskerettsvern, som er ventet sommeren 2023.
Stortinget vedtok 15 mai i år å synliggjøre samenes stilling som urfolk i Grunnloven. Denne endringen reflekterer rettspraksis fra Høyesterett og politisk praksis over lang tid, og endrer ikke bestemmelsens rettslige innhold.
Samtidig endres også uttrykket «folkegruppe» til «folk». Disse endringene bringer også ordlyden i Grunnloven mer i tråd med den internasjonale utviklingen. Saken er grundig behandlet i Stortinget i flere omganger etter at grunnlovsforslagene fra Menneskerettighetsutvalget ble fremsatt i 2011. Grunnloven er den høyeste rettskilden i Norge.
Innan Pride 2023 skal NIM lage ein rapport om innhaldet i det menneskerettslege vernet til lhbit+-personar.
Oppdatering: Rapporten er ferdig og publisert her:
Prosjektperiode
Februar 2023 – Juni 2023
Prosjektbeskrivelse
Menneskerettane er universelle. Det inneberer at dei gjeld for ein kvar. Homofile, transpersonar, personar med interkjønn og andre som på ulikt vis bryt med samfunnet sine forventingar til kjønn og seksualitet har, på lik linje med andre, rettar etter mellom anna Grunnlova og internasjonale menneskerettskonvensjonar.
Einskilde grupper i befolkninga har etter kvart fått også eigne internasjonale menneskerettskonvensjonar, som inneheld særlege rettar som supplerer og penslar ut diskrimineringsvernet som følgjer av dei meir generelle konvensjonane. Desse vert gjerne omtalt som FNs ikkje-diskrimineringskonvensjonar, og har blitt til for å styrke desse gruppene sitt vern mot diskriminering og realiseringa av rettane deira.
Lesbiske, homofile, bifile, transpersonar, personar med interkjønn, og andre som bryt med samfunnet sine forventingar til kjønn og seksualitet, har ikkje noko eige menneskerettsleg instrument på tilsvarande måte som fleire andre utsette og historisk diskriminerte grupper. Dei er heller ikkje eksplisitt nemnde som menneskerettslege subjekt i nokre av dei eksisterande internasjonale eller regionale menneskerettslege instrumenta. Skeive sitt menneskerettslege vern etter menneskerettskonvensjonane har derimot vekst fram meir gradvis. Det har skjedd gjennom at eksisterande menneskerettskonvensjonar har vorte tolka i lyset av utfordringane til og stoda for skeive gjennom praksisen til menneskerettslege overvakingsorgan, og særleg praksis frå Den europeiske menneskerettsdomstolen.
Også i norsk rett har rettane til skeive vekse gradvis fram. Først gjennom innføringa av ikkje-diskrimineringsføresegner mellom anna i arbeidslovgjevinga og lova om likestilling mellom kjønna frå 1978. Eit generelt forbod mot diskriminering av skeive kom likevel først med lov mot forbod mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i 2013, eit vern som nå no vidareført i likestillings- og diskrimineringslova frå 2016. Skeive har etter kvart blitt inkludert i straffelova sine føresegner om hatkriminalitet. Likekjønna ekteskapslov og lov om endring av juridisk kjønn har også vore sentrale utviklingar.
Ei følgje av denne gradvise utviklinga er at det nærare innhaldet i skeive sitt menneskerettslege vern er fragmentert og vanskeleg tilgjengeleg. Vidare er det menneskerettslege rettskjeldebiletet og utfordringane noko ulike mellom dei ulike gruppene som fell inn under lhbti+-akronymet.
Med rapporten vil NIM auke kunnskapen om det nærare innhaldet i det menneskerettslege vernet skeive har etter Grunnlova og internasjonale menneskerettskonvensjonar som Noreg er bunden av, og kva menneskerettslege plikter styresmaktene har overfor den skeive befolkninga. Vidare vil rapporten gjere greie for korleis norsk rett per i dag gjennomfører desse menneskerettslege pliktene.
Målet med rapporten er å auke kunnskapen om det nærare innhaldet i det menneskerettslege vernet skeive har etter Grunnlova og internasjonale menneskerettskonvensjonar som Noreg er bunden av, og kva menneskerettslege plikter styresmaktene har overfor den skeive befolkninga.
Nordmenn flest vet at 17. mai feirer vi Grunnloven, og derigjennom rettstaten, demokrati og menneskerettighetene. Færre kjenner til Europarådet, og at Europarådets fjerde toppmøte siden 1949 skal avholdes på Island 16. og 17. mai.
