Storbritannia dømt i EMD for ulovlig overvåking

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsa 13. september dom i saken Big Brother Watch og andre v. Storbritannia. EMD slår fast at deler av britiske overvåkningsprogrammer er menneskerettsstridige.

Overvåkningsprogrammene ble avslørt av Edward Snowden i 2013, og innebærer blant annet at britiske myndigheter kan overvåke og lagre internettrafikk, samt velge ut deler av datatrafikken for nærmere undersøkelser. Klagerne er organisasjoner og personer, som er enten journalister eller menneskerettsforkjempere, og som mener at deres aktiviteter er av en slik art at det er sannsynlig at britisk etterretning har overvåket kommunikasjonen deres.

Klagen til EMD gjaldt tre forskjellige overvåkningsregimer: bulkinnsamling av data, innsamling av kommunikasjonsdata fra tilbydere av kommunikasjonstjenester og deling av etterretning med utenlandske myndigheter.

EMD kom for det første til at bulkinnsamlingen av data var i strid med retten til privatliv i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Domstolen understreket at bulkinnsamling av data i seg selv ikke er menneskerettsstridig. Som hovedregel er det opp til medlemsstatene å beslutte hva slags overvåkning som er nødvendig for å beskytte nasjonal sikkerhet. Men stater som tillater slik overvåkning må sørge for at lovgivningen oppfyller visse krav for at rettsikkerheten til innbyggerne skal bli ivaretatt. Overvåkningen må ha hjemmel i lov, søke å oppnå et legitimt formål og være nødvendig .

I denne saken mente EMD at tilsynet med bulkinnsamlingen ikke var tilfredsstillende – ved at det ikke var tilstrekkelig uavhengig. Dette gjaldt særlig for utvelgelsen av hvem som skal overvåkes og hvordan man bestemte hvilke kommunikasjonsdata som skal undersøkes nærmere. Lovhjemmelen som tillater datainnsamlingen var derfor ikke i tråd med kvalitetskravet som EMD har oppstilt i tidligere saker, og overvåkningen var dermed heller ikke begrenset til det som var nødvendig.

EMD kom for det andre til at innsamling av kommunikasjonsdata fra tilbydere av kommunikasjonstjenester ikke oppfylte EU-rettens vilkår for slik overvåkning. Siden denne var gjennomført i britisk rett, og hadde forrang ved motstrid, hadde datainnsamlingen ikke tilstrekkelig hjemmel i lov slik EMK artikkel 8 krever.

Systemet med deling av etterretning med utenlandske myndigheter krenket imidlertid ikke EMK. Prosedyren hadde tilstrekkelig klar hjemmel i lov, og det var ikke bevist noen særlige svakheter eller misbruk av systemet.

En gruppe av klagerne hadde videre anført at regimene for både bulkinnsamlingen av data og innsamling av data fra tilbydere av kommunikasjonstjenester ikke sørget for tilstrekkelig beskyttelse av journalisters kilder eller materiale i samsvar med vernet av ytringsfriheten etter EMK artikkel 10. Angående bulkinnsamlingen uttrykte EMD bekymring for at det ikke var noen offentliggjorte retningslinjer for hvilket journalistisk materiale som kunne velges ut for å undersøkes eller for å beskytte konfidensielt materiale som hadde blitt valgt ut for undersøkelse. I lys av den potensielle nedkjølingseffekten («chilling effect») datainnsamlingen ville ha på pressefriheten dersom det festet seg en oppfatning om at journalisters kommunikasjon ikke var konfidensiell, mente EMD at innsamlingen var i strid med EMK artikkel 10.

EMD kom også til at innsamlingen av data fra tilbydere av kommunikasjonstjenester var i strid med artikkel 10. EMD la vekt på at beskyttelsesmekanismene kun kom til anvendelse der formålet med overvåkningen var å identifisere journalistenes kilder, og ikke i alle saker der myndighetene søkte innsyn i journalisters kommunikasjonsdata. Videre var det problematisk at innsynet ikke var begrenset til å gjelde for spesielt angitte formål, for eksempel bekjempelse av alvorlig kriminalitet.

