Aktuelle kompetansemål

Menneskerettigheter i Norge – da og nå: Kompetansemål Aktuelle kompetansemål etter 10. årstrinn i samfunnsfag Gjere greie for hovudprinsippa i FN-pakta, FNs menneskerettserklæring og sentrale FN-konvensjonar, mellom anna ILO-konvensjonen om urfolks rettar, vise korleis dei kjem til syne i lovgjeving, og drøfte konsekvensar av brot på menneskerettar. Aktuelle kompetansemål etter 10. årstrinn i KRLE Drøfte […]

Menneskerettigheter i Norge – da og nå: Kompetansemål

Aktuelle kompetansemål etter 10. årstrinn i samfunnsfag

Gjere greie for hovudprinsippa i FN-pakta, FNs menneskerettserklæring og sentrale FN-konvensjonar, mellom anna ILO-konvensjonen om urfolks rettar, vise korleis dei kjem til syne i lovgjeving, og drøfte konsekvensar av brot på menneskerettar.

Aktuelle kompetansemål etter 10. årstrinn i KRLE

Drøfte etiske spørsmål knyttet til menneskeverd og menneskerettigheter, likeverd og likestilling, blant annet ved å ta utgangspunkt i kjente forbilder.

Drøfte verdivalg og aktuelle temaer i samfunnet lokalt og globalt: sosialt og økologisk ansvar, teknologiske utfordringer, fredsarbeid og demokrati.

Aktuelle kompetansemål etter Vg1/Vg2 i Samfunnsfag

Politikk og demokrati: diskutere samanhengar mellom styreform, rettsstat og menneskerettar.

Internasjonale forhold: finne døme på ulike typar konfliktar og menneskerettsbrot og drøfte kva FN og andre internasjonale aktørar kan gjere.

Aktuelle kompetansemål etter Vg3 i historie, samisk plan, fellesfag i studieforberedende utdanningsprogram (HIS2-02)

Drøfte hvordan historie er blitt brukt og brukes i politiske sammenhenger.

Gi eksempler på og drøfte hvordan utstillinger, minnesmerker, minnedager eller markeringen av bestemte historiske hendelser har betydning for nåtiden.

Aktuelle kompetansemål etter Vg2 i politikk, individ og samfunn (POS1-02)

Velferdsstat og menneskerettigheter

  • Beskrive menneskerettighetssituasjonen i Norge og drøfte utfordringer som myndighetene og frivillige organisasjoner har i arbeidet med å fremme menneskerettighetene.
  • Vurdere egne muligheter til å fremme menneskerettigheter.

Internasjonale samarbeidsforhold og konflikter

  • Gjøre rede for regionale og globale samarbeidsformer.

Menneskerettighetenes verdigrunnlag

  • Forklare begrepet menneskerettigheter og gjøre rede for hovedlinjer i utviklingen av menneskerettighetene
  • Forklare forskjellen på erklæring og konvensjon og gjøre rede for sentrale menneskerettighetserklæringer og konvensjoner.
  • Diskutere hva menneskerettigheter innebærer som juridiske og etiske normer i hverdagslivet.

Menneskerettighetene i politisk praksis

  • Gi eksempler på brudd på sivile og politiske rettigheter og på sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter i forskjellige deler av verden, og analysere årsaker til bruddene.
  • Gjøre rede for organer som forvalter og håndhever menneskerettighetene og drøfte tiltak som fremmer menneskerettigheter.
  • Vurdere menneskerettighetenes rolle i internasjonal politikk.

VALGFAG:
Demokrati i praksis (DIP1-01):

  • Demokrati: gjøre rede for menneskerettigheter og grunnleggende demokratiske verdier
  • Medvirkning: identifisere brudd på menneskerettigheter og bruke ulike metoder og kanaler for å protestere mot dem.

Aktuelle kompetansemål etter Vg2Vg3 i rettslære (RTL1-03)

Forklare kva som ligg i omgrepet menneskerettar.

Reflektere over dei etiske og historiske sidene ved rettsreglar.

Gjere greie for reglane om trusfridom og ytringsfridom som følgjer av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Oppdatert 15.11.2018
Publisert Sist oppdatert

Positivt at nytt pågripelsesgrunnlag i utlendingssaker ikke omfatter barn

I regjeringens forslag til endringer i utlendingsloven, som skal behandles i Stortinget før jul, er det foreslått en ny bestemmelse som utvider muligheten for pågripelse ved innreisekontroll. NIM er positive til at den nye pågripelseshjemmelen ikke omfatter barn og barnefamilier.