Europarådet ble opprettet av Norge og 9 andre land etter andre verdenskrig for å forsøke å unngå nye kriger i Europa ved å beskytte og utvikle menneskerettighetene og rettstaten gjennom et mellomstatlig, europeisk samarbeid. I dag er det 46 medlemsland i Europarådet, flere enn EUs 27.
Det forrige toppmøtet til Europarådet var i 2005. På den tiden sluttet stadig flere land opp om Europararådet og dets verdier, og optimismen rådet. I 2023 er stemningen en helt annen. Med krig i Europa, og tilbakegang i demokrati, rettstat og menneskerettigheter i flere land, stiller mange seg spørsmålet: Hvor har Europarådet feilet, og hvordan kan vi sikre at Europarådet og levende demokratier består i Europa?
Menneskerettsbrudd
Et av de viktigste virkemidlene for å beskytte disse verdiene i praksis, har vært og er Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Enkeltpersoner og stater kan klage inn Europarådets medlemsstater til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) for brudd på EMK. Siden domstolen ble opprettet i 1959, har den mottatt over én million klager, og avsagt totalt rundt 20.000 avgjørelser. Disse er rettslig bindende for de statene saken gjelder.
Norge har blitt dømt for menneskerettsbrudd i 44 av totalt 70 av de klagesakene mot Norge som er sluppet inn til realitetsbehandling – oftest i barnevernssaker. Dette er svært få domfellelser sammenliknet med andre land. Tyrkia, Russland, Italia, Ukraina og Romania er de fem landende som flest ganger har blitt dømt for menneskerettsbrudd. Like under finner man Ungarn og Polen.
Gjennomføring av dommene
Et problem for Europarådet er at flere av dommene fra EMD, særlig i disse landene, ikke blir gjennomført. I følge European Implementation Network gjenstår gjennomføring av hele 47 prosent dommene i såkalte ledende saker avsagt mellom 2012 og 2022.
Et eksempel er at samvittighetsfangen Osman Kavala fortsatt sitter fengslet i Tyrkia, til tross for at EMD dømte myndighetene for ulovlig frihetsberøvelse og påla dem å løslate han i 2019. Ledende saker krever ofte endringer i regler eller praksis for å forhindre samme krenkelser igjen, som kan være politisk vanskelig. I Tyrkias tilfelle dreier svært mange saker seg nettopp om ulovlig fengsling av politiske aktivister.
Samtidig er nettopp strukturelle endringer viktig for å unngå flere saker som skyldes det samme underliggende problemet. EMD sliter med stor saksmengde og lang saksbehandlingstid, og kalles ofte et offer for sin egen suksess. Veien fra å ha rett til å få rett kan bli for lang for mange. Og selv dersom man vinner frem etter flere års kamp – hva betyr det egentlig hvis dommen ikke fører til noen endring på bakken? Slikt er grobunn for mistillit og falmende tro på at demokratiet kan levere. En svært viktig prioritet på toppmøte er derfor å styrke, i ord og i penger, EMD, særlig ved å treffe tiltak for å sikre at dommer gjennomføres nasjonalt.
En viktig støttespiller
Et kjerneproblem for Europarådet er selvsagt også at de ikke har lyktes med å unngå en ny krig i Europa.
Europarådet reagerte effektivt mot aggresjonen mot Ukraina ved å vedta utestenging av Russland allerede 16. mai 2022. Kanskje den aller viktigste oppgaven på toppmøtet i år er nettopp å sikre videre ansvarliggjøring av Russland, i samarbeid med FN. Slik kan man vise verdien av frihet og prisen for å krenke den, samt verdien av at europeiske land står sammen med Ukraina for fred, demokrati og menneskerettigheter.
Norge har alltid vært en viktig pådriver og støttespiller for Europarådet. På Reykjavik-møtet har regjeringen varslet at de skal slutte opp om Europarådet og verdiene organisasjonen er tuftet på. Samtidig virker Norges posisjon å være at Europarådet ikke må bre seg for mye utover, og at man nå må prioritere de viktigste temaene.
Et eksempel er at EMD siden 1990-tallet har anerkjent at EMK kan beskytte mot visse miljøendringer som påvirker retten til liv, privatliv og eiendom – selv om EMK ikke inneholder en selvstendig rett til et levelig miljø. EMD tar for tiden stilling til om dette også forplikter stater til å kutte klimagassutslipp, noe NIM med vårt europeiske nettverk har tatt til orde for. Men hvor langt domstolen kan gå i sine tolkninger, er et tilbakevendende spørsmål. Noen hevder at domstolen ofte er for progressiv. Andre frykter at den lar seg påvirke av enkelte medlemsstaters misnøye med domstolens praksis, og dermed stiller prosessuelle krav snarere enn å pålegge statene konkrete plikter.