Du kan lese avgjørelsen i sin helhet her. Dommen føyer seg inn i rekken av EMDs avgjørelser knyttet til overvåkningsprogrammer. I juni i år avgjorde EMD en sak om bulkinnsamling av data i Sverige, Centrum för Rättvisa v. Sverige, der domstolen kom til at innsamlingen ikke var i strid med EMK. Du kan lese NIMs sammendrag av denne avgjørelsen her.

NIM bekymret for tvangsbruk overfor personer med nedsatt funksjonsevne

Antall tilfeller med bruk av tvang er høyt, og er i noen tilfeller økende. Dette gjelder spesielt overfor personer med utviklingshemming. NIM er også bekymret for praktiseringen av vergemålsloven.

NIM møtte i dag FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) for å komme med utfyllende kommentarer til sitt skriftlige innspill fra tidligere i år. Møtet er en del av komiteens forberedelser til den formelle høringen og dialogen med Norge neste år.

NIM tok opp fire saker i dagens møte, fordelt på to temaer: praktisering av vergemålsloven og tvangsbruk overfor personer med nedsatt funksjonsevne. I forbindelse med praktisering av vergemålsloven pekte NIM på flere svakheter: Vergemålsloven er etter NIMs syn uklar når det gjelder den enkeltes rett til selvbestemmelse, f.eks. i saker der personen motsetter seg å bli satt under vergemål. Rapporter og studier indikerer også at opplæringen av verger er mangelfull, at en person kan være verge for altfor mange personer og at vergemålet ikke er godt nok tilpasset den enkeltes behov.

Når det gjelder tvangsbruk overfor personer med funksjonsnedsettelse, tok NIM opp tvangsbruk i psykisk helsevern, somatisk helsehjelp og eldre i sykehjem. Tallet for tilfeller der det brukes tvang er fortsatt høyt. Når det gjelder personer med utviklingshemming så har bruken av tvang faktisk økt. I tillegg påpekte NIM i sitt innlegg at vedtak om bruk av tvang i noen tilfeller mangler konkrete vurderinger av rettighetene til personer med utviklingshemming. For eldre i sykehjem viste en studie fra 2011-2012 utbredt bruk av tvang som var i strid med Pasientrettighetsloven.

Her finner du hele vårt muntlige innlegg til komiteen.

Les mer om forberedelsene til dagens møte her:

16. august 2018: NIM til FN-komité: Norge må svare om bruk av tvang overfor eldre og andre utsatte grupper

8. august 2018: Skriftlig innspill til pre-session – FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

Muntlig innlegg til formøte i FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

NIM-IR-2018-007

Innlegg i hovedmøte - CRPD (pdf) 115.81 KB

De saker som tas opp er praktiseringen av vergemålsloven og tvangsbruk overfor personer med funksjonsnedsettelse i psykisk helsevern, i somatisk helsehjelp og for eldre i sykehjem.

Komiteen var samlet 24. september 2018 til pre-session, der komiteen utarbeider saksliste eller «List of Issues» for sitt videre arbeid. NIM fikk anledning til ytterligere å kommentere og utdype sitt skriftlige innspill av 8. august 2018 til komiteen. Komiteen utarbeider på bakgrunn av innspillene fra frivillige organisasjoner og uavhengige institusjoner spørsmål til Norge. Norge vil senere bli bedt om å besvare komiteens spørsmål før den formelle høringen i 2019. Dagens møte er del av komiteens forberedelser til dens formelle høring og dialog med Norge neste år.

Du finner vårt muntlige innlegg ved å følge lenken/knappen over bildet på denne siden eller ved å trykke her.

NIM støtter flere av varslingsutvalgets forslag til forbedringer av varslingsinstituttet

Denne uken ga NIM innspill til Arbeids- og sosialdepartementets høring av NOU 2018: 6 Varsling – verdier og vern. Det er bra at varslingsreglene er blitt gjort til gjenstand for en offentlig utredning. Et velfungerende varslingsinstitutt er viktig for å forvalte samfunnets ressurser og for oppfyllelsen av flere av hensynene bak ytringsfriheten. NIM har i […]

Denne uken ga NIM innspill til Arbeids- og sosialdepartementets høring av NOU 2018: 6 Varsling – verdier og vern. Det er bra at varslingsreglene er blitt gjort til gjenstand for en offentlig utredning. Et velfungerende varslingsinstitutt er viktig for å forvalte samfunnets ressurser og for oppfyllelsen av flere av hensynene bak ytringsfriheten.