Regjeringen sendte høsten 2017 ut et høringsbrev om endringer i utlendingsloven som skulle gi grunnlag for pågripelse i inntil 24 timer i forbindelse med innreisekontroll, for å kunne avklare om personen skulle bortvises eller utvises. Lovforslaget omfattet også barn og barnefamilier.

NIM hadde ingen bemerkninger til forslaget hva gjaldt pågripelse av voksne. NIM stilte seg imidlertid kritisk til at forslaget også gjaldt barn og barnefamilier. NIM var særlig betenkt over at departementet i høringsnotatet synes å oppstille en presumsjon for forholdsmessighet i denne type saker, og at det burde komme klarere frem at man må foreta individuelle vurderinger. En konkret og individuell vurdering av barnets beste i hver enkelt sak forutsettes både i Grunnloven § 104 og i barnekonvensjonen artikkel 3. NIM understreket også at barnekonvensjonen, slik denne er tolket i Høyesteretts praksis, tilsier at pågripelse av barn må være «særlig påkrevd». NIM fremhevet videre at Den europeiske menneskerettsdomstolen har lagt vekt på om det foreligger unndragelsesfare i vurderingen av om det er forholdsmessig å fengsle barn. NIM mente derfor at den høye terskelen for frihetsberøvelse av barn burde komme tydeligere frem i forarbeidene, og anbefalte at det burde presiseres at pågripelse av barn og barnefamilier må være særlig påkrevd, og at det i den forbindelse må gjøres en individuell vurdering av hensynet til barnets beste.

Også Barneombudet stilte seg også kritisk til forslaget, og anbefalte at lovforslaget ikke burde omfatte barn og barnefamilier.

I lovproposisjonen til Stortinget 21. september i år, endret departementet forslaget slik at det likevel ikke skal få anvendelse for barn og barnefamilier. NIM ser det som positivt at regjeringen dermed ikke foreslår et nytt pågripelsesgrunnlag for barn og barnefamilier. Dette er også mer i tråd med anbefalingene i New York-erklæringen om flyktninger og migranter, og en generell kommentar fra FNs barnekomité fra 2017.

De strenge vilkårene for pågripelse og fengsling av barn reflekteres også i Høyesteretts praksis om fengsling av barn i forbindelse med straffeforfølgning. I en kjennelse av 24. august 2018 opphevet Høyesterett en lagmannsrettskjennelse i en fengslingssak fordi lagmannsretten syntes å ha likestilt barn med voksne i vurderingen av om fortsatt fengsling ville være forholdsmessig. Høyesterett anså dette som en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for lagmannsrettens resultat om at barnet fortsatt kunne holdes fengslet.

NIMs høringsuttalelse til lovforslaget om nytt pågripelsesgrunnlag i utlendingsloven kan du lese her. Lovforslaget til Stortinget kan du lese her.

Publisert Sist oppdatert

Supplerende rapport til høringen av Norges 23./24. periodiske rapport til FNs rasediskrimineringskomité (CERD)

NIM-IR-2018-009
Supplementary information from the Norwegian National Human Rights Institution to the UN Committee on the Elimination of Racial Discrimination / CERD in relation to the hearing of the 23 / 24 th periodic report of Norway on 5-6 December 2018 (pdf) 879.60 KB

De temaer som tas opp er hatprat og hatkriminalitet, diskriminering av minoriteter på bolig og arbeidsmarkedet, utfordringer for ulike nasjonale minoriteter, samenes rettigheter, diskriminering av skolebarn med samisk og/eller minoritetsbakgrunn og enslige mindreårige asylsøkere.

NIM har sendt inn sin supplerende rapport til rasediskrimineringskomiteen (CERD) før høring av Norge 5-6. desember 2018. Du finner rapporten ved å følge lenken øverst på siden.

Publisert Sist oppdatert

Ny dom oppsummerer EMDs vilkår for tvangsadopsjon

Høyesterett avsa i september i år dom i en barnevernssak som oppsummerer EMDs vilkår for tvangsadopsjon i barnevernssaker. Saken gjaldt spørsmål om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon mot foreldrenes vilje av en fem år gammel gutt. Det avgjørende spørsmålet var om adopsjon var til barnets beste.