Dersom EMD viker tilbake for å tolke rettighetene dynamisk, og Europarådet ikke utvikler konvensjoner som beskytter mot noen av de største menneskerettslige utfordringene i vår tid, er det lett å se for seg at relevansen til Europarådet blir mindre.
En rett til et levelig miljø
Norske politikere har i nyere tid vært tilbakeholdne med å åpne for nye menneskerettskonvensjoner, kanskje særlig når det gjelder den pågående diskusjonen om Europarådet skal anerkjenne en rett til et levelig miljø.
Men Norge har allerede forpliktet seg til å beskytte denne i Grunnloven § 112, og under Europarådet har det i flere tiår blitt drøftet om også Europarådet bør anerkjenne denne rettigheten. Etter NIMs syn vil det være en naturlig, men viktig, forlengelse av eksisterende arbeid at medlemslandene på Island blir enige om å starte forhandlingene om en tilleggsprotokoll til EMK om en rett til et levelig miljø. Dette vil ikke fortrenge eksisterende vern under EMK mot miljøendringer, men kunne styrke det.
For til syvende og sist må man stille seg spørsmålet: Hva er egentlig den største utfordringen mot menneskerettighetene? På utfordring fra NIM svarte statsminister Jonas Gahr Støre i våres at den største menneskerettsutfordringen mot menneskerettighetene og demokrati var å tro at vi er i mål, og ikke kan bli bedre. Toppmøtet er en unik mulighet til å både slutte opp om og styrke EMD og Europarådet, og sikre godt nok vern mot nye menneskerettslige utordringer. Med slike grep kan Europarådet fortsette å være en robust institusjon for fred, menneskerettigheter, rettstat og demokrati for oss 675 millioner rådet beskytter. Kanskje 17. mai kan bli en merkedag også for Europarådet.
Denne artikkelen er skrevet av vår praktikant Sigurd Dyvik Vasseljen.
De offentlige folkebibliotekene er en viktig arena for opplysning, utdanning og debatt, hvor man i tillegg til å låne bøker, kan være med på foredrag, debatter og panelsamtaler. På denne måten bidrar bibliotekene til å fremme ytringsfriheten til de som ytrer seg, og informasjonsfriheten til de som hører på. Men hva skal folkebibliotekene gjøre når kontroversielle grupper ønsker å bruke bibliotekets lokaler til å fremme det mange vil hevde er farlig og samfunnsskadelig tankegods?
Dette spørsmålet ble nylig tema da Deichmanske Bjørvika avslo å låne ut et av bibliotekets møterom til forlaget Legatum Publishing. Forlaget hadde planlagt en pressekonferanse om lanseringen av boken Dere skal ikke erstatte oss! av den franske forfatteren Renaud Camus. Under pressekonferansen skulle det være et intervju med Camus, som skulle delta digitalt, og deltakere skulle ifølge forlaget kunne stille kritiske spørsmål. Biblioteksjefen i Oslo begrunnet avslaget med at arrangementet ikke kunne tilpasses øvrig virksomhet på biblioteket, på grunn av en varslet motdemonstrasjon som krevde tilstedeværelse av politi og annet sikkerhetspersonell.
Saken om Deichmanske Bjørvika og lignende saker reiser flere spørsmål knyttet til ytrings- og informasjonsfriheten. Et sentralt spørsmål er om folkebibliotekene har en plikt til å låne ut sine lokaler til alle som ønsker å avholde et arrangement, uavhengig av tema og opplegg for arrangementet. Andre spørsmål er hvem som kan beslutte at lokalene ikke skal lånes ut, hvordan slike beslutninger kan begrunnes, og hvordan vurderingene kan påvirkes av andre som vil forhindre at en kontroversiell gruppe får et publikum.
Folkebibliotekene skal bidra til å fremme ytringsfriheten
Grunnloven § 100 bestemmer at vi skal ha ytringsfrihet. Etter den såkalte infrastrukturbestemmelsen i Grunnloven § 100 sjette ledd har statens myndigheter en plikt til «å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Denne plikten ivaretas blant annet gjennom de offentlige folkebibliotekene.