NIM har i sine siste to årsmeldinger påpekt at dagens lovregulering av varslingsinstituttet synes ha et forbedringspotensial hva gjelder formålet om å styrke ytringsfriheten i arbeidsforhold. Fra flere hold er det tatt til orde for at dagens regulering i arbeidsmiljøloven oppleves som uklar og vanskelig å forholde seg til – noe som kan føre til at reglene kan virke mot sin hensikt, og heller hemmer istedenfor fremmer varsling og ytringsfrihet.

NIM støtter flere av varslingsutvalgets forslag for hvordan disse utfordringene kan imøtegås, både når det kommer til endringer i arbeidsmiljøloven, opprettelsen av et eget «varslingsombud» og behovet for opplæringstiltak.

I tillegg mener NIM at en egen varslingslov og dens virkeområde snarlig bør utredes. Slik blant annet #metoo-kampanjen har belyst, er ubalanserte maktkonstellasjoner og maktmisbruk ikke fenomener som bare finnes i arbeidslivet. Dette skaper også utfordringer i for eksempel organisasjonslivet eller for elever/studenter i skole/utdanningssituasjon. NIM tror ensartede regler kan ha positive effekter også på slike områder som er mindre regulert enn arbeidslivet, samtidig som en egen lov kan ha en generell symbolverdi og bidra til økt kunnskap om de hensyn som må veies mot hverandre i en varslingssituasjon.

Les høringsuttalelsen her.

Politisk diskriminering begått av private – et lovtomt rom?

Det er en menneskerettighet at offentlige myndigheter ikke har lov til å diskriminere oss på grunnlag av vårt politiske syn. Men hvordan stiller det seg når det er private som står for diskrimineringen?

Problemstillingen ble nylig illustrert da en kafé i Oslo ga uttrykk for at personer som hadde tenkt til å stemme på det svenske partiet Sverigedemokraterna burde holde seg unna. Man kan tenke seg flere situasjoner der lignende spørsmål kan oppstå: Kan en arbeidsgiver la være å ansette en person fordi vedkommende stemmer på et bestemt parti? Eller kan en huseier la være å leie ut boligen sin av samme grunn?

Hva sier loven om politisk diskriminering i private forhold?

Først av alt er det viktig å understreke at det juridiske diskrimineringsbegrepet ikke nødvendigvis er helt identisk med hvordan man forstår «diskriminering» i dagligspråket. I juridisk forstand er det vanlig å definere diskriminering som usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling som skjer på grunnlag av et bestemt kjennetegn ved en person. Disse kjennetegnene, som kalles for diskrimineringsgrunnlag, er gjerne listet opp i diskrimineringsforbudene. Det vil si at dersom politisk syn ikke er nevnt som et diskrimineringsgrunnlag i en lovbestemmelse, så vil det heller ikke være diskriminering etter den aktuelle regelen å forskjellsbehandle på politisk grunnlag.

I Norge er noen former for diskriminering straffbart etter straffeloven § 186. Bestemmelsen sier at man straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder hvis man i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på grunn av at personen for eksempel har en bestemt hudfarge, religion eller homofil orientering. I den mye omtalte «frisør-saken», der en frisør ble dømt for å ha nektet å klippe håret til en kvinne som bar hijab, var det denne bestemmelsen hun ble dømt etter. Politisk syn er imidlertid ikke et diskrimineringsgrunnlag etter § 186, og derfor ville for eksempel ikke frisøren blitt dømt dersom hun avviste en kunde fordi vedkommende hadde en bestemt politisk tilhørighet. Selv om noen mener at hijab er et politisk symbol, så har Høyesterett konkludert med at plagget, selv om det eventuelt kan ha en annen symbolverdi i tillegg, er et religiøst symbol.

Ved siden av straffelovgivningen har vi også en egen likestillings- og diskrimineringslov. Loven blir håndhevet av Diskrimineringsnemnda, som behandler klager fra private parter. Nemnda kan påpeke brudd og eventuelt ilegge oppreisning eller erstatning. Loven er videre enn straffeloven § 186, i den forstand at den inneholder flere diskrimineringsgrunnlag (se § 6). Blant annet er det ulovlig å diskriminere på grunnlag av kjønn og alder. Men heller ikke her er politisk syn listet opp som diskrimineringsgrunnlag.