Gutten hadde umiddelbart etter fødselen blitt plassert i beredskapshjem og ble deretter plassert i fosterhjem etter at han hadde fylt ett år.  Foreldrene bestred ikke at de ikke kunne ha den daglige omsorgen for gutten, men motsatte seg adopsjon. Det avgjørende spørsmålet i saken var om adopsjon var til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-20 tredje ledd bokstav b.

Høyesterett har tidligere, med grunnlag i EMDs praksis, uttalt at kravet om at adopsjon må være til barnets beste suppleres av et krav om at det må foreligge «særlig tungtveiende grunner».

I denne saken viste Høyesterett til de nyeste dommene EMD har avsagt mot Norge, og gjennomgikk, med utgangspunkt i saken Mohamed Hasan v. Norge, de generelle prinsippene EMD legger til grunn i saker om omsorgsovertakelse og adopsjon. Saken gir derfor en god oversikt over de grunnleggende rettssetningene EMD har oppstilt for denne typen saker. Høyesterett la til grunn at den nyere rettspraksisen fra EMD ikke tilsa noen endringer i kravet om at det må foreligge «særlig tungtveiende grunner» for å tillate adopsjon. Høyesterett presiserte videre vurderingstemaet i adopsjonssaker slik:

«Barnets beste er det viktigste og mest tungtveiende hensynet ved avgjørelsen av adopsjonsspørsmålet. Fordi adopsjon er et særlig inngripende og irreversibelt tiltak må det – på barnets hånd – foreligge særlig tungtveiende grunner som tilsier adopsjon. Disse grunnene må særlig holdes opp mot konsekvensene adopsjon i det konkrete tilfellet innebærer for barnets kontakt med sine biologiske foreldre. Hvor det har vært lite eller ingen kontakt mellom foreldre og barn, vil hensynet til beskyttelse av deres familieliv veie mindre enn hvor det har vært etablert et mer normalt familieliv.»

Etter en konkret helhetsvurdering kom Høyesterett til at adopsjon ville føre til en mer stabil og normal situasjon for gutten og ivareta hans behov for trygghet. Samlet sett forelå det særlige tungtveiende grunner som tilsa at adopsjon var klart bedre for gutten enn en fortsatt og langvarig fosterhjemsplassering. Vilkårene for adopsjon var derfor oppfylt.

Et grunnleggende prinsipp som også kunne vært nevnt i Høyesteretts gjennomgang av EMDs praksis, er at barnevernstiltak i utgangspunktet skal være midlertidige, og at alle barnevernstiltak skal gjennomføres med den målsetning om å gjenforene biologiske foreldre og barn. Dette hensynet er et grunnleggende prinsipp i EMDs praksis, og nevnes også i Mohamed Hasan v. Norge.

Publisert Sist oppdatert

Høyesterett klargjør vekten av FNs barnekomités generelle kommentarer

Hvilken vekt norske domstoler skal legge på generelle kommentarer fra FNs barnekomité ved tolkning av FNs barnekonvensjon har vært litt uklart. Dette avklarer Høyesterett i en ny dom av 30. oktober i år.

Saken gjaldt straffeutmåling for seksuell omgang med barn under 16 år. En 20 år gammel mann var domfelt for to tilfeller av seksuell omgang med barn under 16 år. Han var tidligere, som 15 åring, domfelt for to tilfeller av seksuell omgang med barn under 14 år.

Etter straffeloven anses slike tidligere domfellelser normalt som straffeskjerpende omstendigheter i straffeutmålingen.

Problemstillingen for Høyesterett var om domfellelser fra tiden før noen fyller 18 år, kan tas i betraktning i skjerpende retning i en straffesak begått etter at vedkommende fylte 18 år. Den aktualiserte spørsmålet om barnekonvensjonens betydning: Er konvensjonen til hinder for at det kan føres bevis for tidligere domfellelser for straffbare forhold begått mens siktede var barn?

Det følger av barnekonvensjonen artikkel 40 at et barn som har begått en straffbar handling har rett til at hans eller hennes privatliv respekteres fullt under hele straffesaksbehandlingen. FNs barnekomité har avgitt en generell kommentar om gjennomføringen av denne bestemmelsen. Men hvilken vekt har slike uttalelser fra konvensjonsorganene ved norske domstolers tolkning av konvensjonsforpliktelsene?