Folkebibliotekenes virksomhet reguleres av folkebibliotekloven av 1985. Målsettingen med folkebibliotekene er etter lovens § 1 første ledd «å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet». Andre ledd bestemmer at folkebibliotekene «skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Bestemmelsen understreker at folkebibliotekene skal bidra til å fremme ytringsfriheten, i henhold til statens plikt til å «legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale», som det heter i Grunnloven § 100 sjette ledd. Bibliotekene ivaretar dette formålet ved selv å arrangere foredrag, møter, debatter og lignende, og ved å tilby leie eller lån av lokalene til andre. Gjennom sin særlige rolle etter Grunnloven og folkebibliotekloven, ligger det andre føringer på folkebibliotekene enn på private arrangører og tilbydere av lokaler. Men innebærer denne rollen at folkebibliotekene må tillate ethvert arrangement i sine lokaler?
Folkebibliotekene skal være uavhengige
Folkebibliotekloven § 1 andre ledd bestemmer at folkebibliotekene skal være en «uavhengig møteplass». Dette innebærer at bibliotekene ikke kan instrueres av myndighetene. Folkebibliotekene styres av biblioteksjefene, som fatter selvstendige beslutninger om hvordan virksomheten i bibliotekene legges opp. Dette er viktig for å sikre at bibliotekene er en demokratisk arena og tilgjengelig for alle, uavhengig av politisk ståsted, religion og sosial bakgrunn. Hverken staten eller kommunen kan pålegge eller påvirke biblioteksjefen til ikke å låne ut bibliotekets lokaler til et planlagt arrangement, for eksempel fordi innholdet i arrangementet strider mot kommunens verdisyn.
Folkebibliotekene skal være en arena for offentlig samtale og debatt
Selv om folkebibliotekene er uavhengige og styres av biblioteksjefen, står ikke biblioteksjefen helt fritt til å nekte å låne ut bibliotekets lokaler. Biblioteksjefens beslutninger må oppfylle kravet om at folkebibliotekene skal være en «arena for offentlig samtale og debatt», jf. folkebibliotekloven § 1 andre ledd.
Det nærmere innholdet i dette kravet er behandlet av Sivilombudet i en uttalelse fra 2016. I denne saken hadde organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) fått avslag på en søknad om leie av lokaler i Kristiansand folkebibliotek. Begrunnelsen for biblioteksjefens avslag var at SIANs formål ikke var i samsvar med verdiene til Kristiansand kommune og folkebibliotek. Sivilombudet fant denne begrunnelsen utilstrekkelig, og ba biblioteksjefen vurdere SIANs søknad på nytt.
Sivilombudet skriver at folkebibliotekloven § 1 andre ledd innebærer at bibliotekene har en plikt til å legge til rette for at ulike stemmer i den offentlige samtale og debatt kan bruke biblioteklokalene til å fremme sine ytringer. Samtidig skal ikke bibliotekene alene oppfylle plikten til infrastruktur i Grunnloven § 100 sjette ledd. Folkebibliotekene skal bidra til å fremme ytringsfriheten, men skal også være et sted for alle. Den som ønsker å leie lokalene har ikke et krav på å bruke lokalene til å ytre seg på den måten vedkommende selv ønsker. Bibliotekene må foreta en forsvarlig avveining av de motstående hensynene.
Biblioteksjefen kan i utgangspunktet ikke avslå en søknad om leie alene med den begrunnelse at leietakers formål ikke er i tråd med kommunens eller folkebibliotekets verdier. Alle lovlige ytringer må slippe til, også de som oppleves krenkende av andre.
Hvordan det planlagte arrangementet skal gjennomføres har imidlertid bibliotekene en innvirkning på. Sivilombudet understreker at biblioteket i dette spørsmålet har et betydelig rom for skjønn. Biblioteket kan legge vekt på om lokalene er egnet til arrangementet, og i hvilken grad arrangementet kan tilpasses øvrig virksomhet på biblioteket. Spesielt må biblioteket kunne legge vekt på om arrangementet er egnet til å bidra til en offentlig samtale og debatt, og at formålet ikke er å befeste ensidige synspunkter for å rekruttere nye meningsfeller. Sivilombudet understreker likevel at bibliotekets vurderinger må bygge på saklige hensyn, og ikke innebære usaklig forskjellsbehandling ut fra for eksempel verdisyn.