Dette betyr med andre ord at den omtalte kaféen i Oslo ikke har brutt loven, noe også Likestillings- og diskrimineringsombudet har konkludert med. Men om kaféen, en huseier, den lokale fotballklubben eller andre diskriminerer på grunnlag av for eksempel etnisitet, kjønn eller alder, vil det være ulovlig, nettopp fordi disse diskrimineringsgrunnlagene er nevnt i loven.

På ett område er allikevel diskriminering på politisk grunnlag forbudt, nemlig i arbeidsforhold. Dette er regulert av arbeidsmiljøloven kapittel 13.

Hva sier menneskerettighetene om politisk diskriminering i private forhold?

Når regelverket i all hovedsak ikke forbyr privat diskriminering på grunnlag av politisk syn, er det fra et menneskerettslig ståsted naturlig å spørre seg om dette er i tråd med menneskerettighetene. Formulert litt mer presist er spørsmålet om menneskerettighetene forplikter statene til å forby politisk diskriminering i private forhold.

Utgangspunktet er at menneskerettighetene i Grunnloven og internasjonale konvensjoner først og fremst setter grenser for hva offentlige myndigheter kan gjøre mot privatpersoner. Et offentlig legekontor kunne for eksempel åpenbart ikke satt opp et lignende skilt som det kaféen gjorde, det ville vært klart ulovlig.

Men menneskerettighetene pålegger også staten noen såkalte «positive forpliktelser», som gjør at myndighetene også må beskytte folk mot krenkelser fra andre private aktører. Staten må for eksempel forby tagging på andres hus for å beskytte huseierens eiendomsrett og forby voldsutøvelse for å beskytte folks integritet. Når det mer spesifikt gjelder den positive plikten til å beskytte mot diskriminering fra andre private, stiller dette seg litt ulikt for ulike grupper. Noen grupper, som etniske minoriteter, kvinner, personer med nedsatt funksjonsevne og arbeidstakere, nyter et særskilt vern fordi det er egne konvensjoner for disse gruppene.

For forskjellsbehandling på politisk grunnlag er spørsmålet mer tvilsomt. Politisk syn er riktig nok blant de opplistede diskrimineringsgrunnlagene i de sentrale menneskerettskonvensjonene, som for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 14. Men for det første er flere av de internasjonale diskrimineringsreglene det man kaller for «aksessoriske». Det vil si at de ikke er selvstendige diskrimineringsforbud som står på egne bein, men at de bare gjelder i sammenheng med andre rettigheter. For eksempel ville ikke EMK artikkel 14 kommet til anvendelse i kafé-saken, fordi det å handle kaffe ikke er noe som er vernet etter de andre reglene i EMK. For det andre vil det, i de tilfellene der artikkel 14 kommer til anvendelse i kombinasjon med en annen rettighet, være begrenset hvor langt konvensjonen pålegger myndighetene en bestemt regulering av rent private forhold. Illustrerende er en sak fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) mot Storbritannia, der EMD kom til at det ikke var en krenkelse av ytringsfriheten at et privat kjøpesenter nektet folk å dele ut flygeblader på senterets eiendom.

En annen konvensjon som forbyr diskriminering på grunnlag av blant annet politisk oppfatning er FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 26. Denne bestemmelsen er ikke aksessorisk, men står på egne bein, og har derfor et videre virkeområde enn EMK artikkel 14. NIM kjenner ikke til noen rettskilder som eksplisitt drøfter spørsmålet, men også her er det tvilsomt om bestemmelsen strekker så langt som til å forplikte staten til å beskytte mot forskjellsbehandling i rent private forhold.

Vi har for øvrig også et diskrimineringsforbud i Grunnloven § 98, men denne bestemmelsen er ganske åpent formulert og nevner ingen diskrimineringsgrunnlag eksplisitt. Grunnen er at man ønsket at det skulle forbli et politisk, snarere enn bare et rettslig spørsmål å bestemme hvor grensene skulle gå.