Dette har tidligere vært litt uklart når det gjelder barnekonvensjonen. Tidligere signaler i forarbeidene til endringer i barneloven, talte for at generelle kommentarer fra Barnekomiteen skulle tillegges «relativt stor vekt» ved tolkning og anvendelse av barnekonvensjonen.

Generelle kommentarer fra et annet viktig traktatorgan, FNs menneskerettskomité, skal etter Høyesteretts praksis tillegges «betydelig vekt» ved tolkning og anvendelse av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Denne nye dommen fra Høyesterett er derfor interessant, fordi Høyesterett her tydeliggjør at også generelle kommentarer fra FNs barnekomité skal tillegges «betydelig vekt». Høyesterett likestiller med andre ord generelle kommentarer fra FNs menneskerettskomité og FNs barnekomité.

Om en generell kommentar kan tillegges «betydelig vekt» ved konvensjonstolkningen beror imidlertid på hvor godt forankret de er i konvensjonsteksten. Det har også betydning om uttalelsen fra komiteen fremstår som en tolkning av konvensjonen, eller som en tilrådning om optimal praksis på konvensjonens område. Dette beror igjen på en konkret vurdering av de relevante delene av den generelle kommentaren. Høyesterett legger i denne saken til grunn at når Barnekomiteen bruker ord som «recommends» og «should», og de påberopte delene av kommentaren heller ikke har forankring i konvensjonens ordlyd, taler dette for at det er tale om en tilrådning om optimal praksis, og ikke en konvensjonstolkning.

Høyesterett kom derfor til at FNs barnekonvensjon ikke var til hinder for å legge vekt på straffbare forhold begått mens siktede var mindreårig i straffeutmålingen for senere liknende straffbare forhold begått etter siktede fylte 18 år. I denne konkrete saken, ble de tidligere straffbare forholdene etter en konkret vurdering likevel tillagt «svært liten vekt».

Du kan lese hele dommen her. Saken er også omtalt av Rett24.

Publisert Sist oppdatert

NIM kritisk til tolkningen av regelverk for våpeneksport

Borgerkrigen i Jemen har aktualisert spørsmålet om norsk våpeneksport. NIM mener at regjeringens tolkning av regelverket for eksportkontroll er problematisk med hensyn til de kravene som fremgår av Norges folkerettslige forpliktelser.

Det er allment kjent at det foregår brudd på menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett i borgerkrigen i Jemen. NIM mener at det fra et folkerettslig synspunkt kan se ut som om Norges gjennomføring av bl.a. FNs våpenhandel-traktat (ATT), når det gjelder eksport av våpen og ammunisjon til stater som kriger i Jemen, kan være mangelfull. Regjeringen sier i St. Meld. 19 (2017-2018) om eksport av forsvarsmateriell at det anses som tillatt etter det norske regelverket å eksportere våpen til parter i borgerkriger som støtter de lovlige myndighetene. NIM påpeker at FNs våpenhandel-traktat henviser til alle situasjoner som dekkes av internasjonal humanitær rett. Dette rettssystemet tar ikke hensyn til hvem som har «rett» i en væpnet konflikt. Begrensningene i ATT gjelder altså også eksport til de partene i en borgerkrig som befinner seg på «lovlig» side.

NIM påpeker også at det ikke er klart hva slags faktisk basis Utenriksdepartementet legger til grunn for vurderingene om eksport av våpen til partene i borgerkrigen i Jemen.

Videre mener NIM at eksport av forsvarsmateriell til land i den Saudi-ledede koalisjonen som deltar i borgerkrigen i Jemen, en koalisjon av land som fører krig på en særlig omstridt måte, vil kunne ha negative implikasjoner for Norges menneskerettslige omdømme.

Les hele vårt innspill her.

Publisert Sist oppdatert

Innspill til Meld. St. 19 (2017–2018) Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2017, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid

NIM-H-2018-019
Våpeneksport-3-nov-2018 (pdf) 289.80 KB
Til: Stortingets utenriks- og forsvarskomité

Borgerkrigen i Jemen har aktualisert spørsmålet om norsk våpeneksport. NIM mener at regjeringens tolkning av regelverket for eksportkontroll er problematisk med hensyn til de kravene som fremgår av Norges folkerettslige forpliktelser.