Motdemonstrasjoner og «heckler’s veto»
Kontroversielle grupper blir ofte møtt med motdemonstrasjoner når de ønsker å ytre seg i det offentlige rom. Når en biblioteksjef vurderer om et planlagt arrangement lar seg tilpasse den øvrige virksomheten på biblioteket, vil slike motdemonstrasjoner påvirke vurderingen. I saken om Deichmanske Bjørvika ble pressekonferansen avlyst med den begrunnelse at varslede motdemonstrasjoner ville få for store konsekvenser for andre brukere av biblioteket. Det var med andre ord ikke innholdet eller opplegget i det planlagte arrangementet som førte til avlysningen, men at motdemonstrasjonen, slik biblioteksjefen vurderte den, ville skape en uholdbar situasjon for de andre brukerne av biblioteket.
Ytringsfriheten innebærer at man har rett til å demonstrere mot andres ytringer. En motdemonstrasjon er slik sett en lovlig ytring mot en annens lovlige ytring. Men hvis motdemonstrasjonen går ut på å forsøke å hindre at den kontroversielle ytringen når frem til et publikum, typisk ved å overdøve ytringen, reiser motdemonstrasjoner noen særlige problemer. Denne måten å opptre på kalles gjerne «heckling», og er en ytringsform der man krever ytringsfrihet for seg selv, samtidig som man søker å hindre at andre har den samme friheten. Dessuten vil «hecklingen» ikke bare hindre den som ønsker å ytre seg, men også de som vil høre ytringen og selv ta stilling til innholdet av den. Dette fenomenet omtales ofte som «heckler’s veto», ved at «heckleren» utøver en form for veto på hvilke ytringer som skal komme frem, og hvilke som skal overdøves. En slik utøvelse av ytringsfriheten på bekostning av andres ytrings- og informasjonsfrihet forhindrer den meningsbrytningen som ytringsfriheten skal sørge for. Denne ytringsformen er derfor lite forenlig med et rettsstatlig demokrati. Bibliotekene bør vurdere hvordan de kan sikre flere kryssende hensyn i slike situasjoner, slik at de er forberedt dersom noe lignende skulle skje igjen. En måte å minske de problemene motdemonstrasjoner skaper for andre bibliotekbrukere, kan for eksempel være å sikre seg tilgang på tilleggslokaler.
Oppsummering
Folkebibliotekene skal bidra til å fremme ytringsfriheten ved å legge til rette for at den som ønsker det kan bruke bibliotekets lokaler til å ytre seg og la seg informere. De skiller seg fra andre offentlige rom som torg, plasser og gater ved at vi borgere ikke har noe ubetinget krav på å låne lokalene. Det er biblioteksjefen som avgjør hvilke arrangementer som skal avholdes i bibliotekets lokaler. I disse avgjørelsene er vedkommende uavhengig, og skal ikke instrueres eller påvirkes av myndighetene eller andre. Bibliotekets avslag kan ikke begrunnes alene i formålet eller verdisynet til den som ønsker å låne lokalene, men biblioteket har betydelig innflytelse på opplegget for det planlagte arrangementet. Biblioteket må likevel ha saklig grunn til å nekte å låne ut lokalene, og kan heller ikke forskjellsbehandle ut fra for eksempel verdisyn. At arrangementet ikke kan tilpasses andres bruk av biblioteket vil være en saklig grunn til avslag, men det er viktig å unngå at motdemonstrasjoner kan brukes for å presse bibliotekene til å avlyse arrangementer.
Prosjektet består av en intervjuundersøkelse med personer med rusavhengighet og noen representanter fra det offentlige tjenesteapparatet. Undersøkelsen resulterte i en rapport som ble utgitt februar 2024.
Formålet med prosjektet er å få førstehåndserfaringer fra personer med rusavhengighet om hvordan de opplever møtet med offentlige tjenester og samfunnet for øvrig. Prosjektet bygger videre på NIMs rapport «Rus og menneskerettigheter» fra september 2022.
NIM har avgitt høring til Maktmiddelutvalgets utredning om politiets bruk av maktmidler. I dette høringssvaret har NIM valgt ut enkelte temaer som reiser menneskerettslige spørsmål, deriblant tiltak som bidrar til oppfyllelsen av menneskerettighetene i praksis gjennom ulike virkemidler, slik som presis og klar lovregulering. Høringssvaret er ikke uttømmende.
Høringssvaret går blant annet særlig inn på disse områdene:
maktbruk mot barn
maktbruk mot sårbare personer
spyttbeskytter
Les også vårt tidligere skriftlige innspill om temaet:
NIMs høringsuttalelse - Politiets bruk av maktmidler (pdf)