Stortinget kan forby private å diskriminere hverandre på politisk grunnlag

At menneskerettighetene ikke forplikter statene til å forby politisk diskriminering i private forhold, betyr at myndighetene ikke må gjøre dette. Men de kan gjøre det. Hvis våre folkevalgte reagerer på saker som kafé-tilfellet i Oslo, og ønsker å forby private å diskriminere hverandre på politisk grunnlag, er det opp til Stortinget som lovgiver å endre loven.

Det kan være verdt å nevne at Diskrimineringslovutvalget faktisk foreslo i 2009 at politisk syn skulle være et diskrimineringsgrunnlag. Dette ble ikke fulgt opp av Stortinget, verken da man vedtok diskrimineringslover i 2013 eller i 2017. Det er ut i fra lovforarbeidene vanskelig å se at spørsmålet ble drøftet i noen særlig grad, verken av departementet eller på Stortinget.

Høringsuttalelse til NOU 2018: 6 Varsling – verdier og vern

NIM-H-2018-013

NIM høringsuttalelse - NOU 2018 6 Varsling - verdier og vern (10.09.2018) (pdf) 805.16 KB

Til: Arbeids- og sosialdepartementet

NIM støtter flere av varslingsutvalgets forslag til forbedringer av varslingsinstituttet, både når det kommer til endringer i arbeidsmiljøloven, opprettelsen av et eget "varslingsombud" og behovet for opplæringstiltak.

Følgende punkter er fremhevet i NIMs høringsuttalelse:

Behovet for egen varslingslov og dens virkeområde bør snarlig utredes.
Forslaget om å utvide arbeidsmiljølovens formålsbestemmelse støttes.
Forslagene om å innta en henvisning til ytringsfriheten og om å ta ut begrepet «forsvarlig» støttes.
Opprettelsen av et eget «varslingsombud» (hvor vi mener rådgiverfunksjonen er viktigst) støttes.

NIM vurderer høringsnotater i lys av de rettslige skranker og føringer som følger av statens menneskerettslige forpliktelser etter Grunnloven og internasjonale konvensjoner. Det er ikke nødvendigvis vår oppgave å uttale oss om hensiktsmessigheten eller prioriteringen av virkemidler for å oppfylle nevnte forpliktelser. Enkelte virkemidler kan imidlertid være mer egnet enn andre for å sikre eller styrke menneskerettighetene. I denne høringen gjelder det virkemidler som kan bidra til å realisere ytringsfriheten i praksis.

Les hele høringsuttalelsen ved å følge lenken øverst på siden. Du kan også lese mer om dette i vårt nyhetsarkiv.

Høringsuttalelse til endringer i straffeloven

NIM-H-2018-012

NIM-uttalelse - Forslag til endringer i straffeloven mv. (oppfølgning etter ikraftsettelsen av straffeloven) (pdf) 856.68 KB

Til: Justis- og beredskapsdepartementet

NIM mener at forslaget fra Justis- og beredskapsdepartementet om endringer i straffeloven (oppfølging etter ikrafttredelsen av straffeloven) ikke byr på menneskerettslige utfordringer for Norge.

Justis- og beredskapsdepartementet sendte i mai 2018 forslag til endringer i straffeloven på høring. NIM mener forslaget ikke byr på menneskerettslige utfordringer for Norge. Når det gjelder forslaget om utskutt foreldelsesfrist for overtredelse av straffeloven § 304 om seksuell handling med barn under 16 år, mener NIM at en slik endring vil innebære en positiv styrking av barns rettssikkerhet. NIM utdyper i høringssvaret kort de menneskerettslige sidene ved dette forslaget.

Norge dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) avsa i dag dom i den fjerde av totalt ni barnevernssaker mot Norge. I denne saken mente EMD at norske myndigheter hadde handlet i strid med morens rett til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8.

EMD har med dette avgjort den fjerde av totalt ni norske barnevernssaker domstolen har til behandling. I de tre tidligere sakene ble staten frifunnet. En av disse – Strand Lobben saken, er klaget inn for EMDs storkammer og vil bli behandlet der 17. oktober i år.