Publisert Sist oppdatert

Menneskerettspris til journalistene bak Tysfjord-sakene

Journalistene Harald Amdal, Eirik Linaker Berglund, Thor Harald Henriksen og Kenneth Hætta fikk i kveld Kulturdepartementets menneskerettspris for sitt arbeid med Tysfjord-sakene, der de avdekket mangeårige seksuelle overgrep i Tysfjord kommune.

I 2016 fortalte elleve kvinner og menn i VG om at de var blitt utsatt for seksuelle overgrep i kommunen. Oppslagene, som var et resultat av lang tids målrettet arbeid av journalistene, førte til at det på halvannet år ble avdekket 151 saker med 82 fornærmede og 92 mistenkte personer. 40 saker omhandlet seksuell omgang med barn under 14 år.

Juryen, der NIMs fagdirektør Laila Susanne Vars er medlem, mener at årets vinner skiller seg klart ut: «Saken får frem statens ansvar for å beskytte folks fysiske og psykiske integritet. Barns rettigheter og deres behov for beskyttelse har stått sentralt, sammen med retten til helsevern. Men saken omhandler også religionsfrihet, minoriteters rettigheter og beskyttelse mot overgrep utført av sårbare mot andre sårbare.»

Videre mener juryen at «saken har bidratt til å bryte en taushetskultur i det samiske miljøet, og til å få på plass framoverskuende og trygghetsskapende tiltak som involverer statlige, kommunale og samiske myndigheter og miljøer.».

–Den beste journalistikken er med på å avdekke maktstrukturer og stille spørsmål for de stemmeløse. Gode journalister som tør å stille de riktige spørsmålene, og som evner å formidle nyhetene på en måte som gjør at vi kan forstå. Denne prisen er med på å anerkjenne slik journalistikk, sa kulturminister Trine Skei Grande (V), som delte ut prisen til journalistene. Prisen ble delt ut under Norsk redaktørforenings høstmøte i Oslo.

NIM har også hatt fokus på tematikken i 2017 og 2018, noe som kommer frem i vår temarapport Vold og overgrep i samiske samfunn, der vi har flere anbefalinger om hvordan staten bedre kan ivareta den samiske voldsutsattes menneskerettigheter. Vårt mål med temarapporten var å å sette søkelys på en sentral menneskerettslig utfordring i Norge i dag, og å bidra til forebygging av brudd på menneskerettighetene ved å avklare myndighetenes menneskerettslige plikt til å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep for en særlig utsatt gruppe.

 

 

 

Publisert Sist oppdatert

Høringsuttalelse – Utredning om det strafferettslige diskrimineringsvernet

NIM-H-2018-018
NIM høringsuttalelse - det strafferettslige diskrimineringsvernet (01.11.2018) (pdf) 778.35 KB
Til: Justis- og beredskapsdepartementet

De temaer som tas opp er utvidelse av straffeloven § 185 til å inkludere kjønn, særpreg ved straffeloven § 185 og organisasjonsforbud.

Denne høringen angår et område hvor staten har et vidt skjønnsmessig handlingsrom innenfor de rammene som menneskerettighetene oppstiller, men det er positivt at disse problemstillingene gjøres til gjenstand for en høring. Flere av problemstillingene handler om å balansere ulike menneskerettigheter mot hverandre – for å finne en rimelig balanse mellom disse.

Mest relevant er diskrimineringsvernet eller personvernet (retten til privatliv) på den ene siden mot ytringsfriheten eller foreningsfriheten på den andre. Slike balanseringer kan være en sammensatt øvelse, men en øvelse der staten normalt vil ha en vid skjønnsmargin i sine vurderinger. Dette forutsetter imidlertid at vurderingene baserer seg på momenter fra relevant praksis på området, og veloverveide valg og begrunnelser.

Hvilke momenter staten ønsker å vektlegge mest innenfor dette skjønnsmessige handlingsrommet, er langt på vei et politisk spørsmål som faller utenfor NIMs mandat. På rettslig grunnlag mener NIM likevel det er viktig at de valg som gjøres, siden vektlegging i favør av en rettighet lett vil utgjøre et inngrep i en annen, baserer seg på fakta og grundige vurderinger. Utredningen gir flere gode utgangspunkter for slike valg. NIM mener likevel at myndighetene i høringsrunden burde gitt tydeligere uttrykk for hva de mener det er riktig å vektlegge – i tillegg til hvordan og hvorfor.