Saken som ble avgjort i dag gjaldt en mor med en datter som ble akuttplassert i beredskapshjem med sperret adresse. Begrunnelsen var at det ble ansett som overveiende sannsynlig at jenta ville bli gjort utilgjengelig for barneverntjenesten når familien fikk vite om at det var fremmet sak om omsorgsovertakelse. Foreldrene fikk ett samvær á en time per uke under tilsyn. Barneverntjenesten fryktet etterhvert at barnet sto i fare for å bli bortført, og det ble derfor fattet et nytt akuttvedtak hvor barnet ble flyttet til nytt beredskapshjem, og foreldrenes samvær ble redusert til en gang i måneden under tilsyn. I fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse ble barnet plassert i fosterhjem på sperret adresse, og foreldrene ble gitt fire årlige samvær á en time under tilsyn. Foreldrene godtok omsorgsovertakelsen, men anla søksmål for tingretten knyttet til samværsspørsmålet. Tingretten besluttet at foreldrene ikke skulle ha samvær. Begrunnelsen for dette var at retten mente det forelå konkret og reell fare for at noen i mors familie ville bortføre barnet. Foreldrenes anke over tingrettens dom ble, etter flere runder i lagmannsretten og Høyesterett, forkastet.

EMD vurderte om lagmannsrettens siste avgjørelse om å nekte mor samvær med datteren var et brudd på hennes rett til familieliv etter EMK artikkel 8. EMD vurderte også om nektelse av samvær forhindrer barnets rett til å kjenne sin kulturelle bakgrunn.

Det å nekte en forelder samvær med sitt barn er et svært inngripende barnevernstiltak fordi det i realiteten bryter alle familiebånd. Slike barnevernstiltak er kun tillatt dersom det foreligger eksepsjonelle omstendigheter og tiltaket i hovedsak er motivert av hensyn til barnets beste. I slike saker foretar EMD normalt en mer inngående overprøving av de nasjonale vurderingene.

EMD mente at selve avgjørelsesprosessen i saken hadde vært tilfredsstillende, og at mors rettssikkerhet var godt ivaretatt. EMD mente også at lagmannsretten hadde foretatt en tilstrekkelig grundig vurdering i saken og at avgjørelsen var basert på det som ble ansett å være barnets beste.

Spørsmålet som gjensto var om lagmannsrettens tolkning og anvendelse av hensynet til barnets beste var i samsvar med EMDs praksis. I EMDs praksis er det et grunnleggende utgangspunkt at alle barnevernsvedtak skal anses som midlertidige tiltak, som skal avsluttes så snart forholdene tillater det. Videre har staten en positiv plikt til å iverksette tiltak for å gjenforene familien så snart som mulig. EMD fremhevet at den norske avgjørelsen medførte en fare for at datteren helt ville miste kontakten med sin mor, og var kritisk til at den ikke eksplisitt nevnte at mor og barn ikke hadde sett hverandre på tre år. Lagmannsrettens vurdering fremsto heller ikke innrettet på å gjenforene mor og barn eller å legge til rette for dette. EMD mente derfor det var en risiko for at barnet helt ville miste kontakten med sin mor. Det følger av EMDs praksis at nasjonale domstoler også må vurdere de langsiktige konsekvensene av å skille et barn fra sine biologiske foreldre, og at dette ikke minst gjelder i tilfeller hvor en slik adskillelse også kan føre til at barnet fremmedgjøres fra sin kulturelle identitet.

EMD mente at de negative langsiktige konsekvensene som kunne oppstå ved at mor og barn helt mistet kontakt, og statens positive plikt til å tilrettelegge for en gjenforening, ikke var tillagt tilstrekkelig vekt i lagmannsrettens helhetsvurdering. Morens rettigheter etter EMK artikkel 8 var derfor brutt.

Dommen illustrerer at dersom staten skal gjøre inngrep i borgernes rettigheter, må dette være begrunnet i relevante momenter som følger av EMDs praksis.

NIM med personvern-innspill til Regjeringen

Hvordan står det til med personvernet i Norge? Det skal en personvernkommisjon få i oppdrag av Regjeringen å vurdere. Her er noen spørsmål NIM mener kommisjonen bør se nærmere på.

Regjeringen varslet i sin politiske plattform at den skal sette ned en personvernkommisjon som skal vurdere personvernets stilling i Norge. I sommer ble allmenheten invitert til å komme med innspill til utformingen av kommisjonens mandat, og NIM leverte en høringsuttalelse i slutten av august.

NIM er positive til at Regjeringen skal opprette en personvernkommisjon. Personvernet er en grunnleggende rettighet som er beskyttet både i Grunnloven og i internasjonale menneskerettskonvensjoner, og en grundig utredning bidrar til å styrke statens forutsetninger for å respektere og sikre denne rettigheten. Det ble lagt frem en tilsvarende utredning for nesten ti år siden (NOU 2009: 1), men siden den gang har det skjedd betydelige endringer både på det teknologiske og det rettslige området.

NIM mener det er viktig at kommisjonen foretar en bred analyse av personvernets rettslige, verdimessige og faktiske sider. Det er mange områder det kan være aktuelt for kommisjonen å se nærmere på, og her er noen av de problemstillingene vi fremhevet i vår høringsuttalelse:

Kommisjonen bør foreta en samlet gjennomgang av politiets og PSTs hjemler for å drive med hemmelig overvåkning for å etterforske, avverge og forebygge kriminalitet. De siste 20 årene har adgangen til å bruke såkalte skjulte tvangsmidler, det vil si blant annet telefonavlytting, romavlytting og dataavlesing, blitt utvidet i flere etapper. Slike metoder kan bidra til å bekjempe alvorlig kriminalitet, men setter samtidig personvernet under press.
Kommisjonen bør også vurdere om vi har tilstrekkelige mekanismer for å utøve kontroll med myndighetenes hemmelige overvåkning. At det finnes slike kontrollmekanismer er et grunnleggende rettsstatlig og menneskerettslig krav. I nyere saker om hemmelig overvåkning som har kommet opp for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har det blitt lagt stadig større vekt på hvilke kontrollmekanismer som er tilgjengelige i nasjonal rett (se blant annet vår oppsummering av en avgjørelse mot Sverige i sommer her).
I tillegg bør kommisjonen se nærmere på forslaget om et Digitalt grenseforsvar (DGF). Et konsept om et slikt grenseforsvar ble lagt frem av et utvalg i 2016. Forslaget gikk kort fortalt ut på masseinnsamling av kommunikasjon som krysser landegrensene. Det er varslet en lovproposisjon fra Regjeringen i løpet av høsten 2018, og NIM mener kommisjonen bør vurdere både hvilke implikasjoner et slikt forslag vil ha for personvernets stilling i samfunnet som helhet, og i hvilken grad forslaget er i tråd med menneskerettighetene.

Hvilke øvrige problemstillinger vi mener kommisjonen bør ta opp kan du lese mer om i høringsuttalelsen. Alle høringsuttalelser fra andre instanser ligger tilgjengelig på Regjeringens hjemmesider.

Forslag til saksliste til FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (CESCR)

NIM-IR-2018-006

NIM to ESCR LOIPR_final (pdf) 662.00 KB

De saker som tas opp er manglende ratifikasjon av klageordninger, oppfølging av internasjonale anbefalinger, menneskerettsperspektivet i utredningsinstruksen og i utdanning og skole, samt flere saker knyttet til sårbare grupper.

NIM har sendt inn sitt innspill til CESCR (ØSK-komiteen) om saker som NIM mener komiteen bør ta opp med Norge før Norges rapportering til komiteen i 2019. I tillegg til det som allerede er nevnt, så tar NIM også opp en del konkrete utfordringer knyttet til enkelte sårbare og utsatte grupper; det er fortsatt lønnsforskjeller for kvinner og menn i samme yrker, hva staten gjør for å øke kunnskapen om kjønnsidentitet i skoler og i det offentlige helsevesenet, hvordan staten vil sikre at innsatte med utfordringer med sin mentale helse får adekvat behandling, tvang i behandlingen av psykisk utviklingshemmede, diskriminering av immigranter i arbeids- og boligmarkedet, styrking av de nasjonale minoritetenes språk og kultur, samers landrettigheter og rett til fiske og reindrift, og beskyttelse og omsorg for enslige mindreårige asylsøkere.

Du kan lese hele innspillet vårt ved å følge lenken lenger oppe på siden. Les mer om ØSK-komiteen og dens arbeid her.