Behovet for en slik tydeliggjøring fremstår særlig påtrengende for spørsmålene om kjønn bør inkluderes som vernet grunnlag i straffeloven § 185 om hatefulle ytringer og om det bør innføres et forbud mot rasistiske organisasjoner. Etter NIMs vurdering er det i disse to spørsmålene at menneskerettigheter står klarest mot hverandre, og hvor behovet for en balansering gjør seg mest gjeldende. NIMs kommentarer knytter seg derfor primært til disse spørsmålene.

Les hele uttalelsen vår ved å følge lenken lenger oppe på siden. Alle våre høringsuttalelse finner du her.

Publisert Sist oppdatert

Ett år med Istanbulkonvensjonen!

I dag er det ett år siden Norge ratifiserte Istanbulkonvensjonen – en konvensjon om forebyggelse og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Konvensjonen representerer gullstandarden i hvordan bekjempe og forebygge vold og overgrep.

Hvorfor er denne konvensjonen viktig? Det er i hvert fall fem gode grunner:

For det første er vold og overgrep et alvorlig samfunnsproblem i Norge. Opptil 150 000 mennesker opplever vold i nære relasjoner hvert år. 10 % av 16-17-åringer opplyser om erfaring med vold fra foresatte. 20-30 % av alle drap i Norge hvert år er partnerdrap.

For det andre bygger Istanbulkonvensjonen bro over dette implementeringsgapet – det er stor forskjell på å ha rett og å få rett, og konvensjonen viser oss hvordan staten skal ivareta sine menneskerettslige forpliktelser overfor den voldsutsatte. Konvensjonen er derfor et svært viktig instrument for å bekjempe vold og overgrep i Norge.

For det tredje er konvensjonen en menneskerettslig nyvinning. Konvensjonen har en unik tilnærming til problematikken. Istanbulkonvensjonen reflekterer det vi kaller for «best practice». Den har tatt opp i seg hva som virker og har utelatt det som ikke virker. I tillegg er konvensjonen svært tydelig på hvordan staten skal utforme sin politikk på området – andre konvensjoner er ikke like eksplisitte i sin ordlyd. Staten må for eksempel sørge for nok krisesentre, tilgang til besøksforbud, et effektivt straffesystem osv.

Den fjerde grunnen er de tydelige forebyggingsforpliktelsene i konvensjonen. Den menneskerettslige beskyttelsen mot vold og overgrep følger av en rekke menneskerettskonvensjoner, som Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) eller FNs kvinnekonvensjon. Også i disse konvensjonene finnes forebyggingsforpliktelser, men de er enda mer konkret utformet i Istanbulkonvensjonen. Statene må blant annet sørge for holdningsskapende arbeid, lære barn om hvor grensene går for egen og andres kropp og seksualitet og, ikke minst, lære opp tjenesteapparatet (barnevern, skole, helsepersonell, politi osv.) i hvordan man kan oppdage vold og overgrep. Istanbulkonvensjonen er også tydeligere enn andre konvensjoner på at alle forebyggingstiltak må adressere sårbarhet hos den enkelte.

Den femte grunnen er rapporteringssystemets kraft. Norge er underlagt overvåkningsmekanismer både internt og eksternt. Konvensjonen krever at norske myndigheter må opprette et nasjonalt overvåkningsorgan, som skal sørge for koordinering, implementering, monitorering og evaluering av alle tiltak etter konvensjonen som må iverksettes for å forebygge og bekjempe vold og overgrep. En slik ransakelse av egen innsats skjerper staten. Eksternt er det GREVIO, konvensjonens eget internasjonale overvåkningsorgan, som skal se på om Norge gjennomfører konvensjonen på riktig måte. Også dette skjerper staten.

Konvensjonen representerer gullstandarden i hvordan bekjempe og forebygge vold og overgrep. Krisesentersekretariatet introduserte i dag ett (nytt) ord som oppsummerer konvensjonen, og som vi tiltrer i sin helhet og oppfordrer alle til å bruke mest mulig: BOFS – Beskyttelse, overvåkning, forebygging og straffeforfølgelse.

Publisert Sist oppdatert